Ukraina-bistand: Tre av ti mottakere er fra vertslandet

– Jeg er her for å hente hjelp til faren min. Han bor alene og er funksjonshemmet, sier Julia som har kommet til Flyktninghjelpens utdeling av vinter- og hygieneartikler i hjembyen Edinet, helt nord i Moldova.

Den unge moldovske kvinnen, som ikke ønsker å oppgi etternavnet sitt, forteller at faren mistet begge beina i en ulykke for mange år siden. Nå står hun i kø sammen med ukrainske flyktninger med håp om at bistanden fra den norske hjelpeorganisasjonen skal kunne gi faren en litt lettere hverdag.

Lønnen hennes som sosialarbeider i kommunen og farens uføretrygd på 2200 moldoviske leu (tilsvarende om lag 1300 kroner; journ.anm) per måned gir ikke rom for mer enn billig mat og husleien for farens leilighet. Å skaffe ved til kalde dager er en av familiens bekymringer i en situasjon med trang økonomi.

– Lønnen min er slett ikke noe å skryte av, fastslår hun. 

I tillegg til å forsørge seg selv – og delvis faren – skal hun også skaffe mat og klær til sitt eget barn på to år.

Tre av ti mottakere fra vertsbefolkningen

– I programmet vårt i Moldova tar vi sikte på at om lag 30 prosent av prosjektdeltakerne skal være fra vertsbefolkningen, mens 70 prosent er flyktninger fra Ukraina, sier Flyktninghjelpens landdirektør Jacopo Caridi.

I begge grupper følger de klare sårbarhetskriterier, slik at det er de med størst behov som skal få hjelp, understreker han.

Caridi begrunner hjelpen til moldoverne med at vertssamfunn har en helt sentral rolle i å skape gode og bærekraftige løsninger for flyktninger. Det gjelder i høyeste grad også Moldova.

– I en situasjon med begrensede ressurser er det helt nødvendig å yte støtte også til vertssamfunnene. Hvis ikke kunne man risikert at det totale lokale tjenestetilbudet hadde raknet helt. Knappe ressurser kan i neste omgang bidra til sosiale spenninger, sier landdirektøren.

Felles distribusjon av hygiene- og vinterpakker – til både flyktninger og sårbare mennesker i vertsbefolkningen – er bare én del av Flyktninghjelpens bistandstiltak i Moldova.

Andre viktige tiltak er juridisk rådgivning og støtte til ukrainske flyktninger for at de skal komme i gang med inntektsbringende aktiviteter, yrkesutdanning og jobbformidling. Bistanden til vertsbefolkningen går blant annet til reparasjoner av nedslitte og falleferdige hus på landsbygda.

– I slike tilfeller har vi fokus på steder der det er en stor konsentrasjon av flyktninger, sier Caridi.

Han understreker sterkt at Moldova, tross sine egne fattigdomsutfordringer, har vist «utrolig gjestfrihet og støtte til flyktningene».

Ble arrestert etter brannstiftelse

Nesten én million ukrainske flyktninger har passert eller blitt igjen i Moldova siden den russiske bakkeinvasjonen i februar 2022. Ved årsskiftet var om lag 115.000 av disse fortsatt i landet, og utgjør per i dag rundt 4 prosent av befolkningen. 

Planen er at 90.000 flyktninger og rundt 50.000 moldovere fra berørte vertssamfunn skal motta bistand i 2014, opplyser FN.

– Sosiale spenninger finnes innimellom, men de er uhyre sjeldne, sier Caridi.

Et slikt sjeldent tilfelle fikk medieomtale nylig, da tre moldovske menn ble arrestert mistenkt for å ha satt fyr på to biler med ukrainske skilter. De skal også ha forsøkt å starte brann ved et flyktningsenter og et hotell samt å ha oppfordret til hat og vold mot flyktningene, ifølge politiet i Moldova.

Å forebygge misnøye og å sette vertslandet bedre i stand til å hjelpe flyktningene er viktige motiver bak at innsatsen også rettes mot moldovere.

 «Hvorfor får de og ikke vi?»

Flyktninghjelpens internasjonale programsjef Marit Glad bekrefter at støtte til vertsbefolkninger med årene har blitt et stadig mer fokusert område i organisasjonens flyktningrespons rundt om i verden.

– Det handler om å unngå spenninger mellom folkegrupper og få til gode varige løsninger. Våre programmer foregår jo ofte i veldig fattige områder. Det kan lett oppstå mistenksomhet: «Hvorfor får de, og ikke vi?». Vi må trå forsiktig, sier Glad.

Hun påpeker at hensynet til «do no harm»-prinsipper er en integrert del av moderne humanitær bistand.

– Sårbarheten kan være ganske likt fordelt mellom de fordrevne og vertsbefolkningen. For å forebygge spenninger driver vi både informasjonsarbeid lokalt og nasjonalt og vi integrerer ofte sårbare individer og familier fra begge grupper i programmene våre, sier programsjefen.

Ektepar fra to land

Utenfor samfunnshuset i byen Edinet, der Lenin fortsatt pryder muren rundt eiendommen, er både ukrainske flyktninger og moldovere i gang med bære med seg Flyktninghjelpens «hygienepakker».

Ekteparet Alex (52) og Elena (39) er blant dem. De to symboliserer i seg selv det gode forholdet mellom Moldova og Ukraina. Han er moldover, hun er ukrainer. 

På grunn av krigen valgte ekteparet for halvannet år siden å ta med seg de fem barna sine og reise fra byen Vynytsa i Ukraina. 

– Barna er i alderen to til 13 år. Vi opplevde bombing ganske nært der vi bodde. Siden mannen min er fra Moldova, valgte vi å reise hit hvor det var tryggere, sier Elena.

Elena, som er lærer av yrke, forklarer at trygghet var det viktigste da barnefamilien tok valget om å forlate Ukraina, men at familieøkonomien nå er en bekymring. Foreløpig bor de «i halve huset» hos mannens gjestfrie slektninger.

– Hygienepakkene vi fikk kommer godt med. Blant annet bleier til den minste, sier hun. 

– I starten var det litt misnøye

Ved et møte i Global Refugee Forum i Geneve 13.-15. desember i fjor ble viktigheten av støtte til fattige og sårbare vertssamfunn enda en gang understreket. 

80 prosent av verdens flyktninger er tatt imot av land som samtidig står for bare 19 prosent av verdens brutto nasjonalinntekt, viste en rapport fra FNs høykommisær for flyktninger som ble framlagt på møtet. 

Hundretusener har flyktet fra Ukraina til Moldova siden Russlands fullskala-invasjon av Ukraina i februar 2022, og mange av disse befinner seg fortsatt i det som betegnes som et av Europas fattigste land. Vi spør Julia om hun har merket noen misnøye med at såpass mange ukrainske flyktninger har kommet over grensen til hjembyen hennes.

– I starten var det litt misnøye, men det har gått seg til. Nå tror jeg at det er mer eller mindre som normalt, sier hun.