Antall kvinnelige journalister mer enn halvert under Taliban

Da Taliban kom til makten i 2021, var det 1400 kvinnelige journalister i Afghanistan. I dag er antallet redusert til rundt 600, ifølge en rapport fra foreningen for afghanske journalister (ANJU), som er presentert av danske International Media Support. 

Kvinnelige journalister forfølges av myndighetene, utsettes for overgrep og må forholde seg til stadig strengere sensur og regler. Ifølge undersøkelsen har 87 prosent opplevd kjønnsbasert diskriminering under Taliban-regimet. Flere titalls mediehus har måttet stenge dørene, også av økonomiske årsaker. Landet har falt fra 122. plass til 178. plass av 180 land i rangeringen av pressefrihet i 2024, utformet av Reportere uten grenser (RSF). 

Med de begrensede mulighetene de har, fortsetter kvinnelige journalister å kjempe for å fortelle om livet i det Taliban-styrte landet. Panorama har møtt noen av dem. 

Soraya (30), programleder på TV:

«Jeg elsker å være journalist. Mange av kollegaene mine har dratt, men ikke jeg. Siden Taliban tok over har jeg blitt truet mer enn hundre ganger. Etterretningstjenesten har ringt meg og jeg har fått brev. Men jeg elsker Afghanistan og vil aldri slutte å jobbe. 

Afghanistan er ikke en restaurant som jeg kan dra fra hvis jeg ikke liker menyen. Det er vårt hjem. Folk er knyttet til hjemmene sine uansett; noen dager regner det eller det er oversvømmelse. Andre dager fungerer ikke døren, et vindu er ødelagt, eller huset er en ruin. Men det er uansett et hjem. 

Det er ikke bare soldater med våpen på frontlinjen som kjemper. Det finnes mange måter å kjempe på, og for meg er det å være journalist.

Nå er jeg i 30-årene. Jeg har aldri levd i et fredelig Afghanistan. Jeg håper at jeg får oppleve det en gang.»

Samira, journalist fra den konservative provinsen Ghazni:

«Alt begynte med at kollegaen min ble arrestert av GDI, den afghanske nasjonale etterretnings- og sikkerhetsorganisasjonen. De gikk gjennom Whatsapp-en hans og leste meldingene vi hadde sendt hverandre, og han ble avhørt om forholdet vårt. Han ble torturert til å gi dem informasjon om meg, inkludert telefonnummer og adresse.  Slektninger besøkte ham i fengselet, og han ba dem si til meg at jeg måtte komme meg ut av Ghazni så fort som mulig. GDI sa at jeg kom til å være den neste.

Jeg forlot provinsen min, og siden da har situasjonen vært veldig vanskelig. Huset vårt blir overvåket og jeg kan ikke dra dit. Før august 2021 hadde jeg allerede mottatt trusselbrev fra Taliban. Jeg har ikke sovet ordentlig siden da, og har ofte mareritt om å komme i fengsel. Jeg foretrekker døden fremfor å være i fengsel. 

Både broren min og forloveden min er journalister. Broren min har fått trusler og måtte forlate landet. Forloveden min lever i skjul. Vi har ikke råd til et liv som dette. Jeg ser ingen fremtid for meg selv. Situasjonen blir bare verre og verre.

Taliban har sin egen logikk, og ideene deres om hvordan ting bør være er dårlige. De har ikke endret seg i det hele tatt de siste tre årene. Folk som protesterer eller prøver å gjøre noe bra for samfunnet, trues av Taliban og dømmes til lange fengselsstraffer.

Journalister er samfunnets øyne og ører, vi må fortsette å snakke om problemene. Trusler om vold fra Taliban var i mange år en del av virkeligheten, uten at det har dempet arbeidslysten min. Dette er første gang Taliban har klart å lukke øynene og ørene mine.»

Shahla (21), programleder i radio:

«Vi hadde et program hvor jenter lo og fortalte vitser, men Taliban ba oss om å stenge det ned. I én måned satte vi programmet på pause, men så startet vi opp igjen. Noen ganger ber de oss om å ikke ta telefonen når menn ringer inn til programmet.

