Elizabeth krysset grensen for fire timer siden – nå er sønnen født til et liv i usikkerhet

På en feltklinikk i Wunthou, noen meter fra grensen til Sudan, er 22 år gamle Elizabeth Williams i ferd med å føde sitt første barn. Det er bare noen timer siden hun kom over grensen hit til Sør-Sudan med moren og tanten sin.

Det er vanskelig å se for seg at den spede kroppen skal klare kraftanstrengelsene den snart skal gjennom. Det er allerede kortere mellom veene, og de to godt voksne, erfarne jordmødrene gjør seg klare med frakk, forkle og hansker.

Bortsett fra den karakteristiske, litt søtlige lukten, er det ikke mye som minner om en norsk fødestue. Det knapt 10 kvadratmeter store rommet er provisorisk innredet med en smal fødestol fra ChinaAid, en gammel feltseng med en velbrukt madrass, og et rundt bord av plast med utstyr jordmødrene måtte trenge. Vegger og gulv er kledd med hvit presenning med blå UNHCR-logo. En sval bris finner veien inn gjennom vinduet. Det gjør også fluene. 

Temperaturen ute er 38 grader, så selv om taket av bølgeblikk sørger for at sola ikke slipper inn, er det svært varmt. Den store avstanden fra skillevegger til tak bidrar til litt ventilasjon, til gjengjeld høres alle lyder og stemmer fra de andre behandlingsrommene svært godt. Dette er den tiende fødselen her denne uka.

Plutselig vrir den unge kroppen på fødestolen seg i smerte. Kyndige jordmordhender kjenner og stryker. Den ene jordmoren lytter etter fosterlyd og nikker. Det er like før nå.

Elizabeth Williams er en av over en million mennesker som har kommet over grensen til Sør-Sudan etter at borgerkrigen i Sudan brøt ut for snart to år siden. Vi ser Sudans flagg vaie ved grenseposten, og får vite at det pågår kamper mellom opprørsmilitsen RSF og regjeringshæren SAF omtrent en kilometer herfra. Den brutale krigføringen i kombinasjon med at humanitær hjelp lenge ikke slapp inn i landet, har drevet millioner på flukt. Internt i Sudan og over grensene til særlig Tsjad, Etiopia, Uganda og Kenya. Men Sør-Sudan har tatt i mot flest.

Sudan har vært ustabilt etter at et folkeopprør førte til avsettelsen av den mangeårige diktatoren Omar al-Bashir i 2019. En kortvarig overgang til demokrati ble avbrutt da general Abdel-Fattah Burhan fra SAF og general Mohammed Hamdan Dagalo fra RSF slo seg sammen for å lede et militærkupp i oktober 2021. 

Men alliansen var skjør, og maktkampen mellom de to førte i april 2023 til en brutal borgerkrig. Begge krigsherrene står nå overfor anklager om folkemord. Al-Bashir for i samarbeid med Janjaweed, forløperen til RSF, å ha gjennomført omfattende drap på sivile i den vestlige Darfur-regionen på begynnelsen av 2000-tallet. Mohammed Hamdan Dagalo fra RSF, eller Hemeti som han gjerne kalles, for angrep på etniske afrikanske grupper i krigen som pågår nå.

En times kjøretur sør for grensen til Sudan, ligger transittleiren som har tatt imot desidert flest flyktninger etter at krigen brøt ut i 2023. Før krigen var det mulig å kjøre nordover på den samme veien helt til Khartoum, hovedstaden i Sudan. 

Etter intense kamphandlinger på senhøsten i fjor, kom det på det meste mer enn 10.000 mennesker over grensen her – hver eneste dag. Nå er tallet nede i omtrent 1000 per dag. På kjøreturen sørover mot transittleiren i Renk, passerer vi telt og stråhytter langs hele strekningen.

I leiren har hjelpeorganisasjoner satt opp noen få hus der enkelte familier og de mest sårbare har fått plass. I et av rommene bor det fem kvinner og en håndfull barn. Moren til et par av småtassene på fem og to år som løper rundt, stikker hodet fram fra forhenget hun har hengt opp foran sengen. 25 år gamle Ross sier hun reiste hit alene med de to barna. 

