Meninger:
Sahels avkolonisering
I Sahel står militærregimer mot jihadister i en kamp mellom vidt ulike forståelser av avkolonisering – og langt fra den akademiske debatten.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
De siste års debatt om avkolonisering har vært dominert av akademia. På den ene siden var dette en viktig debatt som viser arven fra kolonialismen i dagens forskning og undervisning. På den andre siden hadde kritikerne rett i at noen av ideene innen avkoloniseringsdebatten kan tolkes som forsøk på kansellering av opplysningstiden og Vestlig vitenskap.
Mens studenter fortsetter å kritisere pensumlister og forsknings- og undervisningsmetoder på vestlige universiteter, foregår avkolonisering i praksis i Vest-Afrika – og spesielt i de tre Sahel-landene Mali, Burkina Faso og Niger.
Men det er et langt sprang og knapt noen forbindelse mellom den akademiske debatten, og det som nå skjer i Sahel. Det er ikke epistemologi folk i gatene i Bamako, Ouagadougou eller Niamey er opptatt av når de heier på de militære kuppmakerne, roper «ned med Frankrike» og hyller Putin som anti-kolonialist.
Under et besøk i Bamako tidligere denne måneden ble jeg fortalt om en ung mann med utviklingshemming som ble skutt, enten fordi han oppførte seg merkelig, eller rett og slett fordi dette er en del av Africa Corps ideologi. Da moren til mannen begynte å hyle, ble hun også skutt. Slik avkoloniserer Putins nazi-soldater Sahel.
Wagner-soldatene i Sahel
Det er nå et økende samarbeid med Russland i de tre landene. Den russiske Wagner-styrken har operert i Mali i halvannet år og blant annet uført en omfattende massakre i landsbyen Moura. Wagner fortsetter for øvrig med sine nazireferanser, nå sist ved å bytte navn til Africa Corps – en grøsser av en referanse til general Rummels «Afrika Korps» som kjempet for Nazi-Tyskland i Nord-Afrika fra 1941 til 1943.
Det er nå 1000–1500 russiske soldater i Mali og 150–200 i Burkina Faso. Problemet for folk i landsbyer som får besøk av disse styrkene er at soldatene kun snakker russisk. Folk som har opplevd slike besøk forteller at om man begynner å løpe, blir man garantert skutt.
Under et besøk i Bamako tidligere denne måneden ble jeg fortalt om en ung mann med utviklingshemming som ble skutt, enten fordi han oppførte seg merkelig, eller rett og slett fordi dette er en del av Africa Corps ideologi. Da moren til mannen begynte å hyle, ble hun også skutt. Slik avkoloniserer Putins nazi-soldater Sahel.
Militærregimer og jihadister på fremmarsj
Jihadistenes anliggende, på den andre siden, er å erstatte skoler hvor fransk er undervisningsspråk, med koranskoler hvor pensum består av kun én bok, som i tillegg er på fremmedspråket arabisk. Bøker er «haram», sier Boko Haram og andre jihadistgrupper, fordi de mener det fremmer vestlig dekadanse, undergraver Islam og tradisjonelle verdier og bygger opp en nasjonal korrupt elite.
Etter at Frankrike ble kastet ut av Sahel, og etter at vestlig bistand og diplomati er blitt sterkt redusert (inkludert nedleggelsen av Norges ambassade i Bamako), kjemper nå militærregimer og jihadister om kontrollen.
Og begge aktører kan altså sies å være styrt av ideer om avkolonisering.
I hæren og blant et stort flertall i befolkningen er antifranske og antivestlige holdninger utbredt. Demokrati forbindes med elitestyre og korrupsjon og tidligere valgte presidenter blir sett på som marionetter for Frankrike.
Samtidig er en blanding av nasjonalisme og panafrikanisme blitt dominerende, men riktig nok en panafrikanisme som kun strekker seg til solidaritet mellom de tre nevnte landene. Dette skyldes sanksjoner fra Ecowas som førte til at de tre landene besluttet å trekke seg ut fra dette vestafrikanske samarbeidet.
I Mali har jeg aldri sett så mange nasjonale flagg og fotballdrakter som nå. Landslaget i fotball, som er et av Afrikas beste, er da også en av Malis stoltheter sammen med de militære kuppmakerne og den fantastiske musikkulturen i landet. Fotballens rolle i en ny nasjonal diskurs ble tydelig under Afrikamesterskapet i januar hvor målskårere hilste på militært vis til pannen, mens supportere var iført kamuflasjeuniformer og offisersluer.
Mens militærregimene har stor støtte i byene, kontrollerer ulike jihadistgrupper fremdeles store deler av landsbygda. Jihadistene avviser også vestlig demokrati som de forbinder med en korrupt nasjonal elite styrt av vestlige interesser. Lederne av jihadistgruppene insisterer også på innføring av sharia, inkludert forbud mot fotball og musikk, noe som i praksis vil være umulig å gjennomføre i et land som Mali.
De fleste som har sluttet seg til disse gruppene er da heller ikke med på grunn av kravet om sharia. De er med på grunn av en utbredt misnøye med en korrupt stat. Spesielt mange nomader blant fulanier og tuareger støtter opprøret. De har lenge følt seg marginalisert og utnyttet av en nasjonal elite.
«Militær avkolonisering»
Avkolonisering i praksis har definitivt kommet til Sahel. Den franske antropolognestoren Jean Pierre Olivier de Sardan kaller det en «militær avkolonisering», men unngår å omtale jihadistene som et konkurrerende avkoloniseringsprosjekt.
Begge disse prosjektene står langt fra idealene i den akademiske avkoloniseringsdebatten om pluralisme og demokratisk dialog med respekt for minoriteter og avvikende syn.
I Mali er det nå en nasjonal dialog på gang parallelt med kampene. Et mulig resultat kan være et fortsatt militærstyre kombinert med en «sharia light» fremdeles med begrenset fransk og vestlig innflytelse, men med betydelig og økende russisk engasjement.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.