Å vite at jeg jobber for kvinner og jenter som sitter fast hjemme føles godt. Jeg er mye lykkeligere på jobb enn hjemme. Jeg blir glad og stolt når jenter ringer oss og forteller at vi gir dem håp og lykke. Jeg håper ting blir bedre. Uten håp ville livet vært enda verre. 

Vi kjemper med hver sjanse vi får.»

Asra (24), TV-reporter:

«Taliban har tilpasset seg siden 2021. I begynnelsen presset de journalister direkte, men nå går de rett på eierne eller sjefene på nyhetsbyråene, som deretter presser oss. Når jeg rapporterer om jenters utdanning, er det sjefen min som sier at vi ikke kan publisere det. Presset har endret seg. Organisasjonen vi jobber for behandler oss godt, men noen av historiene vi foreslår blir stoppet på grunn av selvsensur.

Som kvinnelige journalister er vi i frontlinjen. Før var det politiet eller soldatene som kjempet for rettighetene våre. Men nå er det journalistene som gjør det, vi kjemper for å beskytte drømmene til jenter som vokser opp. De skal også få mulighet til å jobbe som journalister. 

Vi er de som er tettest på folk og kan løfte problemene og bekymringene deres ovenfor myndighetene. Jeg håper det fører til endring. Media er det eneste Taliban er redde for, til og med sosiale medier. Et Taliban-medlem fortalte meg at alle journalister, både menn og kvinner, blir overvåket.

Jeg er ikke redd for å bli sendt i fengsel. Den største frykten min er at de tvinger meg til å bli hjemme, og forbyr all journalistikk.» 

Søstrene «R» (26) og «M» (25), vitenskapsjournalister:

«Etter at Taliban stengte universiteter for kvinner, bestemte vi oss for å dele kunnskapen vår om vitenskap. Vi må fortsette. Situasjonen vi er i nå varer ikke evig, den vil endre seg til slutt, sannsynligvis etter mange år. Da vil vi ha gjort vårt – vi jobber for de afghanske kvinnene – mens menn sitter hjemme og ikke gjør noe. Vi har håp om at ting vil bli bedre.

Det beste med jobben er å spille en rolle i andre kvinners liv. Spesielt når vi kan gi dem mot til å snakke om tema de ikke tør å ta opp i familiene sine, som menstruasjon for eksempel. Lyttere ringer for å si at de har lært av oss, og det er veldig verdifullt.»

Maira (24), journalist:

«Helt siden barndommen har jeg ønsket å jobbe i media. Men jeg kommer fra en religiøs familie og bestefaren min ville ikke at kvinnene i familien skulle bli journalister. I begynnelsen var det vanskelig å overbevise dem, for som så mange andre familier tenkte de at det bare finnes visse yrker for kvinner, som lege eller lærer. De ville ikke akseptere at en kvinne skulle være på TV.

Jeg jobber mye med kvinnespørsmål, og Taliban har klaget på meg og reportasjene mine. Jeg fulgte opp med å lage en sak om problemene som kvinnelige journalister møter. Det førte til at jeg ble straffet og ikke fikk rapportere om noe relatert til kvinner på halvannen måned, og saken min har fortsatt ikke blitt publisert. Ingen mediekanaler vil røre dette temaet. Myndighetene gir dem klare retningslinjer, eller «røde linjer», som de ikke får krysse. Jeg vil ikke sensurere meg selv og derfor kan jeg ikke følge dem.

Jeg vil lære barna mine, og spesielt guttene, at kvinner er like mye verdt som menn. At vi ble skapt like og har rett til et likeverdig liv. I stedet for å fortelle kvinner at det er deres oppgave å kjempe for å rettighetene sine, må vi jobbe sammen med mennene og lære dem at rettigheter må gis og respekteres. 

Slik kan vi endre samfunnet.

Det er trist å tenke på at jeg ikke er nok bare fordi jeg er kvinne. At jeg ikke kunne velge min egen yrkesvei fritt gjorde meg sint, men jeg klarte til slutt å endre familien min sine holdninger. I samfunnet vårt kan man kanskje ikke endre folks meninger med logikk, psykologi eller terapi, men man kan gjøre det ved å resonnere gjennom religion.»