Mannen dro i forveien fra Khartoum, forteller hun. Så trekker hun sjalet til side og viser oss den lille gutten hun fødte for fem dager siden. Han sover fredfullt på sengen under et lite myggnett. Den nybakte moren forsikrer oss om at det går bra med henne selv om hun nettopp har født.

På utsiden løper barn i alle aldere rundt. Klærne er skitne og slitt, de færreste har sko. Kinn og hender er støvete. Noen mangler underbukser og ingen av de minste har bleie på. Snørrete, små neser tiltrekker seg grådige fluer. 

En liten tass som ikke kan være mer enn et år gammel, sitter på huk ved inngangen til et av husene og pirker håpefullt i sanden med pekefingeren. Han putter den i munnen og smaker forsiktig. Men det er ikke mat. Det er bare sand og støv. Han enser knapt fluene som har samlet seg der de finner fuktighet ved tårekanaler og nese. Den lille gutten blir plutselig litt urolig og gråter forsiktig. En kvinne plukker ham opp. Han etterlater en liten fuktig flekk på den tørre bakken der han satt.

De fleste av barna her har flyktet med mødrene sine, noen har også kommet alene. Mange har vært vitne til grusomheter ingen bør oppleve. Hjelpeorganisasjoner tilbyr psykososial hjelp, men mange synes det kan være vanskelig å snakke om det de har opplevd. Etniske motsetninger som har dype røtter, påvirker også hjelpearbeidet. Hit til transittleiren kommer alle, men andre steder i landet er det ikke uvanlig at for eksempel Nuere og Dinkaer bosetter seg i ulike leire.

Samtidig er barna her på mange måter som barn flest; nysgjerrige, kreative og fulle av energi. Gamle tøystykker er blitt til en fotball. Et par sandaler er blitt båter som barna trekker oppover en liten bekk med grønt vann langs hovedgaten i leiren. 

I et aktivitetsrom er det full rulle med høy musikk og dans. Barna står i kø for å bli med i neste gruppe som slipper inn. På veggene i rommet henger barnetegninger. Noen av dem viser flukt med båt, under en av båtene lurer en grønn krokodille. 

Hovedgaten i leiren er en tre-fire meter bred strekning med hardtrampet rød jord. På høyre side er det satt opp latriner for kvinner og menn. På venstre side er det mulig å hente rent vann. Hit kommer kvinnene med vannbeholdere som de balanserer på hodet etter at de er fylt opp. Gata har også fått gatelykter som skal gjøre det tryggere for særlig kvinner å bevege seg ute etter at det har blitt mørkt.

Langs gjerdet til leiren har familier og folk som ikke har fått plass i husene med betonggulv, satt opp telt av tørklær, sjal og gamle klær. Noen har fått låne presenninger med FN-logo på. Teltene på tre-fire kvadratmeter gir et visst ly for sola og et sted å oppholde seg, men ingen dører eller vegger å føle seg trygge bak. Teltene er for små til å sove i, så nettene tilbringes under åpen himmel. Nå i tørketiden, og før sommeren er blitt på sitt varmeste, kan det gå greit. Men i regntiden som varer fra juli til august, er det bare søle her.

To mødre har søkt ly for sola mellom husene. I likhet med mange andre kvinner har de flyktet alene med barna, forteller de.

Awatif er 34 år og fødte sitt fjerde barn i Khartoum da byen ble angrepet av RSF. Moren hennes ville at de skulle flykte rett etter fødselen, men Awatif nektet å reise før gutten hennes var blitt litt eldre og sterk nok til å klare reisen.

– Tvillingene mine døde mens de ennå var spedbarn. Jeg ville ikke risikere å miste enda et barn, sier Awatif.

Dermed ble hun igjen i Khartoum mens kamphandlingene pågikk. Hun sier hun kom til leiren med moren sin og barna for en måneds tid siden. Nå ligger den lille seks måneder gamle babyen i stabilt sideleie og sover. I går kom også endelig mannen hennes fra byen Madani i Sudan.

– Jeg har ikke visst om han var levende eller død, sier hun.

Ved siden av henne sitter Samyia. Hun er 35 år, og flyktet alene med åtte barn fra Khartoum i desember i fjor.

– Vi føler oss trygge i leiren, men vi har hverken mat eller penger og må forsøke å komme oss videre, forteller hun.

