Hjelpeorganisasjon ber om en Marshall-plan for Libanon

– Mer enn 100.000 leilighetsbygg er ødelagt, vi har tapt verdier for mer enn 10 milliarder dollar, sier Kamel Mohanna, direktør for den libanesiske hjelpeorganisasjonen Amel.

Mohanna er selv fra Sør-Libanon og forteller at hans barndomshjem også er bombet – for tredje gang.

Til tross for de store ødeleggelsene, har de fleste internt fordrevne libaneserne tatt fatt på hjemveien.

– Vi libanesere har en sterk tilknytning til hjemstedet vårt, til stedet der vi er født. Folk er ikke redde og de nøler ikke med å reise tilbake, sier Mohanna, som forteller at Beirut allerede føles tom fordi så mange internt fordrevne har forlatt byen på vei sørover.

Fordi ødeleggelsene i det sørlige Libanon er så store, er de som nå reiser hjem avhengige av humanitær bistand, spesielt siden vinteren står for døren.

– Hjemvendende flyktninger står over for en dobbel utfordring. De mangler husvære samtidig som temperaturene ofte er under frysepunktet, forklarer Zaynab Maylab i Flyktninghjelpens kontor i Beirut. 

– Samtidig har de ikke ressurser til å reparere hjemmene sine, og er tvunget til å bo i telt eller uferdige eller skadde bygninger, med de konsekvenser det har for helsen, spesielt til barn og eldre.

Flyktet til Syria – vanskelig å vende tilbake

Mange libanesere har også søkt tilflukt i nabolandet Syria, til tross for den allerede ekstremt vanskelige situasjonen der. For disse menneskene er hjemveien gjort vanskeligere på grunn av at grenseovergangene ble bombet før våpenhvilen trådte i kraft for å hindre våpentransport mellom de to landene.

Ifølge Maylab i Flyktninghjelpen har libanesiske myndigheter åpnet en av grenseovergangene. Likevel tar mange flyktninger alternative og risikable ruter.

– Slike uoffisielle grenseoverganger er ikke trygge og mangler den infrastrukturen som skal til når mange mennesker forsøker å ta seg over grensen på én gang, sier Maylab.

Hun legger til at mange av syrerne som hadde flyktet til Libanon på grunn av borgerkrigen i hjemlandet, nå har problemer med å ta seg tilbake til Libanon.

Prekær økonomisk situasjon

Krigen mellom Hizbollah og Israel kom på et verst mulig tidspunkt for Libanon. Landet står midt i en alvorlig økonomisk krise og allerede før krigen levde over 40 prosent av libaneserne under fattigdomsgrensen, ifølge Verdensbanken.

– Den økonomiske situasjonen er prekær og vi har ingen velfungerende regjering og ingen president. I tillegg er det to millioner syrere og en halv million palestinske flyktninger i Libanon, forklarer Mohanna i organisasjonen Alem.

Også Matthew Hollingworth, landdirektør i Verdens matvareprogram (WFP), understreker at den økonomiske situasjonen i Libanon gjør hjelpearbeidet vanskeligere.

– Dette legger et ekstremt press på libanesiske familier, spesielt siden landet allerede før krigen befant seg i en av de verste økonomiske krisene noensinne, sier Hollingworth i en uttalelse.

Mangler penger til å oppskalere

Hollingworth legger til at WFP prioriterer de mest hjelpetrengende, men at det er vanskelig for organisasjonen å skalere opp hjelpeoperasjonen uten bedre finansiering.

– Utallige mennesker risikerer å måtte gå vinteren i møte uten bistand, sier han.

Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, oppfordrer også til å øke bistanden til Libanon.

– Land som har bidratt til denne dødelige konflikten, må nå bidra med økt støtte til hjelpeorganisasjoner på bakken. Kampene kan være over for nå, men den humanitære krisen pågår, og mange tusen mennesker vil fortsette å føle virkningene av de siste to månedene med vold i år fremover, sier Egeland i en uttalelse.

Ifølge Mohanna, trenger Libanon en egen Marshall-plan for å komme seg på beina igjen.

– Verden må hjelpe Libanon nå, understreker han.