Slik lever Anna (29) – en av Ukrainas fire millioner internflyktninger

Anna Volkova og Liudmyla Haber er begge mødre. Begge er enker. Og begge har flyktet fra krigsutsatte steder som ligger bare noen kilometer fra storbyen de nå bor i.

– Vi er alle slitne av krigen, fastslår Anna (29).

– Det er ille. Sønnen min vet altfor mye om krig. Han kan skjelne lydene fra hverandre, og fortelle meg hvilket våpen som ble brukt etter et nedslag, sier Liudmyla (48).

Mens russiske styrker fortsetter å teppebombe ukrainske byer, landsbyer og energisystemer, kommer det et jevnt sig av nye internflyktninger fra slike steder som det de to kvinnene kommer fra – de frontnære områdene helt øst i Ukraina.

Slik har det vært helt siden Russlands bakkeinvasjon for snart tre år siden. Og i høst har titusener av nye ukrainere blitt tvunget på flukt, i takt med russisk militær framrykning.

Fire millioner er flyktninger i eget land

Til sammen har Ukraina rundt fire millioner mennesker som er i samme situasjon som Liudmyla og Anna. De er flyktninger i sitt eget land.

Overfylte tidligere student-internater er blant alternativene for de som ikke har penger nok til å skaffe seg en privat bolig. 

Vi møter Liudmyla Haber og sønnen Viktor (13) på et slikt senter i Kharkiv, Ukrainas nest største by. Mange av innbyggerne som bodde der ved starten av 2022 har flyktet til utlandet eller vestover, men befolkningstallet har ikke gått ned. 

Kharkiv, som ligger bare 30 kilometer fra den russiske grensen, har fortsatt 1,4 millioner innbyggere, ifølge FN.

Årsaken er internflyktningene som har måttet flykte fra småsteder øst for byen. 

– Det var helt uutholdelig

– Dette var hybler for universitetsstudenter tidligere. Nå har vi 175 mennesker her. I øyeblikket er kun fem senger ledige, sier senterleder Olena Pohrebniak ved ett av de store mottakssentrene for internt fordrevne.

De aller fleste av beboerne på senteret kommer fra byer og landsbyer svært nær fronten eller steder som allerede er okkupert av russiske styrker.

Liudmyla og sønnen Viktor ble evakuert fra byen Kupyansk på et tidspunkt da det raste harde kamper mellom russiske og ukrainske styrker. Viktor var den gang ti år.

– Det var helt uutholdelig. Særlig det å ha ansvar for et barn. Vi levde i konstant frykt, sier Liudmyla.

Hun forteller at Viktor ikke kunne gå på skolen. 

– Det var for farlig.

Et halvt år under okkupasjon

Mor og sønn ble evakuert av frivillige hjelpere i september 2022. Da hadde de levd et halvt år under russisk okkupasjon. 

Byen, som ligger nær grensen til Russland, hadde vært utsatt for store ødeleggelser – og mange familier hadde opplevd splittelser, vold og tap av menneskeliv.

– Jeg vet at mange ble drept av russerne i den perioden, sier Liudmyla.

Da den lille familien reiste var mye endret, mange hadde flyttet og mye var ødelagt. Livet var blant annet gjort vanskeligere ved at boligen var uten strøm og oppvarming. Dessuten var ektemannen, Viktors far, død noen år i forveien – av sykdom.

Nå har enken Liudmyla og hennes sønn et nytt «hjem», en hybel på rundt 12 kvadratmeter med to senger, et skrivebord og skap til klær og kjøkkenutstyr. Gulvplass er nesten ikke-eksisterende.

Fireåring ble igjen hos bestemor

Vi møter også storfamilien Volkova. Bestemor Yuliana, mor Anna, og deres fem barn fra landsbyen Zolochiv nordvest for Kharkiv, under ti kilometer fra grensen – og bare 35 kilometer fra Kharkiv, hvor de nå bor. 