Hun sier hun ikke vet hvor mannen er, og at hun flyktet i forveien med barna. Mange av kvinnene her har tilsvarende historier. Mennene har enten reist i forveien, blitt drept eller blitt rekruttert som soldater i Sudan.

Mange av dem som kommer hit til Sør-Sudan er sørsudanere som vender hjem igjen. Men hjemlandet har lite å tilby annet enn fravær av krig. Samtidig ulmer politiske og etniske motsetninger under overflaten også her. I enkelte regioner bryter det tidvis ut væpnede kamper.

Før Sør-Sudan ble selvstendig gjennom en folkeavstemning i 2011, hadde landet vært i krig med Sudan siden 50-tallet. Konflikten mellom nord og sør omtales gjerne som Afrikas lengste borgerkrig.

Norge spilte en nøkkelrolle i fredsavtalen som ble inngått i 2005. Men i stedet for å bygge politiske institusjoner, avholde valg og å bruke muligheten etter selvstendigheten i 2011 til å bygge det nye landet, fokuserte eliten på å karre til seg penger og makt. 

Maktkampen mellom president Silva Kiir, som er dinka, og visepresident Riek Machar, som er nuer, ble stadig mer tilspisset. I 2013 brøt det ut full borgerkrig. 400.000 sørsudanere ble drept i en konflikt med klare etniske undertoner. Tusenvis av sivile ble massakrert i Jubas gater.

I fredsavtalen fra 2018 forpliktet partene seg til å sørge for at det ble gjennomført valg, men så langt har ingenting skjedd.

Bak høye murer i hovedstaden Juba, deler Norge ambassadelokaler med Canada og Nederland. Sverige holdt også til her, men faset i fjor ut sitt langsiktige engasjement i Sør-Sudan. Norge har foreløpig ingen planer om det samme.

Norge er sammen med Storbritannia og USA, gjennom den såkalte troikaen, pådrivere for å få fart på demokratiseringsprosessen i verdens yngste land.

Norges ambassadør til Sør-Sudan, Roar Haugsdal, kom i fjor høst. Bergenseren, som har lang fartstid i diplomatiet, blant annet fra Jordan og Irak, legger ikke skjul på at tålmodigheten overfor makthaverne i Sør-Sudan nå er i ferd med å ta slutt.

– Vi har vært veldig tydelige på at vi forventer at partene skal implementere fredsavtalen. De har utsatt valget to ganger, det betyr at Sør-Sudan er i den uheldige klassen med Eritrea og Libya som ikke har valg. Det er veldig alvorlig og bekymringsfullt, sier Haugsdal.

Norges utenriksminister, Espen Barth Eide, uttalte i fjor høst at Norge ikke kommer til å godta «to nye år med passivitet» fra sør-sudanske myndigheter, etter at de utsatte valget for andre gang.

En oversikt fra Norad, viser at Norge i perioden fra 2005–2023 har bidratt med 7,5 milliarder kroner til Sør-Sudan. Mesteparten til nødhjelp, men med demokratibygging på en god andreplass.

– Det har gått en del milliarder fra Norge til Sør-Sudan til demokratiutvikling. Hvordan synes du det går?

– Takk for det vanskelige spørsmålet, smiler Haugsdal.

– Vi har jo vært opptatt av å jobbe for at det sørsudanske folket skal få styre sin egen fremtid gjennom demokratiske valg. Og det er det som ligger til grunn for den bistanden vi gir, men som vi ikke helt har lykkes med. På den annen side; hva er alternativet? Det var jo helt riktig å forsøke å få dette landet til å bevege seg i riktig spor. Men vi er jo begrenset av den viljen sørsudanerne selv viser. Og akkurat nå ser vi en veldig svak politisk vilje fra myndighetene, sier den erfarne ambassadøren.

– Hva opplever du at myndighetene gjør for egen befolkning?

– Dessverre så opplever vi at det er veldig lite. Vi skulle gjerne sett et større engasjement; at de implementerte fredsavtalen, at de brukte mer av sine egne midler på helse og utdanning, sier han.

Ifølge Haugsdal bruker myndighetene rundt to prosent av budsjettet på helse. Det er for dårlig, mener ambassadøren og viser til at selv om Sør-Sudan er et fattig land, har de fortsatt en oljeproduksjon.

