Døden i Middelhavet

– Vi er her fordi vi må, sier Celine Urbain, prosjektkoordinator om bord på Leger Uten Grensers redningsskip Geo Barents. 

Tedros Tesfandrias, en høy og tynn 27-åring fra Eritreas hovedstad Asmara, liker å spøke med alt og ingenting. Først når han snakker om moren, blir han alvorlig, og glimtet i øyet erstattes av noe mørkere. 

– Jeg elsker moren min, hun er så snill – et av de snilleste menneskene jeg kjenner. Jeg savner henne, og jeg vet ikke når jeg får se henne igjen. Og når vi møtes igjen, kan det ikke være i Eritrea, sier han. 

Tesfandrias er én av 80 personer som ble reddet en stormfull natt i februar av mannskapet på Geo Barents.

Dette var den 52. turen Leger Uten Grenser hadde gjort med Geo Barents siden 2021. Siden da har de reddet mer enn 10.000 mennesker fra bølgene. 

På dekk bak Tesfandrias er folk pakket inn i beige tepper. Noen hviler, noen fletter håret til en venn, andre står bakerst i akterenden av skipet og ser ut over et rolig hav. 

Den natten de ble reddet var bølgene derimot høye. Og det var en utfordrende redningsaksjon for alle involverte, både flyktninger og redningsmannskap, som midt på natten dro ut i to små raske båter for å redde den store gummibåten som hadde havnet i havsnød.

I fjor kom 155.000 mennesker til Italia via Middelhavet. Det er en økning på 50 prosent sammenlignet med året før, ifølge det italienske innenriksdepartementet. 

– Jeg er rik

De hadde drevet i 18 timer før Geo Barents kom til unnsetning. Av de 80 personene i gummibåten, var fem kvinner. To av dem døde. En ung kvinne fra Etiopia døde før hjelpen kom. Den andre etter at de ble reddet ombord på Geo Barents. 

Gummibåten hadde påhengsmotor, noe som er like vanlig som det er farlig. Bensin fra motoren lekker ofte inn i båten, spesielt når sjøen er grov, og båten driver rundt i mange timer. 

Sjøvann lekker også inn, og sammen danner disse væskene en dødelig blanding som skaper etsende skader på de som er utsatt for det i lang tid. Tedros Tesfandrias ankler er pakket inn i bandasjer. 

– Jeg er i krise, men jeg er også rik: Jeg er heldig som lever i dag, sier han og legger ydmykt den ene hånden over brystet. 

Målet nå er å komme seg videre til Norge. Der bor søsteren hans med familien sin. 

– Jeg har ikke sett henne på sju–åtte år, jeg har mistet tellingen. Hun har to barn, og de var veldig små da jeg så dem sist. 

Ulike løsninger, samme problem 

Døden i Middelhavet er et kontroversielt tema. Nesten alle europeiske politikere er på papiret enige om at det er forferdelig at folk legger ut på en så desperat og farlig reise. Men det er ulike meninger om hvordan dødstallene skal reverseres. 

Menneskerettighetsorganisasjoner, som Human Rights Watch (HRW), har gjentatte ganger tatt til orde for statlige livreddende tiltak. Men den langsiktige løsningen er trygge ruter til Europa, ifølge både HRW og Amnesty International. En annen metode som har seilt opp er å samarbeide med tredjeland for å stoppe flyktninger lenger sør. 

I kjølvannet av denne diskusjonen har livreddende operasjoner til sjøs gått fra å være et humanitært, til et svært politisert problem. Og 2. januar i fjor innførte Italia en lov som setter opp strenge regler for livreddende organisasjoner. 

Loven sier blant annet at de frivillige organisasjonene skal returnere til havn etter den første redningen, selv om de bare har plukket opp én person. De må også gå til den havnen italienske myndigheter ber dem om. 

Dette har påvirket Leger Uten Grensers operasjoner, og er en medvirkende årsak til at 2023 blir det dødeligste året til sjøs siden 2017. Mer enn 2500 mennesker druknet i fjor, ifølge FN. 

Celine Urbain, prosjektkoordinator om bord på Geo Barents, skulle helst sett at det ikke var behov for dem i det hele tatt. 

– Vi er her fordi vi må, fordi noen må redde liv. Det som virkelig trengs er imidlertid lovlige og trygge ruter til Europa. Og myndighetenes innsats for å redde liv. 