Yalda (26), journalist:

«Jeg elsker å være journalist fordi det gir meg ytringsfrihet. Når kvinner ikke kan snakke høyt, kan jeg fortelle om hva som skjer med dem. Jeg blir stemmen til folket, og jeg kan løfte historiene deres. Innskrenkningen av ytringsfriheten er den viktigste endringen som har skjedd siden 2021. Som journalister kan ikke si det vi burde si, vi kan ikke snakke høyt om det vi rapporterer om. Journalistikken vår er ikke reell, vi må si det Taliban ber oss om å si. 85 prosent av journalistikken er til fordel for dem.

Nå for tiden er folk redde for å bare nevne Taliban. I videointervjuene vi lager kan vi ikke si sannheten om Taliban og det som skjer. Som et eksempel er mange fedre redde for å snakke om utdanning for døtrene deres. Mens regjeringsstolene er besatt av mullaer, er mange unge arbeidsledige. 

Jenter kan ikke snakke om utdanning. Spør vi dem om det, blir vi sensurert av sjefene våre. De velger ut deler av saken som er fordelaktige, og fjerner for eksempel spørsmål fra jenter om hvorfor skolene er stengt. Talibans etteretningstjeneste  følger med på alt vi gjør, de har møter med sjefene våre flere ganger i uka. Mediene bedriver selvsensur.

Jeg intervjuet en aktivist som ikke ville dekke til ansiktet sitt på TV, noe som er forbudt. Jeg fortalte henne at vår tilstedeværelse er viktig akkurat nå, fordi Taliban kan bestemme seg for å fjerne oss helt fra samfunnet. Så bare det å stille opp i mediene, selv om man er tildekket, er viktig. Vi må fortsette, med eller uten å skjule ansiktene våre.

De viktigste temaene jeg rapporterer om er jenteskoler. I året etter maktovertakelsen håpet vi at alle sakene vi lagde om utdanning, ville føre til at de åpnet dem igjen. Og i mars 2022 skulle vi dekke gjenåpningen av jenteskoler. Jeg sto foran skolen og så jentene forlate klasserommet gråtende da de fikk beskjed om at gjenåpningen var forbudt. På vei hjem møtte jeg søstrene mine som også kom fra skolen. Den ene var så trist at hun ble syk.

For et år siden ville jeg kanskje sagt at jeg hadde håp om at verden ville presse Taliban til å endre situasjonen i Afghanistan. Men i dag ser vi at ingenting har endret seg. Det er vanskelig å være håpefull.

De samme menneskene som sier at vi er trygge, tar ikke hensyn til at det er fordi de som tidligere sprengte ting nå er de som har makten. De forstår ikke hva de har tatt fra folk: trygghet i sinn og sjel.»

Shahnaz, videojournalist:

«Det beste med jobben er å intervjue folk. Å dele hva som skjer med dem og fortelle historien deres, spesielt i de mest avsidesliggende områdene.

Jeg var veldig optimistisk da Taliban kom til makten. Jeg håpet ting ville bli bedre. Nå ser jeg at ingenting kommer til å endre seg, selv ikke om noen år. Men situasjonen kan ikke vare. Den kan bli verre, den kan bli bedre, men vi må finne måter å hjelpe kvinner på. Det er så mange brudd på rettighetene våre.

Alt endret seg for kvinnelige journalister etter pressekonferansen som offentliggjorde hijabreglene. Jeg hadde ikke lenger tilgang, bare restriksjoner for hvordan jeg skulle gjøre jobben min. Det er fortsatt mulig å jobbe som kvinnelig journalist, men det er veldig vanskelig, og det kan bli verre. Kollegaene mine og jeg er bekymret for at Taliban en dag stopper oss helt.»

I løpet av 2024, har den iransk-canadiske fotografen Kiana Hayeri og den franske journalisten og researcheren Mélissa Cornet reist rundt i Afghanistan og dokumentert hvordan kvinner systematisk undertrykkes og utestenges fra samfunnet. Reportasjen har blitt produsert med støtte fra Carmignac Photojournalism Award.