– Sør-Sudan har blitt karakterisert som et kleptokrati. Deler du den oppfatningen?

– Jeg ville kanskje ikke brukt så sterke ord, men Sør-Sudan er på bunnen av Transparency International og FN-statistikker for land i verden der det er høyest risiko knyttet til bistand og næringsdrift. Fra vår side er det ingen tvil om at det er hold i statistikkene. Vi etterspør jo myndighetene om å vise oss hvor pengene går, men vi opplever at vi ikke får svar på våre forespørsler, sier ambassadøren.

Setebeltene er fastspent, Dash 8-flyet drar i gang propellene og er straks klart til å ta av fra den korte, gruslagte rullebanen utenfor Renk. Ingen har tatt seg bryet med å asfaltere de få meterne slik at FN-flyene kunne ha fraktet personell og nødhjelp hit også i regntiden.

Fra luften ser vi hvordan Nilen bukter seg gjennom det flate landskapet. Ved breddene er det nokså frodig og gode forhold for jordbruk. Men infrastruktur og veier finnes knapt. Det blir sagt at med unntak av i hovedstaden Juba, er det lagt til sammen rundt 100 kilometer med asfalt i dette landet som er på størrelse med Frankrike.

På flyturen sørover mot Juba, flyr vi over Malakal. Den enorme flyktningleiren ble satt opp i forbindelse med borgerkrigen i 2013, og er godt synlig fra lufta. Nå bor det rundt 50.000 mennesker i leiren. Mange av dem som har kommet over grensen fra Sudan, har blitt transportert hit. Anslagsvis bor det nå rundt 880.000 sørsudanere i leire ulike steder i landet.

En tredjedel av befolkningen i Sør-Sudan, det vil si over 9,3 millioner mennesker, er avhengig av humanitær hjelp. Flom og hetebølger ødelegger avlinger, og koleraepidemien som herjer med 20.400 registrerte tilfeller, har per januar 2025 krevd 368 liv, ifølge WHO. Hjelpeorganisasjoner har satt inn tiltak med vaksiner og tilgang til rent vann, men med regntiden, som starter i juli, kommer trolig også en ny kolerabølge.

I hovedstaden Juba er også folks liv preget av fattigdom og økonomisk krise. Offentlig ansatte har ikke fått lønn på over et år og for mange er situasjonen desperat. Militæret og politiet patruljerer gatene, og vi forflytter oss kun med bil på grunn av fare for ran. Etter mørkets frembrudd kan alt skje, derfor opererer de fleste NGOer og ambassader med selvpålagte portforbud rundt kl. 20.

Det meste av grunnleggende tjenester som helse- og utdanningstilbud leveres av humanitære organisasjoner. På vei til Flyktninghjelpens landkontor, passerer vi en rekke andre internasjonale hjelpeorganisasjoner som også holder til her.

I et gult tre-etasjes hus møter vi landdirektøren til Flyktninghjelpen.

– De har ikke mat, de har ikke noe sted å bo, de har ikke vann. I tillegg kommer alle behovene for beskyttelse på grunn av blant annet vold og overgrep, sier Kennedy Mabonga.

Fra hovedkontoret i Juba, leder kenyaneren arbeidet nå på fjerde året med i alt 300 ansatte ulike steder i landet. Teamet består av både internasjonalt og lokalt ansatte.

Mabonga sier hovedårsaken til det høye antallet hjelpetrengende skyldes en rekke faktorer. Rivaliserende grupper i ulike regioner som kjemper om beiteområder og ressurser skaper vold og konflikter. I tillegg gjør ekstreme endringer i klima, som oversvømmelser og hetebølger, at mennesker drives på flukt. Stans i oljeproduksjonen har skapt økonomisk krise, og inflasjonen er skyhøy. I tillegg kommer koleraepidemien og krigen i Sudan som har ført til store flyktningstrømmer. 

– Folk må forsøke å finne ut hvordan de skal unngå å dø, sier Mabonga.

Flyktninghjelpen er en av flere humanitære organisasjoner som har et langvarig engasjement i Sør-Sudan. Organisasjonen jobber blant annet med sikkerhetstiltak for flyktninger, utdanningstilbud, tilgang til rent vann og mat.

