Meninger:
Hvorfor vil ikke Kina bidra til det nye klimafondet?
Kina er verdens største utslippsland, verdens nest største økonomi og er på vei til å bli en bistandsaktør innen klimafinansiering. Likevel kommer ikke landet til å bidra til det nye fondet for tap og skade. Hvorfor er det slik?
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Seniorforsker ved Fridtjof Nansens institutt og observatør på COP28
Seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt og observatør på COP28
Årets klimatoppmøte i Dubai, COP28, er slutt med en avtaletekst som for første gang forplikter verdens land til å omstille seg vekk fra fossil energibruk.
På møtets første dag ble et nytt klimafond for tap og skade etablert. Vertslandet De forente arabiske emirater, har lovet å bidra med 100 millioner dollar, i tillegg til en rekke andre land. Pengene skal gå til de landene som er hardest rammet av klimaendringene.
Kina er det største utslippslandet totalt med 29 prosent av globale utslipp, ifølge Joint Research Centre of the European Commission (JRC), men vil ikke bidra til fondet. Hvorfor ikke?
Kinas klimautfordring
Klimaendringer er en bekymring også for Kina, og landet har innført en rekke tiltak for å redusere klimagassutslipp. Kina har satt utslippstopp innen 2030, og mål om karbonnøytralitet innen 2060.
En kullbasert økonomi er årsaken til de store utslippene og lokal forurensing. Cirka 56 prosent av all energi kom fortsatt fra kull, tross stor utbygging av fornybare kilder i 2022, ifølge Kinas statistiske sentralbyrå.
Kina er også sårbar for klimaendringer, noe sommerens store, ødeleggende flommer og tørke viser. Klimatilpasning er i økende grad kommet på agendaen.
Rapporter fra Kinas meteorologiske administrasjon konkluderer med at Kina blir varmere, og det skjer raskere enn det globale gjennomsnittet.
Årsnedbøren øker, og isbreer smelter på det tibetanske platået. Biologisk mangfold påvirkes av klimaendringene. Kina var vertsland sammen med Canada for partsmøtet om biologisk mangfold i desember 2022, hvor biologisk mangfold ble diskutert i sammenheng med klima og naturbaserte løsninger.
Dersom man ikke kjenner Kinas status i Klimakonvensjonen, er det lett å misforstå Kinas standpunkt. Dette er nemlig helt sentralt for å forstå Kinas holdninger til egne finansielle bidrag.
Kina og klimafinansiering
Fondet for tap og skade, som kom på plass første dag i Dubai, springer ut av en enighet fra fjorårets klimatoppmøte i Egypt. Etter mye frem og tilbake mellom utviklede land og G77/Kina ble det enighet om fondet.
Kina støttet etableringen, men uttalte da at de ikke kom til å betale inn til fondet. Kinas manglende bidrag til klimafondet og også annen finansiering, har blitt kritisert i media.
Dersom man ikke kjenner Kinas status i Klimakonvensjonen (UNFCCC), er det lett å misforstå Kinas standpunkt. Dette er nemlig helt sentralt for å forstå Kinas holdninger til egne finansielle bidrag.
Under klimakonvensjonen regnes Kina som et utviklingsland, ikke et Annex 1-land. Annex 1-landene inkluderer de industrialiserte landene, som var medlemmer av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i 1992 da Klimakonvensjonen ble vedtatt under miljø- og utviklingskonferansen i Rio de Janeiro, pluss land med overgangsøkonomier (EIT-partene), inkludert Russland, de baltiske statene og flere sentrale og østeuropeiske stater.
Kina klassifiseres fremdeles som et utviklingsland, ifølge lister fra OECDs utviklingskomité Development Assistance Committee (DAC).
Landet står på listen over land med øvre middelinntekt som ligger mellom 4 096 og 12 695 amerikanske dollar per capita GNI i 2020. Kina bidrar derfor ikke direkte inn i Green Climate Fund (GCF), eller det nye fondet for tap og skade. Bidrag her er basert på prinsippene og bestemmelsene i FNs Klimakonvensjon (UNFCCC).
