Mali går fra vondt til verre

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tor A. Benjaminsen

Professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)

De franske styrkene som trakk seg ut sist sommer, er i praksis blitt erstattet av 1200 Wagner-soldater som er dårligere utstyrt enn franskmennene.

Dette har blant annet ført til fremgang for den lokale avdelingen av IS i nordøst mot grensen til Niger og Burkina Faso. Opprørerne er delt i grupper som sier de er en del av al-Qaida eller IS. Som regel er det lokale spørsmål om for eksempel beiterettigheter som avgjør hvilken gruppe man slutter seg til.

Det var mye misnøye i Mali med at de hovedsakelig franske Barkhane-styrkene ikke hadde større fremgang mot såkalte «jihadist»-grupper. Før den franske exiten fikk styrken også kritikk for å ikke ha beskyttet sivilbefolkning mot overgrep.

Etter at franske styrker ble mobilisert i januar 2013, på forespørsel fra den maliske presidenten for å stoppe opprørernes fremrykking sørover, ble Barkhane etablert i 2014 som en internasjonal Sahel-styrke på 4800 soldater med fransk dominans. Barkhane har operert i fem land i Sahel-området, fra Mauritania til Tsjad, med omkring 1000 soldater stasjonert i Gao i Nord-Mali – inntil august 2022.

Nå ser vi at de franske styrkene hadde en viss stabiliserende effekt og at de etterlot seg et vakuum som den maliske hæren – sammen med Wagner og regjeringsvennlige militser – tydelig vis ikke klarer å fylle. Dermed rykker IS frem.

Paradoksale allianser

I tillegg er denne konflikten i ferd med å få en sterkere etnisk dimensjon. IS i den nordøstlige delen av Mali består hovedsakelig av lokale fulanier, samt fulanier fra Burkina Faso og Niger, muligens også Nigeria. De regjeringsvennlige militsene i dette området har på sin side støtte i den lokale tuaregbefolkningen. Dette gjør også sivilbefolkningen utsatt for angrep fra IS.

Det meldes nå om at tuaregmilitser assosiert med al-Qaida har sluttet seg til denne kampen for å beskytte sivile tuareger mot IS. Resultatet er en paradoksal allianse mellom hæren, Wagner, regjeringsvennlige og «jihadistiske» tuareggrupper mot IS.

Dette støtter noe enkelte analytikere har hatt mistanke om lenge – at det er en viss grad av koordinering mellom de ulike tuareggruppene, enten de er såkalt regjeringsvennlige eller «jihadistiske». Iyad Ag Ghaly, lederen for Ansar Dine, en tuaregmilits assosiert med al-Qaeda, er mektig og har stor innflytelse også utover sin egen væpnede gruppe. Mange har gått frem og tilbake mellom ulike grupper og det er ingen grunn til å ta «medlemskap» i disse gruppene veldig alvorlig.

Det finnes flere slike eksempler på koordinering mellom tuareggrupper. For eksempel tar Ansar Dine-militsen grunnrenteskatt på ti prosent (eller rettere sagt den muslimske tiendeskatten zakat) i gullgruvene i Kidal-området i nord, som formelt styres av den sekulære tuaregsammenslutningen CMA.

Upopulære franske styrker

Frankrike ble spesielt upopulære i befolkningen etter at de franske styrkene overlot Kidal-området i nord til CMA og ikke til Malis militære kontroll. Dette har videre ført til et vanlig oppfatning i Mali om at Frankrike ikke bare støtter tuaregenes uavhengighet, men også i praksis har støttet jihadistene, ettersom mange nå anser Ansar Dine som de faktiske makthaverne i Kidal.

Et slikt samarbeid på tvers av ulike tuareggrupper styrker også en idé som flere av oss har fremmet, om at opprøret i Mali i utgangspunktet hadde lite med religion å gjøre. Hovedårsaken ligger i et gjennomkorrupt styre som folk flest rett og slett ble luta lei av, kombinert med en vedvarende marginalisering av gjeterfolk som tuareger og fulanier. Mange ser også deler av bistanden som sentral støttefunksjon for dette systemet.

Men jo lenger tid det tar før det blir en løsning på krisa, jo større er risikoen for en gradvis religiøs radikalisering blant opprørerne og i befolkning generelt.

Selv om årsaken til opprøret finnes i lokale og nasjonale spørsmål, og ikke er styrt av en global jihadistisk agenda, har diskursen blant jihadistlederne i Mali også vært rettet mot Vesten og spesielt Frankrike. Den franske militære intervensjonen samt FN-styrkene er blant annet blitt omtalt som nye «korsfarere».

«Francafrique»

Denne anti-franske og anti-vestlige holdningen deler jihadistene med den nåværende militærregjeringen som kom til makten etter et statskupp mot den valgte, franskvennlige presidenten Ibrahim Boubacar Keita (IBK) i august 2020. Kuppet fant sted etter en serie med demonstrasjoner i Bamako gjennom sommeren, og kan sees som en del av en anti-fransk bølge i det franskspråklige Vest-Afrika som har hatt økende kraft det siste tiåret. I nabolandet Burkina Faso ble for eksempel president Blaise Compaoré styrtet gjennom et folkelig opprør i 2014.

