Meninger:
Hvis jeg var Fredrik Solvang
Mange har ment at det var tullete eksempler som ble dratt fram i Debatten om bistand på NRK, men ingen har tatt tak i elefanten i rommet: Hvor de virkelig store pengene går, og hvorfor vi fyller studioet med nordmenn, som får enerett til å uttale seg om hva som er god bistand – i stedet for å lytte til dem som mottar hjelpen.
Generalsekretær i Misjonsalliansen
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Jeg kan forstå Fredrik Solvang. Når du skal lage god tv-debatt om hvordan vi fordeler et femtitalls norske bistandsmilliarder, er det fristende å ta tak i de kuriøse eksemplene, som millionstøtte til en jazzfestival på Madagaskar eller en rockeskole i Bosnia-Hercegovina, med «Sløseriombudsmannen» Are Søberg som sufflør.
I etterkant har Norad ment at prosjektene ikke er så latterlige som de ble fremstilt i sendingen, mens Civita har ment at debatten bør handle om hvilke enkelttiltak som er de mest effektive. Mange flere har ytret at eksemplene verken er representative for norsk bistand, eller fungerer som eksempler på om bistand virker eller ikke.
Mer problematisk enn enkelttiltakene er det at Debatten-sendingen, og bistandsdebatten den føyer seg inn i, ikke vier mer tid til de virkelig store tildelingene i bistanden, og hvorfor vi ikke gir de lokale aktørene i samarbeidslandene mer plass i vurderingene av effekten av norsk bistand.
Dette burde interessere Sløseriombudsmannen langt mer enn at en gjeng på Madagaskar får en jazzfestival.
Spørsmålene Solvang burde stilt
Hvis jeg var Fredrik Solvang, ville jeg spurt utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) om hvorvidt vi er sikre på at det gir best effekt å sende 30 bistandsmilliarder gjennom multilaterale organisasjoner, som Verdensbanken og FN.
Flere vil hevde at disse organisasjonene er overmodne for reform og effektivisering. Og en Norad-evaluering fra 2019 viste at kostnadseffektiviteten av denne bistanden ikke er transparent, at forvaltningskostnadene er økende og at avtalestrukturene begrenser andel midler som ender opp hos mottaker, det vil si de fattige landene.
Dette burde interessere Sløseriombudsmannen langt mer enn at en gjeng på Madagaskar får en jazzfestival.
Norad slapp unna
Var jeg Fredrik Solvang, ville jeg heller ikke latt Norad slippe så lett unna.
Jeg ville stilt Norad spørsmålet om hvordan de selv prioriterer mellom ulike aktører som multilaterale organisasjoner, globale fond, sivilsamfunnsorganisasjoner eller stat-til-stat programmer innenfor de tross alt romslige rammene som UD gir.
Jeg ville bedt Norad-direktør Bård Vegar Solhjell svare på om det er mer effektivt å kanalisere så store midler gjennom multilaterale kanaler som kan lene seg på kjernestøttebidrag, sammenlignet med lokale sivilsamfunnsaktører som er avhengige av å drive kostnadseffektivt i alle ledd for å svare ut sine institusjonelle og private givere.
Hvis jeg var Fredrik Solvang, ville jeg insistert på at en debatt om norsk bistand må ta inn perspektivene og stemmene fra landene som mottar midlene.
Jeg ville tatt tak i det dypt problematiske faktum at bistanden fortsatt i stor grad utformes på Norges og andres giverlands premisser – og så spurt alle paneldeltakerne om det ikke er på tide – 70 år etter at bistanden ble etablert – at vi gjør noe med dette.
Hvis Solvang ville sette det på spissen, kunne han jo spurt om det er mottakerlandene som ønsker kontantoverføringer, eller om det er vi i Vesten som synes det er en god idé.
Enkeltstående anekdoter er ikke kjernen i en god bistandsdebatt – og det tror jeg også folk flest forstår. Det vi trenger er en bistandsdebatt som løfter de store perspektivene og ikke stopper ved enkelttiltakene.
Hvis jeg ledet Debatten, ville jeg spurt: Hvem driver bistanden mest effektivt – og hvorfor lytter vi fortsatt ikke mer til menneskene vi faktisk prøver å hjelpe?
Jeg er ikke Fredrik Solvang, men vi kan jo likevel ta debatten?
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.