Byråkraten: – Vi får 100 varsler i året om kritikkverdige forhold i bistanden

Regjeringen har nulltoleranse for økonomiske misligheter, korrupsjon og seksuell utnyttelse i bistanden. Likevel mottar lederen for Norads internrevisjon Svend Thorleifsønn Skjønsberg og teamet hans rundt 100 varsler der det er mistanke om dette, hvert eneste år.

Varslene handler om alt fra småbeløp på avveie til mistanke om korrupsjon, seksuelle overgrep og storskala lovbrudd i bistanden. I tillegg til å behandle varslene som kommer inn, tar teamet stikkprøver og gjør forebyggende arbeid, som å gi opplæring.

Men arbeidet handler om langt mer enn bare varsler, internrevisjonen har nemlig ansvaret for å bidra til å forbedre Norads drift. De gir ledelsen uavhengige tilbakemeldinger om dagens status, etterleving av regler og hvilke forbedringsmuligheter som finnes.

Hvordan starter du dagen?

Jeg er A-menneske og liker daggry. Jeg har derfor ofte en hel del opplevelser før jobb i hovedstaden. Dagen starter ofte med en gåtur med samojedhunden, morgennyheter på P2 og en dukkert i sjøen på vei til jobb i sommerhalvåret. Turen til jobb inneholder for øvrig flere spennedene fremkomstmidler, som sykkel, buss og 23 minutter på Nesoddbåten.

Hva er det beste med jobben din? 

Gjennom både jobben jeg har nå og tidligere jobber har jeg fått bli inspirert av tusenvis av møter med dedikerte mennesker i over et tyvetalls utviklingsland. Innsatsen så mange mennesker legger ned for å skape en bedre hverdag og fremtid gir daglig inspirasjon. Og på kontoret her i Oslo er jobben variert og faglig utfordrende med dedikerte kollegaer. Engasjement er viktig for meg. Og i Norad er det mye innsats, bra tempo og kunnskap som råder. Å bidra til at hver bistandskrone brukes mer effektivt, gjennom god organisering og redusert korrupsjon er en meningsfull hverdag.

Og hva liker du minst?

Sortering av hva som er viktig og uviktig informasjon er utfordrende. Dette og mange ulike plattformer og digitale systemer har vært tidstyver og irritasjonsmomenter i de fleste av jobbene jeg har hatt, inkludert nå. Redningen ligger i svaret over; gode kollegaer.

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Hele tiden. Velvillighet og nestekjærlighet er gode verdier som jeg opplever at mange bistandsarbeidere er drevet av. Men, det går et skarpt skille mellom privat og offentlig. Forvaltning av statlige midler bør ikke grunnleggende være preget av velvillighet eller tillit. I bunn må det ligge gode systemer som gir åpenhet og etterrettelighet og prosesser for kontroll og reaksjoner. Når dette er på plass, så kan man hygge seg. Faktorenes orden er ikke likegyldig.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Når man «rammes av» byråkratiet, kan vel enhver føle seg irritert. Jeg husker som eier av en kafé i et tidligere liv at jeg raste over mattilsynets avviksrapport. Temperaturen i et par av kjølerne mine var halvannen grad for høy. For et flisespikkeri! År senere, med egenopplevde magekramper og innleggelser på infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål sykehus etter matopplevelser i Nepal, Costa Rica og Etiopia og etter ha reist og lært om bakterier og tarmsykdommer i utviklingsland, minnes jeg matinspektørene med mildere tanker.

At det kan bli for mye byråkrati er like naturlig som at det kan bli for lite. Men kjedelig – det har ikke slått meg.

Er du stolt over å være byråkrat? 

Jepp. Som institusjonalist elsker jeg byråkratiet og de klassiske verdiene som følger med det, som rettsikkerhet, profesjonalitet og likeverd. Jeg tror et velfungerende byråkrati er helt sentralt for bærekraftig utvikling.

