Et svensk blikk på Palestina

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tor E. Gjerde

uavhengig analytiker, tidligere diplomat, bl.a. bistandssjef i Al Ram, Jerusalem.

Skal tanken om to stater, basert på en framforhandlet løsning gjenopplives? - en ide som er blitt erklært død for år siden, og ikke er levnet noen stor mulighet etter den kontinuerlige bosetterekspansjonen, og i lys av Den palestinske selvstyremyndighetens svinnende legitimitet?

En ren jødisk stat, der palestinerne har b-status, og som av stadig fler blir kategorisert som en apartheidstat? 

Sende Gazas befolkning ut av området til Sinai, eller Kongo, eller?

Forslagene er like legio som de er ugjennomførbare, med mindre man er villig til å snakke om etnisk rensning. 

Diplomatiet, Osloprosessen innbefattet, har vist seg å spille sørgelig falitt. I denne forvirringens epoke er behovet for å tenke i nye baner påtrengende.

Den tidligere toppdiplomaten Mathias Mossberg kjenner politikkområdet gjennom flere tiår, og gir oss sine refleksjoner i sin bok med den sterkt selvkritiske tittelen Vännen som svek.

Anerkjente Palestina - sendte sjokkbølger

Mossberg påkaller interesse fordi han har fulgt utformingen av svensk utenrikspolitikk helt fra Palmes tid, via kjente navn som Göran Persson, Sten Andersson, Anna Lindh og Carl Bildt, til Margot Wallberg (ref. svensk Palestinagodkjenning i 2014) og dagens Tobias Billström.

Han åpner opp om dramaer i skjæringspunktet mellom forvaltning og politikk, lobbyisme og motkrefter. Et eksempel: Utenriksminister Anna Lindh, det politiske talentet som ble skutt i et attentat i 2003, var ikke blitt konsultert av UD før en EU-avstemming som innebar kritikk av Israel. Stemmegivningen viste seg å gå på tvers av ministerens syn. «..det er för djävligt», kommenterte hun i en privat samtale med Mossberg etterpå. Hvordan kunne det skje?

Det internasjonale samspillet vier han mye oppmerksomhet, særlig der USA, EU og Norge er involvert. Den personlige faktor, så som engasjementet til spesielt involverte politikere som Bruno Kreisky og Willy Brandt, analyseres inngående. 

Boka ble utgitt før Gaza-marerittet brøt ut, men Mossberg forutså det: «…en fortsättning av status quo ...leder med all sannolikhet till en ny och blodig konflikt». 

Det som særkjenner Sverige er det bemerkelsesverdige løftet landet fikk på den internasjonale scenen under statsminister Oluf Palme, fram til attentatet i 1986.

Kjennetegn på den nye politikken var nyorientering i synet på Sør-Afrika, Vietnam, forholdet til den tredje verden generelt, behov for mer økonomisk utjamning, støtte til frigjøringsbevegelser, nedrustning, nøytralitet og blokkuavhengighet.

En revidering av synet på palestinerne hørte naturlig med i denne sammenhengen. Mossberg redegjør for hvordan denne profilen ble svekket med nye regjeringer og lite interesserte ministre.

Margot Walbergs inntreden som utenriksminister i 2014 sendte riktignok sjokkbølger både innad og internasjonalt med sin godkjenning av Palestina. Til palestinernes jubel, men samtidig til Israels kraftige irritasjon.

Beslutningen var nok svakt forankret politisk, og Mossberg uttrykker skuffelse over at det i og for seg kraftfulle initiativet ikke fikk særlige følger. Ingen land fulgte etter; - en tapt mulighet for dynamikk. 

Vil ha sin plass i solen 

Mossberg tar grundig for seg Sveriges rolle i prosessene som førte til anerkjennelsen av PLO og som brakte Yasser Arafat inn i varmen. I neste hånd ble stafettpinnen gitt videre til Norge, som deretter ledet løpet fram til «Oslo».

