Meninger:
Kunnskapsbasert bistand?
Absolutt! Men hvem sin kunnskap?
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Seniorpartner i Scanteam
En arbeidsgruppe for mer kunnskapsbasert bistand har levert en rapport, som Norad skriver i Panorama at de vil følge opp gjennom å:
- utløse investeringer i kunnskap som gagner fellesskapet
- opprette et kunnskapssenter for bistanden
- styrke samarbeid mellom forskere og praktikere
- bruke kunnskap som et sentralt kriterium ved fordeling av midler
- sørge for kvalitet heller enn kvantitet i evalueringer
Jeg er usikker på om disse punktene vil føre til bedre bistand.
Norads fem punkter fokuserer på «tilbudssiden». At Norge som giver, samarbeidspartner og kunnskapsaktør skal bedre forståelsen sin av bistandens effekter. Men i en verden hvor fokus er på sterkere mobilisering av egne ressurser, lokalt eierskap, «avkolonisering» av bistanden og kunnskap, er vel ikke dette veien å gå?
Glemmer kunnskapen som alt eksisterer
Det finnes et nesten uendelig antall databaser innen bistand.
Verdensbankens Open Knowledge Repository har over 38.000 publikasjoner som er lastet ned over 103 millioner ganger og lest 75 millioner ganger på nett. International Initiative for Impact Evaluations har publisert nesten 18.000 virkningsevalueringer. European Association of Development Research and Teaching Institutes har cirka 100 medlemsinstitusjoner som alle publiserer for harde livet.
Utviklingsbankene, FN-organisasjonene, bistandsaktører som Norad og organisasjons-nettverk har offentlig tilgjengelige arkiver med tusenvis av publikasjoner.
For evalueringer er imidlertid de viktigste dokumentene ofte interne møtereferater og diskusjonsnotater – dokumentasjon som ikke er offentlig tilgjengelig. Samtidig brukes ofte lite av det som faktisk eksisterer:
Scanteam gjorde gjennomganger av energisektoren i et land for Norge, Sverige og Verdensbanken i løpet av en to-års periode. Bortsett fra landets egen dokumentasjon fikk vi tre forskjellige dokumenthauger – hver aktør var lite kjent med og hadde tilsynelatende ikke tid til å se på hva andre gjorde.
Med den raske utviklingen av KI-verktøy blir det stadig enklere å identifisere relevante dokumenter. I stedet for å opprette en norsk kunnskapsbase, vil det ikke være bedre å hjelpe aktører å utnytte det utrolige kunnskapsuniverset som allerede eksisterer?
Investering i kunnskap som gagner fellesskapet
Kunnskap er et fellesgode, men overlatt til individuelle organisasjoner vil de fokusere på det som er nyttigst for dem selv. Derfor bør Norad legge til rette for mer samfunnsnyttig produksjon av kunnskap.
Scanteam har de siste 25 årene gjort nesten 700 oppdrag med feltarbeid i cirka 120 land. På langt de fleste oppdragene er kontekstforståelse avgjørende for funn og konklusjoner, hvor innsikten til lokale aktører og kunnskapsmiljøer er viktigst.
Dette ser man tydelig med grenseoverskridende programmer som den tidligere norske bistandssatsingen «Olje for utvikling» og Verdensbankens flergiverfond for demobilisering i Sentral-Afrika. Begge evalueringene så på resultater i syv land hvor det var tydelig at det ikke var giver-leveransene – «tilbudssiden» – som var bestemmende for resultatene, men landenes rammebetingelser – «etterspørselssiden».
Det største enkeltprosjektet i Afghanistan, National Solidarity Program, var et landsbygdsprogram med et budsjett på over én milliard amerikanske dollar. Det ble gjenstand for en streng virkningsevaluering med et budsjett på over én million dollar som det tok fem år å fullføre. Funnene var langt fra oppsiktsvekkende, men for å forstå resultatene ville en investering på 170 kroner i Fredrik Barths 2008-bok «Afghanistan og Taliban» gitt mer innsikt.