Jeg skjønner likevel at det fra utsiden kan virke tungvint, og iblant er det jo det, med lange beslutningslinjer og tungt språk. Et byråkrati eksisterer ikke i et vakuum, men påvirkes av skiftende moter innen styringsmodeller, teknologi og politiske og kulturelle strømninger.

Selv behersket jeg alle «buzz-wordene» som bistandsbyråkratiet elsker da jeg skrev søknader til Norad og andre givere som saksbehandler og leder for organisasjoner. Og som rådgiver for den malawiske riksrevisoren fikk jeg et innsideblikk i byråkratiet i et utviklingsland og utfordringene som institusjonsbygging kan innebære. Jeg fikk mange aha-opplevelser da jeg satt på nasjonal side sammen med de malawiske aktørene i finansforvaltningen under landsforhandlinger med giverne. Ikke minst skjønte jeg hvor langt det er fra givernes skrivebord og velfungerende virkelighet til rammene som skaper overlevelsesstrategier for underbetalte og tidvis korrupte byråkrater i den nasjonale forvaltningen.

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Mye. Mitt første barnebarn kom til verden forrige uke, det er det viktigste nå. Og forbrytelsene mot det palestinske folket, Ukraina-krigen og global oppvarming som følge av vårt overforbruk er temaer som opptar meg privat. Så er jeg opptatt av fenomenet «fake news». Meningsmangfold er helsebringende for mennesker og for staten. Men når virkeligheten brytes ned til tvil og usikkerhet kan populisme, religiøse forklaringer og frykt få spillerom som setter inkluderende utvikling tilbake. Statsmediekanaler og folkeopplysning som er grundig og objektiv kan være en vektig motpol mot slike tendenser.

Byråkraten i meg er opptatt av balansen mellom styring og ledelse og effektivitet og organisering. Norad har fått mangedoblet sitt budsjett de siste årene, men få nye ressurser til å drive forvaltningen. Vi må åpenbart tenke stort og smart for å sikre ønsket effekt av bistanden. Forenklinger er nødvendige, men delegering av ansvar vekk fra statens forvaltning og ut til andre, fritar ikke staten for kontroll og ettersyn. De mange leddende som bistandsmidler ofte passerer før de når sitt mål skaper iblant mangel på oversikt. Kontrollmiljøet på Solli plass i Oslo er nesten utenkelig annerledes enn de stedene som bistandskronene ender opp. For å avgjøre hvor mye risiko man er villig til å ta er det viktig med et godt kunnskapsgrunnlag. Vi deltar i en høyrisikovirksomhet.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Jeg har jobbet med mye forskjellig, og har trivdes med alt jeg har gjort. Og ikke minst lært og sett mye spennende. Men jeg har alltid hatt en drøm om å være mannskap på redningsbåt i Redningsselskapet. Havet har alltid tiltrukket meg, salt sjøsprut er så energigivende. Og på en slik båt blir man jo virkelig en helt.

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Sommerromanen kan være «De elendige» av Victor Hugo. Den er lettlest. Gripende behandles tema om rettferdighet, viljestyrke og individualisme, iblandet kjærlighet og en organisk fremstilling av samfunnets bestanddeler. Bakteppet, altså tidlig 1800-tallets Frankrike, kan lett overføres til andre land og tidsepoker, også samtiden. For den generelt bistandsinteresserte, som vil gå dypere inn i spissede temaer, kan jeg anbefale evalueringsrapporter fra Norads evalueringsavdeling samt gode rapporter om bistand laget av Riksrevisjonen. Tidsskriftet «Stat & Styring» gir faglig inspirasjon om offentlig forvaltning, og det er vel stedet vi byråkrater kan lese mest om nettopp byråkrati. Boken «Africa Works – Disorder as Political Instrument» er ikke ny, men gir innsiktsfulle analyser av utviklingsutfordringer som er like aktuelle i dag som da den ble skrevet.

Vet du om en byråkrat som bør være med i spalten? Send en e-post til post@panoramanyheter.no