Fortellingen om dette spillet, hvem skal ha æren for hva? - er som kjent ikke avsluttet. Mange vil ha en plass i solen, som dog ikke kan skinne like mye på alle. Mossbergs bidrag i så måte er å minne om at Sverige leverte et fundament for det hele. 

Fascinerende er måten han i egne kapitler redegjør for de respektive utenriksministres (manglende, i noen tilfeller) bidrag ved å sette dem i lys av dilemmaene de befant seg i. 

Laila Freivald var «Att våga men inte få»; Jan Eliassons var ”Att kunna men inte hinna ”; Wallstrøms var ”Att vilja mer enn det möjliga” osv.

I sluttkapitlene går han i dybden. Hva er Palestinakonfliktens natur? Tesen er at vi står overfor en territoriell, og dermed eksistensiell konflikt, «… mellan två folk om samma land. Det handlar om dom eller vi».

Det internasjonale samfunnet, derimot, har agert som om det handler om ulike måter å dele territoriet på. Denne dikotomien utbroderer han ved å vise til at den israelske politiske strukturen (innbefattet Knesset og regjeringen) utgjør bare en tredjedel av den politiske tyngden i samfunnet.

De andre to er forsvarsmakten, IDF; og den transatlantiske aksen, hvoriblant amerikanske lobbygrupper befinner seg.

Han mener Israel som samlet entitet aldri har vært innstilt på å dele territoriet, det er «fakta på bakken» som gjelder. Fredsbevegelsen er marginalisert. Fredsprosessen har i årevis vært død og begravet. Palestinernes eksistens er truet.

Bittert fastslår han at «det internationella samfundets politiska energi konsumerats av den fredsprocess som för många israeler inte hade annat ändamål än just detta.. . och israelerna fått FN och andra aktörer och länder att betala för de humanitära konsekvenserna av de egna övergreppen , landsstöldena och förtrycket”. 

Slipper lys inn i de departementale kroker 

Etter denne salven kan man spørre, har Mossberg sjøl noen tanker om hva som kan gjøres?

Det minste, sier han, er å øke den humanitære innsatsen. Den må likevel ikke erstatte politisk støtte for å gjenopprette respekten for internasjonal rett, demokrati og menneskerettigheter.

Han uttrykker dyp skepsis til at Sverige og EU lar Israel stadig innlemmes i europeiske strukturer (les: OECD, UEFA, ESC m.v.). Mer konkret går han ikke til verks. Det må sies å være en skuffelse. Få har så god kjennskap til den politiske situasjonen som Mossberg, og han kjenner handlingsrommet bedre enn de fleste. 

Man kunne også ha ønsket seg hans betraktning om bistandens rolle, den omtales knapt, bortsett fra den store betydningen URWA, har hatt. Her har våre to land spilt avgjørende roller med henhold til direkte finansiering (eksempelvis av skoler og helseinstitusjoner) og ved å mobilisere andre givere.

Nå er det meste ødelagt, og verdenssamfunnet står foran spørsmålet om hvordan gjenoppbyggingen vil kunne skje. I dette bildet hører behovet for en grundig evaluering av betydelige fellesinnsatser, som observatørgruppen TIPH, og giverlandgruppen AHLC. 

La nå likevel ikke denne noe svake avslutningen skremme noen fra å lese boka. Med sin smidige språkføring, et vell av anekdoter, ispedd fotografier og en og annen vitsetegning flyter teksten elegant.

I Midtøsten-sammenheng har Sverige vært vår nærmeste partner. En forståelse av vår egen historie vil være ufullstendig uten et minimum av innsikt om svensk rolle. Nå har vi fått en slik kilde.

Formodentlig vil det heve kvaliteten på den norske offentlige samtalen om Palestina dersom sentrale embetspersoner fra vår side slapp mer lys inn i de departementale krokene, gjerne etter at de lar seg pensjonere, etter mønster av Mossberg.