Meninger:
Utøya – en plattform for ytringsfrihetsforkjempere fra hele verden
Fra å være et åsted for ekstrem terrorisme, har Utøya blitt en inspirasjonskilde for unge mennesker verden over som kjemper for frihet og mot urettferdighet.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Jeg er menneskerettighetsaktivist og har kjempet mot ulovlig fengsling og varetektsdrap i Balutsjistan-provinsen i Pakistan siden 2006.
Men jeg har blitt sensurert av myndighetene i Pakistan. Nylig ga norske PEN, Utøya og World Expression Forum (WEXFO) meg mulighet til å komme til Norge og snakke om menneskerettighetsbrudd i Balutsjistan .
De siste 20 årene har provinsen vært preget av vold og opprør for å bli frigjort fra Pakistan.
I løpet av disse to tiårene har de pakistanske sikkerhetsmyndighetene gjennomført en brutal militæraksjon mot politiske aktivister, dissidenter, journalister, forfattere, lærere og kunstnere for å undertrykke opprøret for et uavhengig Balutsjistan.
Tusenvis av unge mennesker har forsvunnet, og senere blitt drept. Døde kropper fulle av kulehull har blitt etterlatt langs veiene.
Fengslet og drept
Min egen far ble også offer for vold. Han ble første gang arrestert i 2006 da jeg bare var 13 år gammel.
Senere ble han løslatt, men i desember 2009 ble han igjen tatt av agenter fra pakistanske etterretningsorganer fra Karachi. Denne gangen ble han ikke løslatt. Han ble drept i varetekt, og kroppen hans ble dumpet langs en vei i Balutsjistan.
Siden den gang har jeg aktivt drevet en kampanje mot forsvinninger og varetektsdrap i Balutsjistan.
Da også broren min ble arrestert i 2017, økte engasjementet mitt. Jeg arrangerte protestaksjoner i gatene og holdt pressekonferanser for å legge press på pakistanske myndigheter for å få broren min løslatt.
Etter tre måneder ble han løslatt. Fra den dagen innså jeg at taushet ikke er et alternativ. Jeg ble involvert i kampanjer mot forsvinninger og varetektsdrap av unge i Balutsjistan.
Siden 2017 har jeg blitt arrestert fem ganger. Det har blitt satt i gang sosiale mediekampanjer mot meg. Familien min og jeg har blitt trakassert og misbrukt ved flere anledninger.
Utøya har blitt en plattform for stemmeløse som meg, som blir motarbeidet, kritisert, misbrukt og erklært forrædere i egne hjemland.
Marsjerte i én måned
I november 2023 ledet jeg en massiv demonstrasjon etter at en ungdom ble drept i varetekt av pakistansk antiterrorpoliti i Balutsjistans Turbat-område, nær grensen til Iran.
Jeg marsjerte mot Islamabad, Pakistans hovedstad. Det tok meg én måned å komme til Islamabad etter å ha tilbakelagt 1600 kilometer. Da vi ankom Islamabad i isende kulde den siste uken i desember, ble vi angrepet av politiet.
Politiet kastet iskaldt vann på oss, og 290 av oss, inkludert meg selv, ble arrestert. De fleste av de arresterte var kvinner, barn og eldre. Jeg ble anholdt på en politistasjon med bare menn i 24 timer. Senere, etter inngripen fra Høyesterett i Islamabad, ble vi løslatt.
Jeg campet utenfor National Press Club i Islamabad i én måned, og i løpet av denne måneden ble vi trakassert av media, statspolitiet og statlige institusjoner. Den tidligere fungerende statsministeren i Pakistan kalte oss terrorist-sympatisører. Falske aktivister ble satt til å konfrontere meg.
Selv på norsk jord i mai i år ble jeg trakassert og det ble startet en svertekampanje mot meg i sosiale medier. PST og politiet i Norge ble involvert i saken.
Men min stemme ble i det minste hørt i et globalt forum, takket være PEN Norge, Utøya og WEXFO. Før jeg kom til Norge, følte jeg meg alene og isolert, akkurat som andre menneskerettighetsaktivister fra utviklingsland.
Jeg trodde ikke verden brydde seg om oss. Men i Norge, da jeg møtte en mangfoldig gruppe aktivister som stod overfor større utfordringer, følte jeg meg ikke lenger alene.
Jeg møtte unge stemmer som kjempet mot rasisme, statlig vold og for kvinners utdanning. Jeg møtte forfattere, poeter, journalister og aktivister, alle med en sterk historie å dele. I løpet av én uke lærte jeg om ulike globale problemstillinger.
Utøya
På Utøya, som en gang ble rystet av terror, innså jeg at å bevare historien er viktigere enn å utvikle infrastruktur og øke inntekten per innbygger.
Jeg så hvordan Norge har utdannet befolkningen sin gjennom å bevare historien. I Pakistan ville politiet ha brent bevisene for å unngå kritikk for å ha mislyktes i å forhindre terrorisme.
Da jeg så bilder og meldinger fra ofrene for angrepet i 2011, ble jeg overrasket. Jeg tok bilder og viste dem til moren min da jeg kom hjem. «Slik kan et samfunn utvikle seg», sa jeg til henne. Å akseptere feil er ikke galt; det er slik samfunnet utvikler seg. Men i vårt samfunn blir historien forvrengt.
Å snakke om feil er en forutsetning for å kunne forhindre feil fra å skje i fremtiden.
I Pakistan derimot, når folk blir tatt, nekter politiet å registrere sakene deres. Når de blir drept i varetekt, stempler myndighetene dem som terrorister, og påstår at de ble drept i antiterroroperasjoner. Når noen som meg snakker på vegne av dem, blir de straffeforfulgt.
Nå er jeg tilbake i Pakistan etter å ha fullført turen til Norge, og her står jeg overfor anklager om oppvigleri for en hendelse som skjedde 18. mai, som politiet anmeldte meg for 7. juni. Dette er tydeligvis en reaksjon på turen min til Norge, og hensikten er nok å begrense meg som aktivist.
Massakren utført av Breivik 22. juli 2011 på Utøya, klarte ikke å begrense norsk liberalisme eller landets politisk selvstendige ungdommer. I stedet forvandlet det Utøya til et symbol på interkulturalisme og mangfold. Utøya har blitt en plattform for stemmeløse som meg, som blir motarbeidet, kritisert, misbrukt og erklært forrædere i våre egne hjemland.