Den oversette faktoren i diskusjoner om utvandring fra Afrika

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tor A. Benjaminsen

Professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

I 2015 kom én million migranter, fra blant annet afrikanske land, med båt over Middelhavet til Europa.

Etter en liten nedgang er det nå igjen en økning i migrasjonen fra Afrika sør for Sahara til Nord-Afrika og Europa. Og omkring halvparten av alle båtmigranter kommer fra Vest-Afrika.

Men hvorfor ønsker så mange å reise?

Vanlige årsaker som nevnes er fattigdom, arbeidsløshet, befolkningsvekst og klimaendringer. Dette er generelle og lite tilfredsstillende forklaringer. I tillegg kommer den vanskelige sikkerhetssituasjonen i Sahel, med jihadistopprør og økende voldsbruk som har ført til mange internt fordrevne flyktninger.

Men det som ofte glemmes, er at det også skjer omfattende «land grabbing» – eller jordran – på hele det afrikanske kontinentet.

Denne faktoren glemmes, selv om sjansen er stor for at folk flytter til nærmeste by eller forsøker å komme seg til et land hvor det er arbeid å få når de fordrives fra sin egen jord.

Jordran

Det har de siste tiårene skjedd store endringer i hvem som har tilgang til arealer. Press på arealene kommer fra mange ulike sider.

Etter finanskrisa i 2007–2008 økte prisene på mat og energi som igjen førte til økt internasjonal interesse i å investere i jordbruksprosjekter i Afrika.

Ideen var: «Her var det mye billig ubrukt jord tilgjengelig».

Jordran refererer til en godt kjent og dokumentert prosess hvor kapitalinteresser og afrikanske eliter har brukt bestikkelser og et nasjonalt lovverk arvet fra kolonitiden til å tilrane seg store jordbruksområder på landsbyfolks bekostning.

Dette lovverket er generelt ikke på sedvanens side, og gir mye makt til politikere og byråkrater til å definere eierskap.

Resultatet er at småbønder og gjetere er blitt presset vekk fra arealer som de historisk har brukt – fra bynære jordbruksområder omgjort til boligstrøk til beiteområder som blir oppdyrket.

En fellesnevner i disse prosessene er at noen står igjen uten tilgang til jord og ressurser, ofte med lite kompensasjon, mens andre beriker seg på investeringene.

Klimaprosjekter og «grønnvasking»

De siste 10–15 årene er også klimaprosjekter kommet inn som en ny trussel mot landsbyfolks levekår. Dette gjelder både skogvern, hvor Norge er den dominerende aktøren, og treplantingsprosjekter.

Hva vi har sett av negative konsekvenser av slike prosjekter er bare blåbær i forhold til hva man kan forvente med de planene som foreligger. Dette inkluderer den massive treplantingen som er nødvendig ifølge scenariene fra FNs klimapanel for å følge 1,5-gradersmålet, og hvilke enorme sosiale konsekvenser dette vil kunne få.

I forkant av klimatoppmøtet COP28 i Dubai annonserte selskapet Blue Carbon, som også er basert i De forente arabiske emirater, avtaler med de fem afrikanske landene Zimbabwe, Zambia, Kenya, Liberia og Tanzania. Avtalene handlet om å verne og beplante skogarealer tilsvarende størrelsen på Storbritannia.

På denne måten håper fossilland, som Emiratene og Norge, å kunne bruke skog for å grønnvaske olje- og gassproduksjonen gjennom salg av karbonkreditter.

En slik endring av arealbruken vil selvsagt ha enorme konsekvenser for de som allerede bruker disse arealene.

Migrasjon i Sahel

Selv leder jeg et forskningsprosjekt, der vi blant annet studerer hvorvidt jordran fører til migrasjon i Sahel. Nylig hadde vi et prosjektseminar i Malis hovedstad Bamako, hvor forskere fra Tsjad beskrev hvordan en militær elite i landet tilraner seg den fruktbare jorden på nordsiden av Tsjadsjøen.

Dette fører både til økt rekruttering til terrororganisasjonen Boko Haram og til økt migrasjon til Libya. Er man først afrikansk arbeidsmigrant i Libya, kan veien være kort til forsøk på å reise videre til Italia.

Et av Afrikas mest fruktbare områder, Nigerelvens innlandsdelta i Mali, er et annet område med ettertraktet jord hvor småbrukere er blitt bortvist fra jorda si i stor skala.

Det begynte på 1930-tallet da den franske koloniale staten konfiskerte den sørligste delen av deltaet for å etablere det statlige selskapet Office du Niger. Målsettingen var først å forsyne tekstilfabrikkene i Nîmes og Marseille med bomull.

Etter Malis uavhengighet i 1960 tok produksjon av ris og sukkerrør over. Før krisa i landet i 2012 ble store arealer etter hvert leid ut på langtidskontrakter og for en billig penge til investorer fra Libya, Kina, USA og andre land. I tillegg ble arealene utvidet ved å bygge kanaler og å jevne nye landsbyer med jorda.

I Bamako snakket vi også med lederen for den maliske foreningen for utviste migranter. De arbeider politisk for migranters rettigheter, men de er også aktivt engasjert i kampen mot jordran, siden de ser at dette er en klar medvirkende årsak til migrasjon.

Lederen for foreningen nevnte blant annet at i 2008 hadde spesielt mange mistet jord i Office du Niger. Dette førte til at en strøm av unge menn fra området reiste nordover for å forsøke å komme inn i Spania. Det er kjent at mange afrikanske migranter får jobb i landbruket i Sør-Europa uten arbeidstillatelse, rett og slett fordi de er nødvendig arbeidskraft.

Foreløpig er det imidlertid svært lite fokus på eller dokumentasjon av denne koplingen mellom jordran og migrasjon i forskningslitteraturen. Det er heller ikke noe politisk fokus på hva en slik eventuell sammenheng vil ha å si for europeisk bistands- og immigrasjonspolitikk.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.