Kriminaliseringen av livredning har pågått siden 2016. Utviklingen har gått fra å fokusere på enkeltpersoner – i 2019 ble for eksempel flere kapteiner beskyldt for å være menneskesmuglere – til å prøve å få tak i organisasjonene og selve oppdraget, sier Urbain. 

– Kriminaliseringen av livreddende tiltak har gjort at vi har måttet tilpasse driften. Men det vi har sett i over ett år nå, er at de begrenser humanitær tilgang på en ny måte – ved å sende oss til havner langt nord, sier hun. 

Trodde han skulle dø 

Tedros Tesfandras forberedte seg på å dø på havet den februarnatten. Da de forlot den libyske kysten tidlig lørdag morgen, var sjøen glatt og stille. De fortsatte nordover, motoren ga opp. Sakte begynte bølgene å bygge seg opp. 

– Da stormen startet… Alle trodde vi skulle dø. Jeg var helt sikker, jeg ba til Gud. 

Noe av grunnen til at livredning er blitt et så betent problem, er argumentet om at det skal være en såkalt pull-faktor som trekker flere migranter over havet. Blant annet den italienske forskeren Matteo Villa har tilbakevist dette. 

Basert ved den italienske tenketanken The Italian Institute for International Political Studies (ISPI), har han gjentatte ganger undersøkt sammenhengen mellom antall livreddende skip og avganger fra den nordafrikanske kysten.

Forskningsgruppen Forensic Architecture ved Goldsmiths University i London har også gjennomført lignende studier, og skrev allerede i 2017 rapporten Blaming the Rescuers. 

Denne uken stemmer EU-parlamentet trolig for en ny asyl- og migrasjonspakt, som har fått kritikk for å blant annet fokusere på å stoppe migranter og flyktninger ved å inngå partnerskap med tredjeland som har fått kritikk for menneskerettighetsbrudd, som Libya, Mauritania og Tunisia.

Før Europa-valget i juni vil de endelige detaljene bli ferdigstilt.

Syklus av vold 

Om bord på Geo Barents følger historier om tortur, vilkårlig fengsling og nedverdigende behandling hverandre. Mange har forsøkt å forlate Libya eller Tunisia flere ganger, men har blitt stoppet av den libyske kystvakten. Libyas kapasitet er kraftig økt med støtte fra EU og Italia. 

Leger Uten Grenser forteller om en voldsspiral: De som blir tatt til fange av libyere i Middelhavet blir ofte fengslet i en av de mange beryktede leirene, og familiene deres blir tvunget til å betale tusenvis av dollar for å bli løslatt. 

Flere av livredningsorganisasjonene har merket seg at den libyske kystvakten er blitt mer aggressiv i takt med de økte ressursene. 

– Oppdraget vårt er å redde liv. Men også å være vitne til alt som må bevitnes, sier Celine Urbain. 

Den tyske organisasjonen Sea Watch delte nylig et dramatisk hendelsesforløp, som ble filmet fra deres fly, Sea Bird, som overvåker Middelhavet. En flyktningbåt i havsnød ble oppdaget i nærheten av skipet Humanity 1, som var klar til å utføre en redningsaksjon.

Men skipet ble hindret av den libyske kystvakten, som truet med å skyte på dem hvis de ikke stoppet. Totalt var det fire flyktningbåter i området og flere personer i vannet. Humanity 1 klarte, i en situasjon like kaotisk som den var farlig, å redde 77 av totalt rundt 130 mennesker. Minst én person druknet. Resten ble tatt med tilbake til Libya. 

SOS Humanity, organisasjonen som driver Humanity 1, skriver i en pressemelding at de har identifisert båten libyerne brukte som en av to patruljebåter donert av EU til Libya sommeren 2023. 

Bare fra 2024 er det allerede over en håndfull lignende historier om møter med den libyske kystvakten. Den truende situasjonen til sjøs gjør at alle livreddende organisasjoner har utviklet strategier i tilfelle de møter «uvennlige aktører». 

Skarp kritikk 

Kritikken mot EUs migrasjonspakt har vært skarp. Både Human Rights Watch, Amnesty International og Leger Uten Grenser har uttrykt alvorlig bekymring. Men, påpeker det svenske parlamentsmedlemmet Abir al-Sahlani fra den liberale gruppen Renew, det er bedre å ha noe enn ingenting i det hele tatt. 

