Da krigen rammet de mest sårbare

Mandag 8. juli er en vanlig sommerdag for tolvåringen Matfii. Han ligger i senga si i første etasje på avdelingen for toksikologi på Okhmatdyt-barnesykehuset i Kyiv. Så vanlig en dag kan være for et barn på det mest alvorlige stadiet av kronisk nyresvikt. 

Og det er krig.

Dialyseapparatet er koblet til. Mens Matfii venter på nyretransplantasjon må blodet renses tre ganger i uka. 

Med ett høres en voldsom eksplosjon. Bygningen rister. Vinduer knuser og glass-splinter flyr gjennom rommet, taket raser sammen og møbler og medisinsk utstyr kastes hit og dit. Strømmen går. Trykket gjør at dialysenåla fyker ut av armen til Matfii.

Dialysemaskinen er litt høyere enn senga. Trolig var det den som gjorde at deler fra taket ikke havnet oppå ham og de andre barna på avdelinga.

En lege hører Matfii rope om hjelp. Blodet hans er fremdeles i dialysemaskinen, og det kan være farlig å avbryte behandlingen hvis man ikke er sikker på at den kan gjenopptas i løpet av kort tid. Kjapt injiserer legen en væske som bidrar til å stabilisere blodet slik at han kan kobles av. 

Angrep over hele Ukraina

Samtidig, i et bomberom i kjelleren i en annen del av sykehuset leter Ljudmyla Mykhaliuk desperat etter sønnen. Hun var ute på sykehusområdet og ble sendt i sikkerhet da flyalarmen gikk. 

Hvor er Matfii? Lever han? Når hun omsider får øye på gutten sin, er det blod overalt fordi dialysenålen ble revet ut. Helsepersonell må kutte opp klærne hans for å stanse blødningene.

– Jeg mistet jakka mi, og i lomma hadde jeg 800 hryvnja forteller Matfii. Det tilsvarer 200 kroner.

Mandag 8. juli sendte Russland mer enn 40 raketter over Kyiv, i det som var et av de kraftigste bombeangrepene mot hovedstaden siden fullskalainvasjonen startet i februar 2022. Et kryssermissil traff Okhmatdyt og drepte to voksne og skadet 42. 

FN og vestlige land har fordømt angrepet. 670 pasienter og rundt 600 ansatte var på barnesykehuset den dagen. 

Sjokket over at Russland ikke skåner de mest sårbare i krigen ­– alvorlig syke barn – var stort. Samtidig ble det avfyrt raketter mot flere andre byer i Ukraina. Totalt ble 44 mennesker drept og 194 skadet i angrepene.

– Heldigvis fant jeg jakka og pengene i ruinene senere, forteller Matfii fornøyd. 

De skal han bruke på en ny bærbar PC når han har spart lenge nok.

Ved siden av Matfii lå vennene Andrij, Roman og Solomia. De var også under dialyse. En av de to som ble drept, var legen deres. Hun løp fra bomberommet og opp på avdelingen for å hjelpe barna i sikkerhet, da taket kollapset over henne. 

Toksikologi-avdelingen ble totalskadd og bygget må rives. Nå er barna på sykehuset Kyiv City Children Hospital i utkanten av hovedstaden.

Et siste håp

– Vi har gått gjennom så mange utfordringer siden krigen startet, forteller Oksana Fomenyuk. 

– Og på toppen av dette er Solomia syk.

Hun var atskilt fra den 16 år gamle datteren under angrepet. Uten sko løp hun rundt i ruinene og lette etter henne.

Verdiene til Oksana har endret seg etter at krigen brøt ut, og ikke minst etter at Russland bombet sykehuset som skal gi datteren en sjanse til å få et langt liv. 

– Jeg vil ikke være borte fra Solomia et sekund, sier hun. 

Oksana tør ikke lenger å la datteren være alene på sykehuset.

Okhmatdyt står for «omsorg for mødre og barn» og er det største og mest renommerte barnesykehuset i Ukraina. Med toppmoderne utstyr behandles de mest sårbare barna for alvorlige genetiske sykdommer, kreft, hjerteproblemer og akutte skader. 

Barn med kompliserte skader fra krigen blir sendt hit for å opereres.

Familier fra hele landet venter i måneder på at barnet deres skal få en plass på sykehuset. For mange er det et siste håp.

Kapasiteten er redusert

Allerede fem dager etter angrepet var leger og sykepleiere tilbake på jobb på Okhmatdyt.

