Meninger:
En forenklet fortelling om en afrikansk vår
I motsetning til protestene under den arabiske våren, er de afrikanske protestene først og fremst lokale. Generaliseringen «en afrikansk vår» tilslører også kompleksiteten i hver av de afrikanske kampene.
Menneskerettsaktivist og masterstudent ved UiO
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Seniorrådgiver i Fellesrådet for Afrika
Det siste året har afrikanske land som Kenya, Uganda, Mosambik, Nigeria og Senegal opplevd store protester ledet av unge mennesker.
Bølgen av aktivisme har utløst diskusjoner om hvorvidt disse hendelsene representerer begynnelsen på en «afrikansk vår» i likhet med den arabiske våren på begynnelsen av 2010-tallet.
Vi mener denne merkelappen forenkler de mangfoldige og komplekse realitetene på bakken i hvert enkelt land.
Det politiske klimaet
Det afrikanske kontinentet har den yngste befolkningen i verden, hvor rundt 70 prosent av afrikanere sør for Sahara er under 30 år. Innen 2050 er ungdomsbefolkningen på kontinentet anslått å doble seg til over 830 millioner.
Denne demografien gir et enormt potensial for økonomisk vekst og innovasjon. For mange unge afrikanere har imidlertid mangelen på muligheter for et bedre liv, anstendige jobber og politisk inkludering ført til at svært mange har mistet troen på systemet.
Mange av afrikanske lands styrende partier har røtter tilbake til frigjøringsbevegelsene som spilte nøkkelroller i å sikre uavhengighet. Disse bevegelsene har slitt med å gå fra frigjøringskamp til effektiv styring og har ikke klart å møte forventningene til den unge befolkningen, som fortsatt er uforholdsmessig påvirket av fattigdom og arbeidsledighet.
Denne frustrasjonen har gitt næring til engasjement og deltakelse i protester og et krav om både ansvarlighet og reform.
At disse bevegelsene ikke har tilpasset seg kravene til demokratisk styring og økonomiske reformer, har bidratt til fremveksten av ungdomsledede protester. Disse opprørene viser en økende avvisning av «frigjørings-etosen» som prioriterer makt fremfor fremskritt.
Til tross for disse utfordringene fortsetter ideen om demokrati å gi sterk gjenklang hos afrikanere. Ifølge Afrobarometers 2024-rapport foretrekker 66 prosent av afrikanere fortsatt demokrati fremfor enhver annen form for styreform. 80 prosent sier nei til enmannsstyre.
Den kenyanske analytikeren og forfatteren Nanjala Nyabola advarer mot å bruke generaliserende begreper, ettersom dette risikerer å utelate afrikanske lands rike mangfold og tilsløre kompleksiteten i hver av de ulike kampene.
Fortellingen om «den afrikanske våren»
Begrepet «afrikansk vår» trekker paralleller til den arabiske våren, og dets sammenkoblede opprør i Midtøsten og Nord-Afrika.
De afrikanske protestene er imidlertid fundamentalt forskjellige i omfang og karakter. I motsetning til den arabiske våren, er disse bevegelsene først og fremst lokale, og adresserer spesifikke sosiale utfordringer innenfor deres nasjonale kontekster i stedet for å danne en koordinert kontinental bevegelse.
Den kenyanske politiske analytikeren og forfatteren Nanjala Nyabola advarer mot å bruke generaliserende begreper, ettersom dette risikerer å utelate afrikanske lands rike mangfold og tilsløre kompleksiteten i hver av de ulike kampene.
For mens protester i Mosambik fokuserer på valgintegritet, er de i Nigeria og Kenya drevet av økonomiske frustrasjoner. Å gjenkjenne disse skillene er avgjørende for å forstå de unike årsakene til hver bevegelse.
Hvert opprør reflekterer unike frustrasjoner forankret i spesifikke politiske, økonomiske og sosiale sammenhenger. Det som forener disse bevegelsene, er imidlertid unge afrikaneres besluttsomhet til å kreve bedre styring og ansvarlighet.
Fra Kapp til Kairo, utfordrer de utdaterte maktsystemer og krever en reell endring. Uansett om disse protestene kollektivt endrer afrikanske lands politiske landskap eller ikke, representerer de en økende motstand mot status quo og en kamp for en mer rettferdig fremtid.
Når det er sagt deler også protestene flere likheter. Det er en kraftig oppfordring til endring og gjenspeiler utbredte frustrasjoner med korrupsjon, uansvarlig styresett og økende ulikhet.
Over hele kontinentet bruker ungdom sosiale medier for å mobilisere, koordinere og forsterke stemmene sine. Disse bevegelsene mangler ofte en sentralisert ledelse, noe som gjenspeiler en kollektiv, grasrottilnærming til motstand.
Slike fellestrekk skildrer de delte frustrasjonene til Afrikas yngre generasjon, selv om deres kamper fortsatt er dypt forankret i lokale realiteter.
Veien videre
Bølgen av ungdomsledede protester i mange afrikanske land er en kraftig påminnelse om kontinentets uutnyttede potensial.
Mens begrepet «afrikansk vår» kan sies å fange energien og momentumet til disse bevegelsene, forenkler det protestenes mangfoldige og lokale natur.
Afrikas ungdom protesterer ikke bare, de redefinerer samfunnsengasjement. Deres krav om ansvarlighet og reform reflekterer et ønske om betydelig endring. Unge mennesker har potensial og kollektiv makt. Med riktig veiledning og muligheter kan de bidra til økonomisk vekst, innovasjon og demokratiske reformer.
For flere afrikanske regjeringer innebærer veien videre å ta tak i de grunnleggende årsakene til misnøye. Dette inkluderer bekjempelse av korrupsjon, jobbskaping og å sikre at grunnleggende behov, som rimelig mat og bolig, blir dekket. I tillegg må det store reformer til for å skape muligheter for demokratisk deltakelse for både de unge og resten av befolkningen.
Dette handler ikke om å tilby de unge en plass ved bordet for så å sørge for at partimaskineriet svelger dem. Myndighetene i afrikanske land må lytte, handle og inkludere ungdommen hvis de skal sørge for at landet beveger seg fremover og ikke bakover.