Det er uklart hvem som skal definere hvilket «fellesskap» som skal nyttiggjøre seg den nye kunnskapen, og hva kriteriene er for hva som vil gagne mest. Men hvordan vet vi at forskningsbasert kunnskap – som vil koste mye – på det som er begrensede norskfinansierte aktiviteter vil gagne fellesskapet mest?
Mer samarbeid mellom forskere og praktikere
Norad peker på et behov for å styrke samarbeidet mellom forskere og bistandsorganisasjoner, noe Scanteam er enig i. Men vår erfaring er at dette bør primært være mellom aktørene på bakken – altså ved styrking av lokal forskning og dialog.
Norge bruker 1,2 milliarder kroner på 60 Norhed-samarbeidsprosjekter mellom norske og partneruniversiteter i Sør. Dette er langsiktig kapasitetsbygging drevet av lokale prioriteringer og ønsker som styrker lokale forskeres evne til å veilede nasjonale aktørers bidrag til landets utvikling.
Dette kan man se på områder som helse og utdanning, hvor organisasjoner ofte er med på nye tiltak hvor norske kompetanse har bidratt. Men lokale forskere har tilpasset dette til lokale forhold for at den skal kunne «gagne mest».
Kunnskapsbanken finansierer samarbeid mellom norske offentlige institusjoner og motparter i partnerland, men igjen må den norske erfaringen bearbeides for å bli nyttig for lokale aktører.
Mens Norhed og Kunnskapsbanken bidrar til å styrke lokal kompetanse og dermed landenes kapasitet til å styre egen utvikling, må dette tilpasses lokale forhold. Er styrking av samarbeid mellom forskere og praktikere i Norge viktig i denne sammenheng?
Kvalitet over kvantitet i evalueringer
Norad påpeker at organisasjoner gjennomfører mange evalueringer med spørsmål som skal besvares på kort tid med begrensede ressurser. Man bør i stedet gjennomføre færre, men større evalueringer «som kan brukes strategisk for økt effekt av bistanden».
De fleste evalueringene Scanteam utfører har konkrete problemstillinger fordi prosjektet har behov for en ekstern validering av oppnådde resultater og ønsker vurderinger om veien videre. Prosjektene er vanligvis verken store eller innovative nok til at de vil gi innsikt som kan øke effekten av bistanden utover prosjektets egen sfære.
Denne oppfatningen kan selvfølgelig være feil så det kunne være interessant med et læringsseminar hvor forskere og bistandsorganisasjoner presenterer erfaringer som kan belyse fordeler og ulemper med målrettede versus mer strategiske evalueringer og andre læringsprosesser.
Kunnskap som kriterium for tildeling
I Ukraina vil organisasjoner inngå et samarbeid med et lokalt forskningsinstitutt for å måle og rapportere resultater av et samarbeidsprogram på kommunenivå.
Dette styrker ikke bare relevant forskning og lokale aktiviteter, men bygger en institusjonell hukommelse som er lokalt eid og forankret og som vil fungere som offentlig tilgjengelig kunnskapssenter også for andre aktører som ønsker å lære og bygge videre på disse erfaringene.
På områder hvor forskningsinstituttet ønsker mer kunnskap er det forbindelser til internasjonale kompetansesentre: Kunnskapsoverføringen blir etterspørselsdrevet for å svare på konkrete forbedringsbehov i ukrainske lokalsamfunn.
Norad bør premiere prosjektforslag som bidrar til lokal kunnskapsproduksjon, og kanskje utvikle et eget program som sammen med andre aktører, som EU, bidrar til mer systematisk læring, erfaringsutveksling og styrking av lokale kunnskapssentre og regionale nettverk, som det finnes en rekke av.
Norsk eller lokal kunnskap
Et hovedinntrykk er at Norads fem punkter fokuserer på «tilbudssiden». At Norge som giver, samarbeidspartner og kunnskapsaktør skal bedre forståelsen sin av bistandens effekter.
Men i en verden hvor fokus er på sterkere mobilisering av egne ressurser, lokalt eierskap, «avkolonisering» av bistanden og kunnskap, er vel ikke dette veien å gå?
