Meninger:
På tide å åpne opp for flere organisasjoner?
Det er vanskelig å få tilgang på statlig støtte til humanitært arbeid om man ikke er en av de største bistandsorganisasjonene. Når den norske bistanden skal omlegges i år, er det kanskje også på tide å gjøre noe med denne urettferdige modellen?
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Avtroppende direktør for program og påvirkning i Plan International Norge
Når jeg snart tar et foreløpig skritt til siden fra den norske bistands- og nødhjelpssektoren, stopper jeg opp og reflekterer over snart 30 år som en del av den.
De første 24 årene jobbet jeg i to av det som da var blant «de fem store» – den uformelle tittelen på de største organisasjonene som alle i bransjen kjenner. De siste snaut seks årene har jeg jobbet i Plan International Norge, som defineres som «mellomstor».
Karriereveien har gått fra siviltjeneste, koordinator, rådgiver, mellomleder, landdirektør til avdelingsleder, med solide stopp på hvert steg underveis.
Det mest slående for sektoren sett i stort etter disse årene, er nok den profesjonaliseringen som har funnet sted. Det dreier seg blant annet om HR hjemme og ute, sikkerhetstenkning, de humanitære prinsippene, risikoanalyse, styrket beredskap og høy formell kompetanse blant utsendte spesialister.
Mens man tidligere kom langt med et stort hjerte og brennende engasjement, preges organisasjoner og givere av høyt faglig nivå, resultat- og målstyring og styrket koordinering. Det samtidig som man har med seg engasjement og hjerte – ofte er vi verdensmestre i å få til det umulige på noen av jordas mest krevende steder.
Mitt skritt til siden denne våren skjer midt i en av de største endringene av det som har vært konstanter gjennom disse 30 årene, at humanitær bistand forvaltes av UD og den langsiktige utviklingsbistanden av Norad. Denne forvaltningen skal nå samles under ett tak i Norad, mens den politiske og overordnede strategiske kontrollen skal forbli i UD.
Med erfaring fra to av organisasjonene som er definert inn i «de fem store», og nå sist fra en av de «mellomstore» organisasjonene, tenker jeg i mitt stille sinn at denne forvaltningsreformen også gir rom for å kunne tenke nytt og vurdere om man skal åpne feltet noe.
Statlig støtte kun til de nye «seks store»
Det er et faktum at det i praksis er lite rom for organisasjoner å kvalifisere for norsk, humanitær finansiering med mindre man var en del av denne gruppen fra langt tilbake.
Ett unntak er Caritas Norge som lyktes med å bli innlemmet i «de store» i den forrige runden. Jeg er fullstendig klar over at det har vært et behov for å effektivisere forvaltningen gjennom å begrense antallet partnere, men samtidig skaper dette nye konstanter i sektoren, og hvor jeg også tør hevde at Norge som giver går glipp av muligheter til både tematiske og geografiske innsatser gjennom spesialiserte organisasjoner.
Jeg skal for ordens skyld legge til at vi etter noen år i tett dialog med UDs humanitære seksjon utviklet en begrenset, flerårig, humanitær avtale knyttet til arbeid i det sentrale Sahel og Etiopia, basert på Plan Internationals tilstedeværelse og tematiske fokus.
Foruten midler til kritiske innsatser, har avtalen også levert på tematikk og norske strategiske prioriteringer. Vi setter selvfølgelig stor pris på å ha blitt vist den tilliten.
Et rykende ferskt eksempel er følgende: Forsommeren 2023 annonserte man at Nansen-programmet skulle forvaltes av Norad. I den forbindelse ble det holdt møter med sivilsamfunnsorganisasjoner.
Stor var derfor vår forundring da vi gikk i dialog høsten 2023, for så bli informert om at støtten i 2024 bare ville kanaliseres gjennom det som nå omtales som «de seks store». Var hensikten aldri å gå utenfor denne gruppen til tross for de åpne møtene?
Etter lanseringen av stortingsmeldingen om Ukraina nå i februar, ser det ikke ut til at man tenker å endre på dette i fortsettelsen heller.
Gjennom en langt på vei forhåndsdefinert fordeling av midler til norske, humanitære sivilsamfunnsorganisasjoner, reduseres samtidig tilfanget av organisasjoner som har unik tilstedeværelse i land. Likeledes burde det være både relevant og av interesse for Norge å kunne levere på noen av sine tematiske prioriteter gjennom økt bruk av spesialiserte organisasjoner, være seg på geografi eller tematikk – eller begge deler.
Noen ønsker for veien videre
Det har ligget som en klar føring gjennom mange år, at bistandsforvaltningen ikke skal vokse. UDs humanitære seksjon kommer svært godt ut sammenlignet med andre givere når det gjelder kroner forvaltet per hode.
Med dette sagt; den praktiske konsekvensen må ikke bli at man ekskluderer andre organisasjoner fra å kunne søke om strategiske partnerskap eller midler på ad hoc basis. Det er ingen rett å motta offentlige midler, men det må være reelle muligheter til å kunne konkurrere om dem.
Det er lang erfaring og tradisjon for å jobbe tillitsbasert mellom giver og sivilsamfunn i Norge, og jeg er trygg på at andre også vil kunne røkte en slik tillit like godt og at organisasjoner som ikke er definert som «de store», får reell mulighet til å bli vurdert på bakgrunn av sin kompetanse, kapasitet og relevans når nye humanitære partnerskap skal utlyses senere i år.
Plan International Norge mener at politisk ledelse må gi styringssignaler om at dagens statiske tilnærming mykes opp, og at man for eksempel ser på muligheten for tematisk og/eller geografisk definerte avtaler som både sikrer substansielle leveranser på norske, strategiske prioriteter innen humanitær innsats og utnytter potensialet i mangfoldet blant organisasjoner.
I Plan International Norge er vi positive til omleggingen dersom den fører til at man får en mer helhetlig tilnærming, der langsiktig tenkning i større grad integreres i det humanitære.
Det finnes i dag ikke nok midler til alle humanitære kriser, og hele sektoren må bli bedre på forebygging og øke motstandskraft i samfunn der vi jobber. Det vil forhåpentligvis gi reduserte behov på sikt. Vi ønsker å få muligheten til å være en del av ny-skapingen i norsk langsiktig og humanitær innsats som skjer i årene framover.
På vei ut døren takker jeg for godt samarbeid med både UD og Norad gjennom 30 år, hjemme og ute – hilser på gjensyn – og kommer garantert til å følge sektoren med stor interesse de neste årene.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.