Når øyeblikk av lykke blir opprør

Talibans grep om kvinners liv i Afghanistan er så stramt, og rammene for frihet så små, at selv de minste bevegelser kan bli oppfattet som opprør.

Som den spontane ideen de tre tenåringsjentene fikk da de våknet opp til en halvmeter med snø i Kabul i midten av februar. De hadde ikke lenger lov til å gå på skole eller universiteter, og det var ikke lett å finne steder for jenter å møtes. 

Samlet på en kafé med kopper med varm grønn te, begynte trioen å legge planer. De ville finne et sted hvor de kunne være frie i noen timer, leke i snøen, i skjul fra nysgjerrige naboer. Eller enda verre, for Taliban. 

Glimt av glede

Det var også viktig å finne en trygg rute for å komme seg til stedet, og å forsøke å unngå Taliban-kontroller for å ikke bli trakassert.

De valgte en avsidesliggende del av nabolaget sitt i Dasht-e-Barchi i Vest-Kabul. I en bred allé med snøkledde trær, begynte de å kaste snøballer. De løp etter hverandre og kastet seg ned i snøen mens de lo.

Jentene lagde snøengler og ristet i trærne og lot snøfnuggene dale ned på seg, mens de filmet med mobiltelefonene sine. I disse øyeblikkene var de akkurat som millioner av andre jenter rundt om i verden. Venninnene ble der i én halvtime, lenge nok til å nyte leken, men kort nok til å unngå problemer og frosne tær.

I Talibans Afghanistan er ikke glede lenger en rettighet, men en form for motstand. Små ting som gjør livet vakkert – dansing, sang, og å gå en tur – alt dette oppfattes som opprør mot et regime som har fratatt kvinner menneskeligheten deres.

Møtes i hemmelighet

Rommet for å gjøre motstand mot Talibans politikk har krympet til det minimale. Offentlige demonstrasjoner blir slått ned på på brutalt vis, og demonstranter blir banket opp og fengslet i lange perioder.

Kvinner har verken lov til å stemme ved valg eller stille til valg selv. De kan heller ikke protestere på andre fredelige måter, som gjennom å samles til aksjoner eller å kjempe for rettighetene sine med loven i hånd. Kvinner som har tilgang til internett og en smarttelefon kan protestere på nett, men disse ressursene er fortsatt en sjeldenhet i Afghanistan.

Listen er lang over steder kvinner er utestengt fra; alt fra treningssentre til offentlige bad, skjønnhetssalonger, offentlige parker, skoler og de fleste kontorer. I stedet tvinges unge kvinner til å møtes i hemmelighet for å feire en venns bursdag, fnisende mens de danser til afghanske melodier og passer på at ikke musikken er for høy.

For å klippe håret eller ta en manikyr, må de smyge seg stille inn i private hjem som har blitt gjort om til hemmelige skjønnhetssalonger.

Når selv en snøballkrig krever planlegging for å holdes skjult, er tanken på en kjæreste umulig. Muligheten for kvinner og jenter til å få bekreftet at de er noe mer enn koner og mødre, er nesten ikke-eksisterende.

Danset og klappet

Noen uker etter leken i den snøkledde alleen, var tenåringsjentene samlet hos en venninne for å feire at hun fylte 16 år. Bursdagsjenta hadde på seg en lang, glitrende kjole i gull og svart, sydd av moren hennes. De andre jentene var også pyntet i tradisjonelle, fargerike kjoler, med håret hengende ned til livet, enten løst eller i flette. Her hjemme var det ingen grunn til å skjule håret under et sjal.

Musikken ble skrudd på, afghansk pop ljomet ut av en stor høyttaler og jentene begynte å danse. Noen snurret i en sirkel mens andre klappet eller filmet med mobiltelefonene sine. Dansingen stoppet bare når moren til bursdagsbarnet kom inn med tallerkener med ashak, afghanske vegetariske dumplings, som de spiste på en sofa, eller et slags plastteppe på gulvet midt i rommet. Etter å ha tatt noen flere bilder, begynte jentene å danse igjen.

Skjult søsterskap

De fleste øyeblikk av glede finner sted skjult bak lukkede dører i det som er igjen av kvinners territorium. Trygt plassert i hjemmenes privatliv, kaster kvinner og jenter av seg lagene av burkaer eller abayaer og hijaber, og til syne kommer fargerike klær. Disse dyrebare minuttene med søsterskap og trøst finner de bare hjemme hos hverandre, siden de nå er stengt ute fra alle andre steder de pleide å tilbringe tid sammen.

Noen dager etter feiringen bestemte jentene seg for å legge ut en redigert versjon av snøleken og bursdagsfeiringen i sosiale medier. De passet på å ramme inn bildene slik at ansiktene ble skjult. For dem er det en måte å vise at de eksisterer, risikoen for å bli identifisert og arrestert til tross, bare fordi de viser øyeblikk av glede.

Til syvende og sist er disse små øyeblikkene av lykke ikke bare et opprør mot Talibans regler, de er også et opprør mot mørket som sluker dem og deres eksistens. De er små påminnelser om at selv i den tøffeste vinteren finnes det et lys som skinner, et som ikke kan ses, men som er levende.

I løpet av 2024, har den iransk-canadiske fotografen Kiana Hayeri og den franske journalisten og researcheren Mélissa Cornet reist rundt i Afghanistan og dokumentert hvordan kvinner systematisk undertrykkes og utestenges fra samfunnet. Reportasjen har blitt produsert med støtte fra Carmignac Photojournalism Award.