Den 47-årige bestemoren og hennes tre barn kom til senteret i april 2022.

Sammen med dem var også Annas yngste datter, Viola. Den fire år gamle jenta (nå seks) var på besøk hos bestemoren dagen før den russiske bakkeinvasjonen i februar 2022. 

Da russerne rullet inn over grensen og inn i nærområdene deres var det for farlig for henne å bli gjenforent med moren og broren Yehor. Hun måtte vente hos bestemor.

Sammen med bestemor Yuliana og hennes tre barn ble hun evakuert fra landsbyen og til storbyen Kharkiv. Det var i april. Imens hadde moren og bror Yehor (dengang sju år) havnet under russisk okkupasjon, og var ute av stand til å bli evakuert.

– Vi hadde telefonkontakt. Avtalen oss imellom var at jeg skulle ta meg av Viola midlertidig og etterhvert sørge for at hun kunne begynne på skolen, sier Yuliana.

Først i september 2022 ble Viola gjenforent med moren og storebroren. Da hadde det gått over seks måneder siden sist hun så dem.

Må bevise at avdød soldat var barnefaren

Gjenforeningen i Kharkiv var et lykkelig øyeblikk. Samtidig forlot de et hjem og en landsby som de ikke ante om de noen gang ville kunne vende tilbake til. 

Senere rammet også en ny tragedie familien. Annas mann, som hadde vært soldat i den ukrainske hæren helt siden 2016, ble drept i kamp.

– Vi fikk beskjeden for et halvt år siden, sier Anna trist.

Vi ser på henne at det er et vanskelig tema å snakke om. 

Samtidig har dødsfallet ført til nye utfordringer – kampen for å få utbetalt mannens krigserstatning. Den unge enken må hver uke innom offentlige kontorer for å levere nye papirer og presse på for at pengene skal bli utbetalt.

– Jeg blir så trett av dette. Det holder ikke at vi har en dødsattest og at vi har vært gift. Jeg må også bevise overfor byråkratene at han var far til barna, sier Anna.

Håpet hennes er at familien – den dagen erstatningen og enkepensjonen kommer på plass – skal kunne kjøpe seg en egen leilighet i byen.

Skole via dataskjerm

Mens Anna vandrer rundt til offentlige kontorer, leverer papirer og venter på erstatningen, er det basisstøtten til internflyktninger og bestemor Yulianas jobb som gir familien inntekter. 

For barna og ungdommene i familien har hverdagen i noen grad normalisert seg. Alle går på skole, men for de fleste av dem foregår undervisningen via internett.

Det gjelder også for Viktor (13). Tre dager i uka er han alene hjemme på den lille hybelen, mens moren Liudmyla jobber lange dager i en butikk et godt stykke unna.

Da er hun borte fra tidlig morgen til sen kveld. Imens ordner Viktor seg selv og følger skoleundervisningen via en ipad. Mange timer hver dag sitter han i sengen med undervisning, lekser eller dataspill.

– I helgene har vi litt fri. Da går vi ut sammen og finner på noe. Men frykten slipper aldri helt taket i meg. Du vet aldri hva som kan være Russlands mål neste gang, sier Liudmyla.

Bygger skoler under bakken 

I Kharkiv er utfordringen for barnefamiliene at de fleste skoler mangler tilfluktsrom, og med tilstrømningen av internflyktninger østfra er kapasiteten i det ordinære skolesystemet sprengt. Det er også opprettet «trygge» skoler under bakken og inne på metroen, men foreløpig er tilbudet begrenset til 5800 skoleelever.

Antallet barn i skolealder i byen ble i 2023 anslått til 110.000, hvorav 52.000 fortsatt bor i byen. Innen 2026 er planen å bygge ytterligere seks skoler under bakken.  