– Mye av det vi gjør burde vært gjort av regjeringen. Vi gjør jobben til myndighetene når det gjelder grunnleggende tjenester som utdanning, helse og mat. Dette burde myndighetene levere til egen befolkning. De humanitære organisasjonene fyller gapet etter myndighetene, sier landdirektøren.

Mabonga sier anslaget for å kunne møte behovene i 2025 er på 1,7 milliarder. Men selv om denne krisen regnes som en av verdens største, får den ikke like mye oppmerksomhet som andre kriser. Behovene er langt større enn bevilgningene.

At verdens største giver av internasjonal bistand nå skrur igjen kranene mens de vurderer hvordan de skal prioritere bistanden, skaper stor usikkerhet.

– Det er klart vi er bekymret! Det er fortsatt tidlig og vi vet ikke med sikkerhet hva det innebærer, men dersom store kutt iverksettes, er det ingen tvil om at det kommer til å ramme oss og arbeidet vårt. Kutter USA støtten til Sør-Sudan, betyr det ingen mat til de som trenger det, sier Kennedy Mabonga.

En halvtimes kjøretur på humpete veier ut fra sentrum, ligger flere leire for internt fordrevne og returnerte flyktninger. Vi blir fortalt at det bor 16.000 flyktninger i lerien vi besøker. Det er tett mellom de små husene som for det meste er konstruert av enkle reisverk kledd i presenning. 

De færreste har dører det er mulig å lukke. Enkelte steder står husene så tett at det er vanskelig å komme fram. En slags vollgrav som antakelig har en drenerende effekt i regntiden, er full av søppel og gamle plastflasker. Det lukter stramt fra latrinene like ved.

I de smale smugene løper små barn. Med og uten sko. Klærne er skitne og hullete, og kanskje det eneste skiftet de har. Små jenter bærer enda mindre jenter på ryggen. Vi spør en av dem hvor mamma er. Hun svarer at moren har gått til markedet for å jobbe. Mange av barna er overlatt til seg selv store deler av døgnet.

I et av husene bor Hanan John. Rommet er innredet med en seng og en madrass rett på jordgulvet. En innretning for å tilberede mat eller te med varme fra trekull, står rett ved inngangen. Her er ingen elektrisitet, kun dagslyset som slipper inn gjennom døråpningen.

Hanan forteller at hun flyktet til Sudan for 30 år siden på grunn av borgerkrigen. Men da RSF-soldater gjentatte ganger oppsøkte henne og døtrene hennes i huset de leide i Khartoum, bestemte hun seg for å flykte. Hun ønsker ikke å gå i detalj, men sier flukten i fjor sommer var krevende og farefull for henne og døtrene på 15 og 17 år. Nå er den store bekymringen hvordan hun skal klare å skaffe nok mat.

– Vi fikk litt mat i forbindelse med koleraresponsen, men den er snart over. Nå vet vi ikke hva som skjer eller hvor maten skal komme fra, sier Hanan John oppgitt.

Flyktningene får i utgangspunktet bare en slags startpakke ved ankomst, deretter er det meningen at de skal finne måter å klare seg selv på. Men det er ikke så lett i et land i økonomisk krise. Lønninger blir ikke betalt i det offentlige, og flyktninger topper ikke myndighetenes prioriteringsliste.

– Folk blir syke uten å få behandling. De sulter og får ikke mat, sier Hanan.

Hun er oppgitt over at myndighetene ikke gjør mer for sine egne.

– Det føles som å bli holdt innelåst. Vi venter på å bli sluppet ut, men ingen kommer med nøkkelen, sier hun sint.

På feltklinikken ved grensen har jordmødrene godt tak rundt hodet til babyen som er på vei ut fra den trygge tilværelsen i mammas mage. Den unge jenta presser det hun makter, og på noen sekunder er han ute og blir lagt på den varme kroppen til Elizabeth før navlestrengen blir klippet. Den lille gutten gråter høyt slik han skal, blir vasket med olje og tullet inn i rene tørklær. 

Blikket til den unge moren er alvorlig i det hun får sønnen i armene. Nå har de to timer på seg før de må ut i verden og klare seg selv.