Kjent israelsk journalist: 
– Tostatsløsningen er en vits

– At EU, USA og andre vestlige land fortsetter å snakke om tostatsløsningen, er den huleste klisjeen jeg kan forestille meg, sier den israelske kommentatoren og journalisten Gideon Levy på telefon fra Tel Aviv.

– De vet at det aldri kommer til å skje, likevel fortsetter de å villede og bruke dette som om det finnes en løsning. Men hvor skal den palestinske staten egentlig være? Og hva slags palestinsk stat blir det? Tostatsløsningen er en vits, sier han.

– Hvorfor er en tostatsløsning så umulig å se for seg?

– Det er enkelt: 700 000 bosettere. Ferdig snakket. 

Den kjente journalisten mener Israel aldri har hatt intensjoner om å gå med på en tostatsløsning. Senest i mai skrev Levy i en kommentar i den israelske avisen Haaretz at nåværende statsminister Benjamin Netanyahus største prestasjon er å ha fjernet tostatsløsningen fra bordet.

– Oslo-avtalene kunne vært begynnelsen på noe stort, men når den ikke engang klarte å nevne bosettingene eller fryse byggingen av nye bosettinger, burde alle ha forstått at det aldri kom til å skje. 

Norge holder fast på tostatsløsningen

– Vi trenger en politisk forankring av en løsning som gjør at dette problemet ikke oppstår om og om igjen. Og det mener vi ligger i at vi får til en tostatsløsning, sa utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) da han gjestet NRKs Politisk kvarter fredag forrige uke.

I skrivende stund er mer enn 5000 palestinere drept som følge av israelske angrep på Gazastripen, hvorav 2055 er barn, ifølge helsemyndighetene i Gaza. På israelsk side er antall drepte minst 1400 etter at Hamas gikk til angrep i Israel lørdag 7. oktober.

Den nylig utnevnte utenriksministeren mener det er viktig å tenke forbi våpnene og på hva som skjer etterpå – og håper dagens situasjon kan være med på å gi nytt håp for tostatsløsningen, som har vært det overordnede politiske målet i både norsk og internasjonal politikk de siste 30 årene. 

Barth Eide er ikke alene. De siste ukene har både USAs president Joe Biden, EU-president Charles Michel, Kinas president Xi Jinping og kong Abdullah av Jordan uttrykt støtte til tostatsløsningen som eneste vei til varig fred mellom palestinere og israelere.

Men både forskere, politikere og sjefen for FNs organisasjon for palestinske flyktninger mener vi er lenger unna en tostatsløsning enn noen gang. I en artikkel publisert i januar i år erklærer Prio-forsker Jørgen Jensehaugen tostatsløsningen for død.

– Jeg tror dessverre både jeg og Barth Eide har rett. Den er død fordi den er blitt strukturelt ødelagt, samtidig som det ikke finnes et annet alternativ. Det gjør den politiske situasjonen tilnærmet umulig, sier Jensehaugen til Panorama.

«Som å piske liv i en død hest»

Jensehaugen understreker at det selvfølgelig er teoretisk mulig å reversere en situasjon, men at det krever både politisk evne og vilje til å gjøre noe som nå ikke finnes. 

– Utviklingen går i feil retning, og uttrykket «som å piske liv i en død hest», er passende, sier han, og legger til:

– Hvis man virkelig mener at man skal ha en tostatsløsning, så må man presse Israel til å oppgi bosettingene. Det er det eneste reelle alternativet. Hvis man ikke er villig til å legge ordentlig press på Israel for å få til det, er det mot sin hensikt å snakke om tostatsløsningen som et overordnet politisk mål. 

Jensehaugen mener politikken må reflektere virkeligheten på bakken. 

– Det mest konkrete hinderet er okkupasjonsstrukturen med vel 700 000 bosettere, en mur som går dypt inn på Vestbredden og en israelsk infrastruktur som er til kun for israelere – og som dermed gjør at det er så seksjonert at det er umulig å se for seg en stat der. 

Videre peker forskeren på at tilliten mellom de ulike partene er langt under null og at en ordentlig diplomatisk prosess ikke er mulig.

– Dessuten er palestinerne så fraksjonerte at de ikke har mulighet til å samle seg. På israelsk side har de ytterliggående kreftene i praksis tatt over politikken. Det finnes ingen politisk kraft av noe størrelse i Israel som er villig til å gi fra seg territorium. De vil tvert imot ta mer.

Korrupsjonstiltalte Benjamin Netanyahu klarte på tampen av fjoråret å stable på beina det eksperter beskriver som «den mest ytterliggående regjeringen Israel noen gang har hatt», og lovet blant annet å ta nye områder fra palestinerne for å bygge enda flere ulovlige, israelske bosettinger.

– I tillegg har USA beveget seg mot en tilnærmet blankostøtte for den israelske posisjonen. I denne sammenhengen ble Jerusalem i sin helhet erklært israelsk og udelelig under Trump. Biden har heller ikke gått vekk fra det. For å få til en tostatsløsning er man nødt til å dele territorium og man må dele Jerusalem, sier Jensehaugen.

– Få som tror det er mulig

På spørsmål om hvor det gikk galt, svarer Jensehaugen kontant: Helt fra starten av. 

– Selv i den perioden hvor man hadde mest bevegelse i retning fred tidlig på 90-tallet, ble bosettingene utvidet. Da Oslo-avtalen ble signert i 1993, var det rundt 250 000 bosettere. I dag er del vel 700 000. Man har bygget seg vekk fra den løsningen man har jobbet for. Tiden har jobbet mot tostatsløsningen – på tross av all innsats.

