– Fredsprisvinneren symboliserer kampen til tre generasjoner iranske kvinner

– Jeg håper at Narges Mohammadi en dag kan komme til Oslo rådhus for å ta imot prisen, sier Naraghi-Anderlini.

Naraghi-Anderlini flyktet selv fra Iran som elleveåring, da revolusjonen brøt ut i 1979 og endret Iran fra å være et vestlig orientert monarki til å bli en streng sjiamuslimsk stat.

– Vi skulle bare forlate Iran for ti dager, men det endte opp med å bli 44 år, forteller aktivisten, som har kjempet for kvinners rettigheter i flere tiår fra utlandet.

Hun er kjent som en av forfatterne bak FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet og som grunnleggeren av International Civil Society Action Network (ICAN).

Nå hedrer hun fredsprisvinneren Narges Mohammadi og «kampen til tre generasjoner iranske kvinner», som har kjempet imot kvinneundertrykkelse i Iran.

Kvinnebevegelsen i Iran har fått ny vind i seilene det siste året. Da Mahsa Jina Amini (22) døde i september 2022 etter å ha sittet i det iranske moralpolitiets varetekt, samlet demonstranter seg utenfor sykehuset der hun døde. De krevde rettferdighet for 22-åringen som kun var blitt arrestert for å ikke ha overholdt påbudet om hvordan håret skulle dekkes til. Demonstrasjonene spredte seg raskt til resten av landet, og under slagordet «kvinne, liv, frihet» krevde de slutt på undertrykking av kvinner, men etter hvert også regimeendring i landet.

– Jeg er så uendelig stolt over «kvinne, liv, frihet»-bevegelsen. Det er den første feministrevolusjonen mot et diktatur i verdenshistorien. Det er ikke den første kvinneledede revolusjonen, men den første der feministiske verdier, prinsipper og praksiser leder an. Og for første gang ser vi fedre, brødre, sønner og ektemenn stå skulder ved skulder med de iranske kvinnene, sier rettighetsaktivisten. 

Seksuell vold mot demonstranter

Iranske myndigheter har slått hardt ned på demonstrasjonene, og 500 demonstranter ble drept i løpet av de første månedene etter Aminis død i 2022, ifølge FN. 

En fersk Amnesty-rapport dokumenterer også seksuell vold mot demonstranter. 

De 45 tilfellene som er gransket og dokumentert i rapporten, inkluderer grove seksuelle overgrep, som gruppevoldtekter og voldtekter med metallbatonger og glassflasker, begått av iranske sikkerhetsmyndigheter. Mange av ofrene ble også utsatt for andre former for tortur og mishandling, ifølge rapporten. Og ofrene inkluderer både menn, kvinner og barn helt ned i tolvårsalderen fra 15 av Irans 31 provinser.

– Antallet og utbredelsen får oss til å konkludere med at seksuelle overgrep har vært utbredt, og kanskje også systematisk begått, sier generalsekretær i Amnesty International Norge, Jon Peder Egenæs, til Panorama om funnene i rapporten. 

Etter demonstrasjonene i fjor har det blitt vanskeligere å demonstrere i landet, fordi lover er strammet inn ytterligere og straffene økt for kvinner som ikke overholder kleskoden, ifølge Amnesty-lederen. 

– På kort sikt tror jeg heller ikke at fredsprisen vil påvirke myndighetens holdninger eller landets lover knyttet til kvinners stilling.

– På den andre siden vet jeg at prisen til Mohammadi er en voldsom inspirasjon for mange kvinneaktivister. De kommer til å fortsette å jobbe for mer likestilling, sier Egemæs.

– En irreversibel endring

Kvinnerettighetsaktivisten Naraghi-Anderlini tror at regimet vil fortsette å slå hardt ned på dem som kjemper for endringer, som fredsprisvinner Narges Mohammedi, i tiden fremover.

– Iran er i en vanskelig situasjon akkurat nå, både økonomisk, politisk, med sanksjonene og med trusselen om krig utenfra. Det gir regimet en unnskyldning til å slå ned på protester, og til å hevde at enhver protest er «utenlandsstyrt» eller er en  «trussel mot nasjonal sikkerhet».

Samtidig mener hun at det har skjedd en irreversibel holdningsendring det siste året.

– Regimet sitter åpenbart fortsatt ved makten, men i samfunnet og i forholdet mellom staten og samfunnet har det skjedd endringer. Undertrykking av kvinner er en helt sentral del av regimet sin ideologi. Det mest synlige symbolet på det er hijaben. Mange kvinner har kjempet imot den og for retten til selv å kunne bestemme hva de går med de siste 40 årene. Men nå etter at «kvinne, liv, frihet»-bevegelsen startet, har vi sett jenter gå nedover gaten uten sjal og kvinner som kommer ut av fengsel uten sjal, forteller hun.

Likevel understreker Naraghi-Anderlini at påbudet om å dekke til håret bare er toppen av isfjellet av et diskriminerende lovverk.

– Min forklaring vil for eksempel bare telle halvparten av hva en manns vitnesbyrd i retten. 

Samtidig må man anerkjenne de endringene som kvinner i Iran har vært med på å kjempe fram de siste 40 årene, mener hun.

– På 1980-tallet var det mange studieretninger som kvinner ikke kunne studere, mens kvinner i dag kan studere det de vil, og utgjør majoriteten av studentene på mange studier. Gjennomsnittsalderen for ekteskap er høy og fødselsratene lave. Og under overflaten og bak avisoverskriftene er det iranske samfunnet langt mer moderne og progressivt enn regimet og dets lover. Dessverre kommer sanksjoner og isolasjonen de konservative til gode, forteller hun.

Naraghi-Anderlini tror imidlertid at man vil se flere positive endringer i tiden som kommer. 

– Vi har et persisk dikt om en liten bekk som renner nedover fjellsiden og treffer en stor stein. Bekken spør steinen: «Kan du flytte deg til siden?» Og steinen svarer: «Nei, selvfølgelig kan jeg ikke det.» Men bekken fortsetter bare å presse på. Og sakte, men sikkert blir steinen erodert, og bekken blir en stor elv. Det er historien om kvinnene i Iran.