Vi forhandler om liv, og om nåtid

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne. 

Penelope Lea

Aktivist for klimarettferdighet

Jeg vil begynne med å gjenta noe dere har hørt før.

For på samme måte som jeg, som klimarettferdighetsaktivist, velger å ha et aktivt forhold til håp og lar håp bli en av mine viktigste strategier, velger jeg også å tro på betydningen av repetisjon av fakta.

Klima- og naturkrisen forsterker andre kriser og konflikter.

Krisen handler både om den nåværende og framtidige sikkerhetssituasjonen i verden, om hele vårt økonomiske grunnlag, om styresett og demokrati, den handler om fattigdom, utdanning, helse og likestilling. 

Det handler om grunnleggende trygghet og grunnleggende angst.

Over 43 millioner barn ble internt fordrevet på grunn av ekstremvær mellom 2016 og 2021. Det er 8,1 ganger Norges befolkning.

Norges nasjonale innsendte klimamål (NDCs) rangeres som blant de minst «barnesensitive», på UNICEF sin rangering av 150 lands klimamål.

Dette til tross for at én milliard barn i verden i dag, halvparten av alle barn, har ekstremt høy risiko for å oppleve konsekvensene av klima- og naturendringer. 88 prosent av den globale sykdomsbyrden knyttet til klimaendringer bæres også av barn under fem år, ifølge Verdens helseorganisasjon.

Jeg er redd for at vi under forhandlingene glemmer hva som står på spill. Jeg er redd for at vi glemmer allerede før vi engang har forstått, for én av fire nordmenn er klimaskeptikere.

«Det er som å gå i et kjærlighetsbrev»

Det skrev jeg i dagboken min da jeg deltok på mitt første klimatoppmøte. Det var COP23, og jeg var tretten. Jeg møtte mennesker fra hele verden som arbeidet for å beskytte naturen de elsket og hørte hjemme i. Mennesker som stadig mistet mer av det som gjør hjemmene deres til et hjem. Kjærligheten var sterk, men bak den var det fortvilelse og redsel. Jeg fikk venner jeg har fortsatt. Barn og unge som kjemper, ikke for framtiden sin, slik vi ofte sier i Norge, men for nåtiden.

Når jeg reiser for å følge sluttforhandlingene på COP28 i år, vet jeg ikke hva slags brev jeg kommer til å føle at jeg går inn i. Men jeg tror ikke det blir opplevelsen av å vandre i et kjærlighetsbrev. Til det har kontrastene blitt for store, og vi lar dem vokse ytterligere hver dag.

Utfallet av forhandlingene betyr forskjellen mellom liv og død for så mange. Derfor kan ikke alt være på forhandlingsbordet.

1,5-gradersmålet kan ikke være oppe til forhandling. Menneskerettigheter kan ikke være oppe til forhandling, heller ikke forholdsmessig finansiering til tap- og skadefondet eller konkretisering av økte utslippskutt.

For i det hele tatt å ha en sjanse til å oppfylle forpliktelsene våre, må vi få konkrete formuleringer om utfasing av fossile energikilder i COP-tekstene.

Flere land ønsker å løse dette ved å få gjennomslag for nedfasing av «unabated fossile fules». Bruken av ordet «unabated» åpner for å ikke fase ut klimagassutslipp som kanskje i framtiden kan tas opp med karbonfangst og lagring.

Problemet er at teknologien for karbonfangst ikke er virksom nok, og at den skaper en feilaktig følelse av sikkerhet som fjerner fokus fra å redusere utslipp. Dermed åpnes det for en mulighet til å produsere olje og gass uten reelle planer for utfasing.

Det er fortvilende at Norge, som i år leder forhandlingene om utslippskutt sammen med Singapore, er et av landene som ønsker denne løsningen.

Dagene vi går inn i nå er brennende viktige. Vi må være på vakt overfor alt som kan forsinke livsviktig handling.

Vi vet at transparens i enhver politisk og diplomatisk prosess er avgjørende.

Lekkede dokumenter

Denne uken lekket BBC og Center for Climate Reporting brifing-dokumenter fra De forente arabiske emirater sitt COP-team, som sier at de ønsker å bruke posisjonen sin som COP28-vert til å forhandle nye olje- og gassavtaler med 15 land.

FN-organet, som er ansvarlig for COP28, sier til BBC at klimatoppmøtes verter forventes å handle uten partiskhet og egeninteresser.

Likevel benekter ikke De forente arabiske emiraters COP-team at de vil avholde forretnings-samtaler. «Private møter er private møter», er svaret deres.

Mitt svar er at sivilsamfunnets tilstedeværelse på klimatoppmøtet blir viktigere enn noen gang. Min påminnelse er at vi forhandler om liv, og om nåtid.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.