Kina er derfor ikke forpliktet til å gi klimafinansiering, slik Norge og andre Annex-1-land er.
Fra mottaker til giver
Et skifte har likevel funnet sted. Kina var mottaker av klimafinansiering gjennom bilaterale og multilaterale samarbeidsprosjekter i årevis, men har nå i økende grad blitt et giverland.
Landets rolle som bistandsaktør har styrket seg de senere årene, og landet har fått mer erfaring. Kina ønsker å være solidarisk med utviklingsland som ikke har kommet like langt som seg selv, men for å holde fast ved klimakonvensjonens prinsipper, finner landet andre måter enn å betale under klimakonvensjonen.
Kina bevilget for eksempel 3,1 milliarder dollar til sør-sør-klimasamarbeidsfondet for å støtte utviklingsland i å bekjempe klimaendringer i 2015. Denne kunngjøringen ble gjort i Det hvite hus på en mediekonferanse med USAs president Barack Obama. USA bekreftet samtidig et løfte på 3 milliarder dollar til Green Climate Fund (GCF).
Det ble ikke satt noen frist for måloppnåelse av sør-sør-klimasamarbeidsfondet, men Kinas klimautsending Xie Zhenhua uttalte på COP27 at 2 milliarder yuan, tilsvarende rundt 310 millioner dollar, var gitt i bistand til utviklingsland for å håndtere klimaendringer.
Likevel oppgir noen kilder usikkerhet om hvor mye fondet har bidratt med frem til nå og hevder at det muligens har levert ti prosent av det som er lovet. Årsaker som nevnes er koordineringsutfordringer blant kinesiske aktører, samt koronapandemien som har medført langsommere implementering.
Et ferskt innlegg i Carbon Brief konkluderer med at Kina faktisk bidrar med betydelige pengesummer til utviklingsland, og kan konkurrere med de største donorene fra utviklede land selv på direkte klimafinansiering til utviklingsland.
Kina har videre lovet 230 millioner dollar til et globalt fond til støtte for bevaring av biologisk mangfold i utviklingsland, og har invitert andre land til å bidra her. I tillegg har Kina initiert 2021 Global Development Initiative, som har som mål å finansiere prosjekter i det globale sør for å øke bærekraftig utvikling og kapasitetsbygging.
Nødvendig med endringer under klimakonvensjonen?
Kina er på noen måter leder for utviklingslandblokken i de internasjonale klimaforhandlingene. Mange utviklingsland ser til Kina – og i økende grad India – for å gjøre mer for å kompensere andre utviklingsland.
Som den nest største økonomien i verden, og den største utslippsnasjonen totalt sett, er det økende forventninger til Kina om å øke klimafinansieringen for å støtte utviklingsland i å håndtere klimaendringer. Mange tar til orde for at kategoriene under Klimakonvensjonen nå er utdatert og at store utslippsland som Kina og India må bidra inn i FNs fond.
Kina har ingen formell forpliktelse til å delta som beskrevet ovenfor, men understreker solidaritet med og snakker ofte på vegne av utviklingslandene.
Burde vi kunne forvente mer fra Kina? Mange land, inklusive Kina, påpeker at de rike utviklede Anneks-1 landene ikke har levert det de har lovet opp gjennom årene, verken av penger eller av klimagassutslipp.
Man kan kanskje se på Kinas bidrag på utsiden av Klimakonvensjonen som et uttrykk for pragmatisme, som kommer til uttrykk i klimastøtte til utviklingsland og det globale sør gjennom egne fond. Mange land fastslår også at det ikke er mulig å levere det som trengs på klima hvis vi holder oss til kategorier fra flere tiår tilbake, og at det må en endring til for å få et positivt resultat. Men å skulle endre kategorier vil nok være svært vanskelig. Slik sett er det muligens enklere å få til nye avtaler som Parisavtalen, som krever innsats av alle, der Kyotoprotokollen fra 1997 kun krevde utslippsreduksjoner av Anneks-1 landene.
Debatter om strukturelle endringer og rettferdighet må tas samtidig som alle land fortsetter å jobbe, både med å begrense utslipp og å tilpasse konsekvensene av de klimaendringene vi allerede opplever.
