Urfolk forlater regnskogen til fordel for byene – urfolksledere bekymret

I 1976 våget Binan Tuku å møte de utsendte fra den brasilianske regjeringen på bredden av Itui-elven i et avsidesliggende område av den vestlige Amazonas-regnskogen. Etter den innledende mistenksomheten tok han og faren hans imot såper og macheter som gaver i det som ble starten på Matis-stammens kontakt med ikke-urfolksverdenen.

Nesten 50 år senere prøver Tukus sønn Tumi å sikre seg et levebrød i den fattige byen Atalaia do Norte. Det tradisjonelle blåserøret, et våpen brukt av urfolk over hele verden, ble byttet ut med jobb på et bakeri.

– I landsbyen er ikke kvaliteten på utdanningen like god som i byen, sier 24 år gamle Tumi, som håper på å studere medisin eller journalistikk.

– Jeg vil ha kontakt med ikke-urfolk, lære av utfordringene jeg står overfor, og kanskje en dag dra tilbake til landsbyen min for å dele min erfaring med byen med de eldste.

Halvparten har dratt

Tusenvis av urfolk som Tumi flytter til byer som Atalaia do Norte i Brasil.

Utvandringen deres etterlater landsbyene i forfall og vekker bekymring for at verdens største tropiske regnskog – som er avgjørende i kampen mot de verste klimaendringene – vil stå igjen uten sine mest effektive voktere.

Omtrent halvparten av de 6200 urfolkene i Javari-delen bor nå i byer, ifølge anslag fra antropolog Almério Alves Wadick. Matisene, et av flere urfolk i regionen, sier at nesten halvparten av de 600 av dem nå bor i byen.

Bekymret

Det tallet vil trolig vokse, sier Binin Matis, leder av Matis-stammens urfolksforening, som har tatt stammenavnet som sitt etternavn. Han sier at han frykter at blant annet språket deres vil gå tapt.

– I landsbyen er det få folk igjen, og det er de eldre. Ungdommene er i byen. Ingen ung matis vet hvordan man lager et blåserør eller en pil. Når de kommer tilbake til landsbyen på ferie, ønsker de ikke å lære av de eldre. De vil spille fotball og ha det gøy og gjøre slik de hvite gjør, sier han.

Bushe Matis, som leder Univaja, den største foreningen for urfolk i Javari-dalen, deler bekymringen. Han er redd fraflyttingen vil føre til kutt i helse- og utdanningstilskudd og en mulig tilbakekalling av urfolksområder som da kan åpnes for gruvedrift og boring.

Under press

Amazonas ble hardt presset under tidligere president Jair Bolsonaro. I hans periode økte den ulovlige gruvedriften og avskogingen til det høyeste nivået på 15 år.

Univaja etablerte nylig en egen overvåkingsenhet for å beskytte seg mot illegale fiskere, gruvearbeidere og tømmerhoggere. Initiativet er avgjørende for å beskytte isolerte urfolk som kan bli utsatt for noe så enkelt som influensa fra inntrengere, sier Bushe.

Brasils nye president Lula da Silva har forsøkt å lette på presset mot Amazonas. Han har etablert et departement for urfolkssaker delvis for å bevare urfolkssamfunnene. En avgjørende del av det er å styrke utdanningsmulighetene, en betydelig utfordring i avsidesliggende områder av Amazonas.

Bolsa Familia

Utvandringen fra landsbyene drives delvis av en føderal satsing som Lula opprettet i sin første periode som president for 20 år siden.

Bolsa Familia-satsingen skulle gi penger til familier dersom de vaksinerer barna sine og holder dem på skolebenken.

Titusenvis av urfolksfamilier dro inn til byene for å hente disse pengene ut av banken. Men der ble de ofte utsatt for svindel, eller fikk bankkortene sine ulovlig inndratt av skruppelløse kjøpmenn som sikkerhet for avbetaling- eller kredittkjøp.

I byene ble de også ofte boende under dårlige forhold under besøkene sine, sårbare for alkohol og sykdom. Ofte var ikke Bolsa Familia-utbetalingene nok til å få dem hjem igjen.

Bedre å bli

– De konkluderte med at det var bedre å bli i byen, å motta pengene og bruke dem til å studere siden det ikke engang er fullstendig grunnskoleutdanning i landsbyene, sier antropologen Wadick.

Men pengene fra Bolsa Familia strekker ikke nødvendigvis til i byen. Minsteutbetalingen er på rundt 1300 kroner i måneden, pluss enkelte tillegg for gravide og for barn avhengig av alder. Urfolk konkurrerer også ofte mot hverandre om dårlig betalte jobber som søppeltømming og feiing av gater.

– Vi trenger klær, mat hver dag, penger til strøm og vann. Dersom alt dette var gratis, kunne vi ha forsørget oss selv med Bolsa Familia, sier Tumi, som nylig sluttet i jobben på bakeriet for å jobbe for Univaja.

Fire igjen

Det nyopprettede urfolksdepartementet ser på endringer i satsingen slik at urfolk ikke må reise så ofte for å ta ut pengene. Det, sammen med forbedringer i utdanningstilbudet, håper de vil redusere behovet for å forlate landsbyene.

Antropolog Nelly Marubo, som selv er urfolk, sier at det mest ideelle hadde vært kulturelt tilpassede landsbyskoler der elevene kan få kunnskap både fra sitt eget folk og fra ikke-urfolk uten å måtte reise til byen.

Men hun ble sjokkert da hun for første gang på fem år besøkte hjemregionen sin i Javari-dalen for å filme en dokumentar om livet sitt.

– Jeg har alltid tenkt at det ville vært fullt av barn og unge, men dessverre ble besøket veldig dystert. Jeg kom til en forlatt landsby der det bare var fire eldre kvinner igjen.