I en by som ligger innenfor artillerirekkevidde av Putins hær, er behovet for skoler med tilfluktsrom tydelig. Storbyen Kharkiv og landsbyene rundt utsettes nesten hver eneste natt for raketter, glidebomber, droner og artillerigranater. Dagslyset er heller ingen garanti mot angrep.

Dette er også grunnen til at Liudmylas sønn har lært seg å høre forskjell på de ulike eksplosivene – om det er russiske raketter, glidebomber  eller droner – eller om det er Kharkivs eget luftvern, et amerikansk og europeisk luftvernsystem som omsider kom på plass sommeren 2024. 

Tross et forbedret luftvern, kommer fortsatt mange russiske raketter gjennom luftvernet.

– Jeg er mye på sovesalen i kjelleren, der det er noen formingsaktiviteter. Det er for farlig å gå ut å leke, sier Viktor.

Han klager ikke der han sitter i sengen sin på hybelen med den bærbare pc-en åpen, men han synes det er dumt at nesten alle de andre barna på senteret er yngre enn ham.

Kirkens Nødhjelp-partner gir støtte

De stadige rakettangrepsalarmene, som gir stress og ødelegger Kharkiv-beboernes nattesøvn, får Panoramas team også oppleve. Alarmen går to ganger denne formiddagen, uten at de lokale innbyggerne ute i gatene ser ut til å reagere det minste. 

Tidligere samme dag har vi også besøkt en familie som har fått hjemmet sitt smadret av en russisk krysserrakett to uker i forveien. 

VI er på snarvisitt i millionbyen og er ledsaget av hjelpeorganisasjonen HEKS/EPER, også kjent som Swiss Church Aid, en søsterorganisasjon av Kirkens Nødhjelp. Det er også denne organisasjonen som organiserer mange av de sosiale og psykososiale aktivitetene på senteret vi besøker, og bistår deltakerne med informasjon og rådgivning. 

På det romslige og hyggelige aktivitetsrommet får både voksne og barn en kjærkommen mulighet til avkobling fra det stusselige livet på små, trange og triste «studenthybler».

Mange rapporterer om at de er slitne, etter snart tre år med krig.

– Bombedrønnene og frykten sliter oss ut. Det går på nervene løs, forklarer kvinnene.

Alle håper på fred og å kunne vende tilbake til det trygge og frie livet de en gang levde.

94 kvinner, 55 eldre menn

Kvinnene er i klart flertall på senteret for internflyktninger. 

Til sammen huser senteret 94 kvinner og 55 menn. De fleste er eldre og mange er enslige. Blant mennene er alle eldre og ikke-stridsdyktige.

Anna, mor til Viola og Yehor, har snakket med mange av dem. Hun ramser opp de vanligste helseproblemene for internflyktningene. De fleste har reist fra ekstreme krigssituasjoner nær fronten, men bor fortsatt i en svært bombeutsatt storby.

– Det vanligste er søvnmangel, spiseforstyrrelser, svekket hukommelse, barn med konsentrasjonsproblemer og mer generelt – en svekket helse, forteller hun.

Hennes versjon bekreftes av andre kvinner vi treffer.

På et fellesrom er en stor gruppe av eldre kvinner er i gang med å lage fargerike bilder av perler, tråder og lim når Panorama stikker hodet inn. To lokalt ansatte i Swiss Churrch Aid (HEKS-EPER) forklarer teknikker og tilrettelegger for samtaler. Protection manager Oleksandra Marakhovska og landdirektør Håvard Hovdhaugen forklarer at det psykososiale programmet «Line of Life» er utviklet av norske Kirkens Nødhjelp.

De færreste kjente hverandre før de ankom Kharkiv, men gjennom sosiale og psykosiale aktiviteter iverksatt av bistandsarbeiderne har kvinnene kommet nærmere hverandre.

– Dagene kan bli lange i en slik situasjon og alle sliter med søvnmangel på grunn av alle flyalarmene. Da er dette et lyspunkt og en avveksling, forteller en av kvinnene til bekreftende nikk fra de andre rundt seg.