Meninger:
På tide å diskutere økonomisk vekst igjen?
Norske miljøorganisasjoner holder tilbake kritikk av økonomisk vekst i frykt for å ikke bli tatt seriøst, viser en ny masteroppgave. Men når kompetente aktører holder tilbake vesentlig kritikk i det som skal være et konstruktivt offentlig ordskifte, er det et demokratisk problem.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
Har skrevet masteroppgave om hvordan norske aktører ser på degrowth
I 1972 kom rapporten Limits to growth fra Romaklubben som inspirerte Erik Dammann til å opprette Framtiden i våre hender (FIVH). Og over 2000 møtte opp da FIVH ble etablert på et folkemøte i Nadderudhallen 25. april 1974, for nøyaktig 50 år siden.
Dammanns fokus på vekstkritikk, og sammenhengen mellom overforbruk i rike land og fattigdom i Sør, rørte tydeligvis noe i tidsånden på 1970-tallet.
Samtidig inspirerte Romaklubbens rapport til opprettelsen av en tenkemåte som ble kalt «décroissance» i Frankrike. Denne miljøpolitiske retningen, som etter hvert er blitt bedre kjent som «degrowth», har fortsatt å utvikle seg i Sør-Europa – i dag med Barcelona som idémessig sentrum. Professor Joan Martinez-Alier, som fikk Holbergprisen i fjor, har vært en av drivkreftene bak utviklingen av denne bevegelsens idégrunnlag.
En hovedidé er, i tråd med økologisk økonomisk tenkning, at jordkloden setter grenser for vekst som nå er i ferd med å bli overskredet på ulike måter.
Dette ser vi blant annet i klimaendringene som stadig blir tydeligere ikke bare for klimaforskere, men også for folk flest ved ulike former for ekstremvær. Det haster altså med å legge om samfunnsutviklingen mot lavere forbruk av ressurser og energi, spesielt i rike land.
Overforbruket drives av rike land
Forskning viser at vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP) er tett koblet med ressursbruk, økologisk skade og tap av biologisk mangfold. Det viser også at overforbruket hovedsakelig drives av rike land, som i gjennomsnitt har et materielt fotavtrykk som er fire ganger så stort som et bærekraftig nivå.
Strategier om «grønn vekst» som mange rike land følger (i Norge kalles det «det grønne skiftet»), vil bare forsterke den skjeve fordelingen i verden, ifølge degrowth-tenkningen. Dette er fordi det vil føre til mer utvinning av mineraler og ressurser i Sør, og dermed mer miljøskade, fattigdom og konflikter, for å produsere batterier og annen teknologi som landene i Nord har bruk for i overgangen til en fossilfri økonomi.
Derfor innebærer degrowth ikke bare en nedskalering av materielt forbruk i rike land, men også en avkolonisering av globale ressursstrømmer og av rike lands kontroll over ressurser i Sør, som mye av forbruket i Nord nå er avhengig av.
12. april var dagen da vi hadde brukt opp vår del av jordens fornybare naturressurser for dette året. Det burde derfor være på tide å ta opp igjen vekstdebatten fra 1970-tallet og hente inspirasjon fra degrowth-debatten som pågår i Europa.
På tide med en vekstdebatt i Norge
I år falt overforbruksdagen i Norge på den 12. april. Dette var dagen da vi hadde brukt opp vår del av jordens fornybare naturressurser for dette året. Det burde derfor være på tide å ta opp igjen vekstdebatten fra 1970-tallet og hente inspirasjon fra degrowth-debatten som pågår i Europa. EU-parlamentet diskuterte for eksempel degrowth ved to anledninger i fjor.
Her i landet er det nå opprettet en organisasjon, Vekstfri Norge, som vil følge opp disse tankene. Likevel virker verken miljøorganisasjonene eller de politiske partiene særlig interessert i degrowth som bevegelse, selv om enkelte av tankene bak ikke står så langt fra hva noen av disse organisasjonene og partiene mener.
En av oss (Bordsenius) gjorde nylig ferdig en masteroppgave hvor målet var å undersøke nettopp hvordan ulike samfunnsaktører i Norge ser på degrowth.
Flere politiske talspersoner forbinder degrowth med økonomiske nedgangstider og blir forbløffet når de konfronteres med det faktum at forskningen ikke finner noen «absolutt frikobling» av ressursbruk og økologiske og klimamessige konsekvenser på en skala som er nødvendig.
Gjennom intervjuer med politiske representanter fra de fleste partier og noen av de større miljøorganisasjonene, viste oppgaven hvor dypt forankret ideen om grønn vekst er blant norske samfunnsaktører, inkludert nødvendigheten av fortsatt økonomisk vekst.
Interessant nok foregår det tilsynelatende diskusjoner og debatter om fruktbarheten og funksjonen til økonomisk vekst internt i flere av de politiske partiene og miljøorganisasjonene, men ikke på tvers av dem.
Resultatet er at kompetente miljøorganisasjoner diskuterer økonomisk vekst med innestemme – og i lukkede rom.
Holder tilbake kritikk
Masteroppgaven avdekket at miljøorganisasjoner holder tilbake kritikk av vekst i frykt for å ikke bli tatt seriøst. Eller som poengtert av en FIVH-representant – i ønsket om å politisk påvirke er de «redde for å lukke ører og dører».
Den mest uttalte norske organisasjonen som eksplisitt retter oppmerksomhet og kritikk mot vekstjaget er ungdomsorganisasjonen Spire. Naturvernforbundet, FIVH og WWF er alle rettet inn mot å være politisk pragmatiske.
Når nøkkelpersoner i det som skal være et konstruktivt offentlig ordskifte holder tilbake vesentlig kritikk av samfunnsstyringens overordnede mål, kan dette ses på som et demokratisk problem.
Politikere som ble intervjuet understreket gang på gang at økonomisk vekst blir sett på som et rent økonomisk tema, og at det sjelden settes inn i en bredere samfunnspolitisk sammenheng.
Resultatet er at økonomisk vekst fortsetter å være det overordnede premisset for politikken. Kritikk av dette premisset viftes vekk som ideologi, på tross av grunnleggende naturvitenskapelig forskning og internasjonale fora som roper etter handling. Resultatet er at kompetente miljøorganisasjoner diskuterer økonomisk vekst med innestemme – og i lukkede rom.
Det er viktig å huske at det å sette grenser er et politisk ansvar. I Norge var røykeloven historisk revolusjonerende, og er et godt eksempel på de fruktbare og positive effektene strengere regulering kan ha på folkehelse og overordnet livskvalitet.
I virkeligheten mener hele 65 prosent av nordmenn at myndighetene må innføre strengere reguleringer for å få på plass mer bærekraftig samfunnsorganisering, og over halvparten mener at vi minst kan halvere forbruket vårt uten at det vil gå utover livskvaliteten.
En betingelse for betydelige samfunnsendringer er at vi er i stand til å se alternativer. Når ordskiftet ikke vier plass til kritikk av økonomisk vekst, fortsetter den politiske debatten som om det ikke finnes noen alternativer. Og når folk sliter med å se for seg at ting kunne vært annerledes skyldes dette at det ikke vies plass til alternative visjoner – ikke at de ikke finnes.
Da passer det å avslutte med et sitat fra Erik Dammann: «Og fordi ingen ber oss vurdere hva vi egentlig vil med våre liv og vårt samfunn, blir alt innrettet for det som er, og utviklingen ruller blindt videre mot en fremtid som ingen har tatt standpunkt til».
Les masteroppgaven til Ylva Ullahammer Bordsenius her.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.