– Kan man legge skylden på det internasjonale samfunnet?

– Delvis. Men det viktigste poenget er at det ikke er blitt lagt tilstrekkelig press på Israel. En okkupasjonsmakt har ikke lov til å flytte sivilbefolkningen inn på okkupert territorium. Norge og resten av det internasjonale samfunnet har kommet med kritikk av dette, men uten at det har fått noen konsekvenser for Israel. 

Prio-forskeren understreker at denne analysen er basert på situasjonen før Gaza-krigen, men at den ikke er blitt endret av den grunn. I stedet er vondt blitt til verre, og voldseskaleringen umuliggjør dialog og kompromisser.

Kjersti G. Berg, som er førstelektor ved NLA Høgskolen og tilknyttet CMI i Bergen, stiller seg spørrende til at det internasjonale samfunnet plutselig nå skal presse på for en tostatsløsning.

– Basert på de 30 årene som er gått, er det lite sannsynlig. Alle israelske regjeringer siden 1993 har bygget nye bosettinger, og presset har ikke vært sterkt nok for å stoppe det, til tross for at det er helt krystallklart at de er illegale og strider mot folkeretten.

Berg mener det er hult å i det hele tatt snakke om en tostatsløsning når virkeligheten på bakken er en helt annen.

– Det finnes fremdeles støtte for tostatsløsningen i den palestinske befolkningen, men det er på et teoretisk nivå – og det er få som tror at det er mulig. De tviler på at de vil få land, selvbestemmelse og suverenitet.

For at man skal få til en fredelig løsning, må den israelske okkupasjonen opphøre, ifølge Berg. 

– Det er selve grunnpremisset som må på plass for at tostatsløsningen i det hele tatt skal ha en sjanse. Med realiteten på bakken og den geografiske inndelingen i A, B og C-områder man har i dag, der 60 prosent er under israelsk kontroll, har man svært lite å bygge en palestinsk stat på, sier hun.

– En farlig reaksjon

I en kronikk publisert i Panorama få dager før Hamas angrep Israel, etterlyste Berg en gjennomgang av den norske bistanden til Palestina og palestinerne, som har vært en av de største mottakerne av norsk bistand de siste 30 årene. 

CMI-forskeren synes det er overraskende at bistanden har fått så lite oppmerksomhet i diskusjonene om norsk utenrikspolitikk, ettersom rammene for bistanden har vært nettopp tostatsløsningen. 

Senest i januar i år uttalte nylig avgåtte utenriksminister Anniken Huitfeldt at norsk bistand bidrar direkte til målet om en tostatsløsning «ved å bygge opp et institusjonelt og økonomisk fundament for en palestinsk stat».

– De palestinske styresmaktene på Vestbredden har ingen genuin suverenitet, de fungerer mer som et byråd eller et kommunestyre. Siden de politiske forhandlingene falt sammen, har trolig bistanden vært den mest reelle delen av utenrikspolitikken, også internasjonalt. Man trenger en politisk visjon og et politisk rammeverk for statsbyggingsbistanden, sier Berg, og stiller det vanskelig spørsmålet: Hva er alternativet?

– Man har på en måte malt seg inn i et hjørne: Når målet er en tostatsløsning som det ikke blir noe av, vil konsekvensene av å trekke eller justere bistanden bli så store at palestinske selvstyremyndigheter kan falle. Samtidig er det problematisk å jobbe som om en tostatsløsning skulle komme, og å ikke vite nok om hvordan bistanden virker og ikke virker.

Berg understreker at det at hun har oppfordret til en evaluering av bistanden, ikke må oppfattes som at bistanden til Palestina i utgangspunktet er suspekt. 

– Å fryse eller stoppe bistanden til palestinerne i lys av nåværende situasjon, er en enormt farlig utvikling og en farlig reaksjon. Bistandskutt ville øke sjansen for at de palestinske selvstyremyndighetene faller sammen, noe som vil være positivt for Hamas. 

– Går okkupasjonens ærend

Ifølge Jensehaugen har den mangeårige bistanden bygget en struktur som er avhengig av en fredsprosess, og man sitter igjen med et tomt skall av en stat. Dermed har bistandsverdenen i bred forstand tatt regningen for Israels okkupasjon, mener han. 

– Norge og andre internasjonale givere har betalt for at palestinerne skal ha det litt bedre under okkupasjonen, mens Israel har sluppet billig unna, sier han, og legger til:

– Og hva slags press har Israel hatt på seg? Bistanden har lettet på det presset og ført oss inn i et dilemma. Skal man være kynisk og si at vi avslutter bistanden, slik at Israel får føle på det økonomiske presset? Konsekvensene av det blir at palestinerne får det enda verre, sier Jensehaugen.

Å fortsette å snakke om tostatsløsningen er til syvende og sist å gå okkupasjonens ærend, sier den israelske journalisten Gideon Levy, som mener at fredsprosessene bare har ført til at okkupasjonen har fått mer tid til å slå røtter. 

Han peker til det han mener er åpenbar apartheid. 

– Du ser to landsbyer ved siden av hverandre. Den ene har alle ressursene og alle rettighetene, og den andre har ingenting. Hvem sin feil er det? Først og fremst Israel, som er okkupanten, men også det internasjonale samfunnet, som har kritisert det Israel gjør, men aldri fulgt opp med reelle handlinger eller sanksjoner. 

Levy mener det er vanskelig å se for seg en annen løsning enn at man får én stat der palestinere og israelere lever side om side med like rettigheter.

– Jeg vet at det ikke kommer til å skje i morgen. Men det er enten apartheid i all overskuelig fremtid, eller et rent demokrati for absolutt alle.