Både IBK og Compaoré blir sett på som typiske representanter for det som kalles «Francafrique». Dette er en spesifikt fransk nykolonial modell som oppstod på 1940-tallet og er blitt utviklet videre under ulike franske presidenter fra De Gaulle til Macron. Modellen skiller seg fra andre former for nykolonialisme ved at den bygger på personlige vennskap blant spesielt politiske eliter.

Sentralt i nettverket står en utveksling av gaver og tjenester mellom franske politikere i sentrale posisjoner og afrikanske presidenter og ministre. Dette er strategiske allianser som blander sammen offisielle handlinger og personlige relasjoner, ofte på lyssky eller til og med kriminelle måter. Med andre ord korrupsjon på høyt nivå som involverer store verdier.

Et kjent eksempel er da den selvkronede keiser Bokassa i Den sentralafrikanske republikk på 1970-tallet ved flere anledninger ga diamanter i gave til president Giscard – for å ha politisk backing fra den tidligere kolonimakten, kan man anta. Et annet eksempel er Gaddafis finansiering av Sarkozys valgkamp i 2007, hvor motytelsene blant annet ble at Libya fikk kjøpe våpen og et digitalt system for å overvåke dissidenter i sosiale medier, bistand til Libya for utvikling av kjernekraft, samt forsøk på å renvaske Abdallah Senoussi, som var hovedmistenkt bak sprengingen av et fransk passasjerfly over ørkenen i Niger i 1999.

Selv om Frankrikes nåværende president Macron offisielt har tatt avstand fra Francafrique, fløy han til Tsjad for å delta i begravelsen til president og diktator Idriss Déby Itno og ga sin tilslutning til at Débys sønn overtok makten etter faren.

Macron hadde også ukentlige samtaler med Malis tidligere president IBK, som ble ansett for å være i lomma på Macron. Når Frankrike var imot fredssamtaler med «terrorister», var IBK det også, selv om mange politiske aktører i Mali, inkludert ministre i regjeringen, mente at møter og samtaler med opprørerne var eneste vei ut av sikkerhetskrisa.

Det er lite tvil om at Frankrike og IBK-regjeringens steile holdning har bidratt til å kjøre situasjonen inn i et blindspor som det nå ser ut til å være svært vanskelig å komme seg ut av. I tillegg snakket IBK en form for «kansellifransk» som ytterligere understreket hans nærhet til Frankrike og avstand til folk i gata i Bamako eller i landsbyer og beitemarker rundt omkring i landet.

Det var derfor ikke underlig at det oppstod demonstrasjoner mot IBK i Bamako. Etter at 20 demonstranter ble skutt og drept av sikkerhetspolitiet, tok en gruppe offiserer makten i august 2020. Dette var generelt populært blant folk flest – og militærregimet er fremdeles populært blant mange vanlige maliere. Kampen mot korrupsjon og mot fransk dominans står sentralt i regimets retorikk. Støttedemonstrasjoner for regimet er i dag både anti-franske og pro-russiske. Mange håper Russland og Wagner kan erstatte de franske troppene og få slutt på opprøret.

Nødvendig prosess for et nytt Mali?

Men Wagner har nå vært i Mali i vel ett år og rapporter fra felten melder om manglende fremgang. Folk fra de sentrale og nordlige deler av landet, som jeg har snakket med i Bamako de siste månedene, forteller om en slik manglende fremgang, mens myndighetene presenterer en helt annen versjon på nasjonalt tv.

Med manglende fremgang for Wagner og hæren kan opinionen fort snu. Wagner, som er blitt sammenliknet med Waffen SS basert på erfaringer fra andre land, har et rykte som svært brutale. Henrettelser og overgrep mot sivilbefolkningen kan lett føre til at hele landsbyer umiddelbart samarbeider med opprørerne.

I mars i fjor ble offisielt 203 «terrorister» drept i landsbyen Moura, mens Human Rights Watch melder om at over 300 ble regelrett henrettet over flere dager.

Når informasjonen om slik brutal fremferd brer om seg, kan opinionen fort snu til kritikk også av Russland.

Det er sannsynlig at situasjonen i Mali nå er blitt irreversibel. Det vil si at det er umulig å gå tilbake til den gamle Francafrique-modellen. Mange mener at det er blitt vanskelig å se for seg en løsning uten et islamistisk innslag i styre og stell.

Jihadister, militærkupp og folkelige demonstrasjoner kan altså sees på som reaksjoner på Francafrique. Hele denne prosessen som har ledet til krisa i Mali, kan også forstås som en form for «avkolonisering». Dette er ikke nødvendigvis noe vakkert syn. Men kanskje er en slik turbulent prosess nødvendig for at Mali på sikt kan skape sin egen utvikling i et normalisert forhold til den gamle kolonimakten.