Når vi besøker sykehuset, forteller Valentina Mariash at behandlingene er i full gang. Hun er oversykepleier på kreftavdelingen og hadde vakt da raketten traff.

­– Vi var redde, men vi gjorde jobben vår som var å evakuere barna, forteller hun.

– Vi var ikke i stand til å forestille oss hva som faktisk skjedde.

Inne på avdelingen er det lite som vitner om dramaet som utspilte seg. En renholdsarbeider vasker over gulvet i gangen. På rommene hviler barna eller leker med mødrene sine. Inne på medisinrommet jobber sykepleierne konsentrert. 

Det er nesten helt stille. 

Men vinduet på medisinrommet er dekket av en treplate med plastikk og gaffateip. 

Valentina forteller at kapasiteten er redusert. Vanligvis har de plass til 20–25 pasienter, men nå er det 15. Alle rommene som vender ut mot området der bomben traff er skadet.

Bar datteren i sikkerhet

På et rom nederst i gangen, innpakket i et stort fleeceteppe ligger Kira (12) og sover. Daria Vertetska bøyer seg varsomt over datteren og sprøyter saltvann inn i munnen hennes. Kira er alvorlig kreftsyk. 

Da luftalarmen gikk var Kira midt i cellegiftbehandling. Fortsatt liggende i senga, koblet til intravenøs cellegift, ble hun trillet ut i gangen. Som en minimums sikkerhetsregel skal det være to solide vegger mellom pasienter og yttervegger, dersom det ikke er mulig å komme seg til et bomberom.

Etter at angrepet var over, bar Daria datteren alle trappene fra kreftavdelingen i tredje etasje ned til bomberommet i kjelleren. 

Bildene av kreftsyke barn som sitter i støv og røyk har gått verden over. Med svakt immunsystem kan det være livsfarlig for Daria og de andre kreftpasientene å få i seg skitt og bakterier.

Barna er redde

På et annet rom sitter toåringen Maksim og ser på tegnefilm. I to måneder har han vært på Okhmatdyt. Her har han blitt operert for svulst i hjernen, og nå får han cellegift. Katerina forteller at sønnen fikk panikk da de måtte evakuere til bomberommet. 

Selv husker hun ikke mye av hendelsen, annet enn at det var politi, militære og helsepersonell overalt. Hun var i sjokk.

– Maksim føler seg tryggere nå. Men han blir redd av flyalarmen, forteller Katerina. 

– Det er slitsomt å måtte vekke barnet ditt på natta og bære ham og intravenøsstativet ut i gangen eller ned i bomberommet hver gang alarmen går.

En etasje ned, på avdelingen for leukemi, leker Vera på to år med Barbie. Det alvorlige ansiktet er nesten dekket av munnbindet hun må ha på seg når hun går ut i fellesområdet. 

Maryna Panasenko merker at datteren er engsteligere etter angrepet. Før føltes sykehuset som hjemme, nå er hun redd for folk og for å gå nær trappa.

– Det er komplisert og stressende å være mor til et sykt barn i krig, sier Maryna.

– Du må være lege, sykepleier og psykolog både for deg selv og barnet ditt.

Kjemper sin egen krig

Nikita og moren Oksana slappet av på rommet da luftalarmen gikk. Åtteåringen hadde fått cellegift dagen før. En sykepleier ba dem om å gå til bomberommet, men moren så at sønnen ikke hadde sko og løp for å hente dem. Da traff raketten, og vinduene i rommet deres, som vendte ut mot eksplosjonen, knuste. 

– Jeg vil ikke dø, gråt Nikita. Den lille kroppen skalv.

Allerede samme kveld fikk de lov til å dra til Dacha Family Home, et rekreasjonssenter i utkanten av Kyiv, drevet av stiftelsen Zaporuka Foundation. I en moderne villa med stor hage og høyt gjerde rundt, kan familier slappe av før, under og etter kreftbehandling på Okhmatdyt. 

Nikita liker seg bedre her. Han kan spille videospill og leke ute sammen med venner. På tynne, stive bein, raser han rundt i huset og tuller med de ansatte og de andre barna. 

Siden han ble syk i desember i fjor, har kreften spredd seg. Nikita går gjennom andre runde med cellegift. Mens flyalarmen fortsetter å ule over Ukraina, kjemper Nikita og familien sin egen krig.

– Krigen mot Russland betyr ingenting sammenlignet med sykdommen til sønnen vår, sier Oksana.

Andrii Kolesnyk bidro i felt til denne reportasjen.