Et splittet Israel fyller 75 år

Ifølge jødenes kalender faller årsdagen på 26. april, ifølge resten av verdens tidsregning ble den nye staten proklamert på ettermiddagen 14. mai 1948.

Markeringen av dagen blir uansett langt mindre feststemt enn vanlig, for israelerne står nå midt oppe i en krise landet aldri tidligere har opplevd.

Hundretusener av israelere har i månedsvis demonstrert mot den mest ytterliggående og høyrenasjonalistiske regjeringen i landets historie. Protestene rettes først og fremst mot en rettsreform som vil svekke domstolenes uavhengighet og dermed også demokratiet, men også mot statsminister Benjamin Netanyahu som står for retten, tiltalt for korrupsjon og tillitsbrudd.

Splittelse og avstand

Det som skulle ha vært en storslått feiring av Israels 75 første år, avdekker derfor den store avstanden mellom liberale sekulære og ultraortodokse jøder, mellom fanatiske høyrenasjonalister som hevder det palestinske folk ikke eksisterer , og palestinere med israelsk statsborgerskap som utgjør drøyt 20 prosent av befolkningen.

Israels opposisjonsleder Yair Lapid har gjort det klart at han ikke vil delta under den storslåtte seremonien på Herzlfjellet i Vest-Jerusalem, der nasjonaldagen markeres med militærparade, fakkeltenning og prominente gjester.

– I løpet av tre måneder har dere revet i stykker det israelske samfunnet, og ingen falske fyrverkerishow kan dekke over dette, tvitret han nylig med adresse til regjeringen.

Massedemonstrasjon

Samtidig med seremonien på Herzlfjellet er det varslet en nye massedemonstrasjoner , og de vil ifølge protestbevegelsen bli «de største i Israels historie».

Demonstrasjonene har så langt hatt bred støtte fra ulike deler av samfunnet, og alt fra gamle krigsveteraner til studenter, næringstopper til politikere og embetsfolk har sluttet opp om dem.

Kjente israelske artister vil også boikotte feiringen, blant dem den folkekjære sangeren Shlomo Artzi som skulle ha mottatt den prestisjetunge Israel-prisen på nasjonaldagen.

– I en tid der landet vårt er såret og splittet, finner jeg det vanskelig å akseptere denne prisen, sier han.

Britisk løfte

Bakgrunnen for Ben-Gurions proklamasjon i 1948 var et håndskrevet ark stilet til den engelske sionistlederen Walter Rothschild i 1917. Der ga Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour sin støtte til tanken om «å opprette et nasjonalt hjem for jødene» i Palestina.

Rundt 10 prosent av innbyggerne i Palestina var den gang jøder, resten var muslimer og kristne.

Sionismen, ideen om en jødisk nasjonalstat, var i stor grad basert på boken «Jødestaten» fra 1896. I den argumenterte den ungarske jøden Theodor Herzl for at europeiske jøder aldri ville bli godtatt på lik linje med andre innbyggere i Europa. Løsningen var derfor opprettelse av en egen stat, mente han.

Vendepunkt

Palestina ble erobret av Storbritannia fra Det osmanske riket under første verdenskrig, og Ben Gurions historiske tale i 1948 kom bare timer før britenes såkalte mandatperiode utløp.

Velstående europeiske jøder, blant dem Rothschild-familien, hadde da i flere tiår kjøpt opp arabiske eiendommer og organisert utvandring til Palestina, der sionistbevegelsen hadde bygd opp milits som i årevis hadde angrepet palestinere og britiske soldater.

Da andre verdenskrig brøt ut, utgjorde jødene rundt 30 prosent av befolkningen i området.

Nazi-Tysklands massakre på 6 millioner europeiske jøder under andre verdenskrig ble et vendepunkt i sionismens historie og resulterte i økt internasjonal støtte til kravet om opprettelse av en jødisk stat.

Delingsplan

Da sionistbevegelsens militære Haganah-styrke og de to sionistiske gruppene Irgun Zvai Leumi og Lehi trappet opp sine angrep for å drive britene ut av Palestina, havnet konflikten på FNs bord.

I 1946 sto Irgun Zvai Leumi under ledelse av senere statsminister Menachem Begin blant annet bak et terrorangrep mot King David-hotellet i Jerusalem der 91 gjester og ansatte fra flere land ble drept, blant dem 38 briter.

I november 1947 vedtok FNs hovedforsamling en plan for å dele Palestina i to uavhengige stater , der jødene fikk 55 prosent av området og palestinerne fikk 44 prosent. Jerusalem skulle i henhold til planen være under internasjonal kontroll.

Palestinerne, som da utgjorde 70 prosent av befolkningen , nektet å gå med på planen og gikk til krig.

Terror og massakrer

Noen uker før David Ben-Gurion med henvisning til Bibelens omtale av Eretz-Israel som det jødiske folks fødested, proklamerte opprettelse av staten Israel, massakrerte medlemmer av Begins milits over 100 sivile palestinere i landsbyen Deir Yassin vest for Jerusalem.

Medlemmer av Lehi, som ble ledet av senere statsminister Yitzhak Shamir, deltok også i massakren, som var en av flere for å skremme innbyggere i palestinske landsbyer på flukt.

Historikere har i ettertid avdekket at det i mars 1948 forelå en plan for etnisk rensing av palestinske områder som den kommende jødiske staten gjorde krav på.

Nakba

Egypt, Irak, Libanon, Syria og Transjordan kom palestinerne til unnsetning og gikk til krig mot sitt nye naboland, og FN utnevnte den svenske diplomaten Folke Bernadotte til fredsmekler. Han ble drept i et attentat i Jerusalem av Lehi , også kjent som Stern-gjengen.

Da krigen tok slutt i 1949, hadde Israel tatt kontroll over 77 prosent av det britiske mandatområdet, 750.000 palestinere var drevet på flukt, og over 400 palestinske landsbyer var jevnet med jorda.

For palestinerne har den israelske nasjonaldagen i alle år siden vært forbundet med nakba, katastrofen der de ble fordrevet og endte opp som et folk på flukt.

Okkupantmakt

Tre kriger senere okkuperer Israel i dag også Vestbredden, Øst-Jerusalem og de syriske Golanhøydene og beleirer Gazastripen. FNs sikkerhetsråd har gjentatte ganger krevd tilbaketrekning, men israelske regjeringer har svart med å etablere stadig flere bosetninger i de okkuperte områdene i strid med folkeretten.

Når staten Israel i disse dager feirer 75-årsdagen, er det derfor snakk om en okkupantmakt som nekter å etterleve FNs resolusjoner , en stat som anklages for grove brudd på menneskerettighetene , som ifølge den israelske menneskerettsorganisasjonen B'Tselem , Human Rights Watch , Amnesty International og USAs tidligere president Jimmy Carter diskriminerer palestinerne på en måte som kan kalles apartheid.

Under halvparten av verdens jøder har valgt å bosette seg der, og i disse dager spør mange israelere seg mer enn noensinne om hvilken retning landet går i.