– Det vi står overfor er en migrasjonspakt eller kaos. Da velger jeg en pakt. 

– Mange menneskerettighetsorganisasjoner advarer mot konsekvensene av migrasjonspakten og samarbeidet med tredjeland. Hva er dine tanker om det? 

– Jeg har stor respekt for deres meninger. Og jeg tror jobben deres er å være kritiske. Og det kommer jeg til å høre mye på. 

Etter EU-valget vil det handle om å evaluere, revidere og se hva som fungerer. 

– Selvfølgelig vil det være potensial for utvikling. For eksempel må vi ta innover oss at noen land kriminaliserer frivillige organisasjoner i Middelhavet, sier Abir al-Sahlani. 

Les også: FNs migrasjonssjef:  – Det er for mye fokus på kontroll

Stopper folk før de er migranter 

Mens EUs migrasjonspakt ofte blir holdt frem som noe helt nytt, er det en videreføring av den veien EU har gått de siste årene, mener doktorgradsstudent Agnese Pacciardi ved Lunds universitet i Sør-Sverige.

I sin avhandling forsker hun på hvordan EU-penger brukes til å flytte grensen sørover. På engelsk kalles dette fenomenet border externalisation. 

Pacciardi har sett spesielt på Libya og Senegal. 

– Det er veldig interessant å se hvordan det fungerer i Senegal, for her prøver EU å stoppe folk allerede før de er migranter. Det er rettet mot potensielle migranter, det vil si folk som er borgere av afrikanske land og kanskje aldri har tenkt på å forlate hjemlandet sitt. Det er i hovedsak svarte mennesker som rammes av denne politikken, sier hun. 

Hun har fokusert spesielt på EUs «Emergency Trust Fund for Africa » (EUTF), men også andre prosjekter. Agnese Pacciardi deler Europas innsats inn i to hovedkategorier: den første handler om fysisk å stoppe folk ved hjelp av gjerder, våpen og grensevakter, og den andre, og mer subtile kategorien, fokuserer på å prøve å stoppe folk gjennom informasjonskampanjer og løfter om jobber. 

Kolonitidens arv 

Informasjonskampanjene hun har forsket på, oppfordrer ofte folk til å migrere lovlig. 

– De sier «du bør flytte lovlig». Men, selvfølgelig, sier de ikke at de lovlige alternativene er så godt som ikke-eksisterende for flertallet, sier Pacciardi. 

Hun mener kampanjene er basert på et eurosentrisk perspektiv, og at det er problematisk at Europa gjør seg avhengig av autoritære land. 

– Å tjene 20–30 kroner i timen på en tomatfarm i Sør-Italia er ikke nødvendigvis verre enn det mennesket flykter fra. Og folk vet at det å flykte over Middelhavet innebærer livsfare. Men de gjør det likevel i stedet for å dø sakte i hjemlandet eller i Libya. Disse samarbeidene er basert på en kolonial struktur. 

Samtidig sier hun at EUs samarbeid med tredjeland gjør at færre kommer til Europa, som er målet. 

– Hvis tredjeland skulle slutte å samarbeide, vil flere mennesker komme til Europa, spesielt via det sentrale Middelhavet. Men samtidig skaper disse samarbeidene en forferdelig situasjon for de som står fast, eller ikke kan migrere, på andre måter. 

Telefon fra Tyskland 

En lørdagskveld i mars kommer det en telefonsvarmelding fra et tysk nummer. Tedros Tesfandrias forteller at han nå er i Tyskland. 

– Jeg er rask, sier han og ler, som svar på hvordan han klarte å komme seg til Tyskland fra Italia allerede. 

– Søsteren min gråt da jeg ringte henne, hun var så lettet. Men hun tror ikke på alt jeg forteller henne om krisen til sjøs og alt som skjedde før Geo Barents reddet oss. Takk til Gud og Geo Barents for å ha holdt meg i live.

Han forteller at søsterens familie bodde først i en flyktningleir i Sudan. Der søkte de om status som kvoteflyktninger av FN. Da de ble valgt ut, som er som å vinne i lotto, fikk de lov til å fly til Norge, hvor de umiddelbart fikk permanent oppholdstillatelse, støtte og hjelp.

– De har alltid vært lovlige.

Tesfandrias kaster voldsomt ut armene, det ironiske smilet er også en forsvarsmekanisme.

– Men jeg er ulovlig, jeg tok en båt over havet.