Ble holdt fanget av RSF-soldater i åtte dager. Nå bærer hun barnet til en av dem

Nok en lastebil med kvinner og barn på flukt fra borgerkrigen i Sudan har ankommet transittleiren ved Renk i Sør-Sudan. Det lille de fikk med seg på flukten, har blitt dumpet i en haug på den støvete veien noen meter fra lastebilen de ble transportert i. Nå gjelder det å finne eiendelene i kaoset.

Mange av kvinnene bærer også på smertefulle opplevelser. Opplevelser det ikke er så lett å fortelle om. En uavhengig rapport fra i fjor høst, avdekket grove overgrep mot sivilbefolkningen i Sudan. Den pågående konflikten mellom regjeringsstyrkene SAF og opprørsmilitsen RSF har ført til en økning i seksuell vold. Voldtekt og gruppevoldtekt er utbredt, særlig under invasjoner av byer eller angrep på leirer for internt fordrevne. Særlig sårbare er enkeltpersoner på flukt. Flertallet av ofrene er mellom 17 og 35 år gamle, men det er også rapportert om voldtekter av eldre kvinner og av jenter helt ned i åtte-årsalderen.

Bare i Sør-Sudan kommer 2,75 millioner mennesker til å ha behov for tiltak knyttet til kjønnsbasert vold, viser anslag for 2025. Internt fordrevne, de som har vendt hjem fra konfliktområder som Sudan og de som lever i fattigdom, er spesielt sårbare for alvorlig fysisk, seksuell og psykisk mishandling.

Ti kvinner i ulike aldre har tatt plass på lyseblå plaststoler. De sitter tett i en halvsirkel i et hus med vegger og tak av sølvfarget bølgeblikk. Ute steker sola, det er nesten 40 varmegrader. Rommet har ikke aircondition, kun et par halvåpne luker som slipper inn litt luft og dagslys. Kvinnene er invitert av en hjelpeorganisasjon for å dele erfaringer og tanker om hvordan kvinner rammes av krig.

Vi legger litt ekstra merke til en kvinne kledd i rosa. Hun ser ut i luften, uten å feste blikket. Mens de andre snakker, kommer tårene og hun gjemmer ansiktet i hendene. Plutselig tar hun ordet. Behersket forteller hun hvordan mannen hennes ble drept i et luftangrep mot Khartoum i Sudan i fjor høst. Og om sønnen på seks år som var med å begrave sin far. 

De andre kvinnene i halvsirkelen lytter stille. Noen rister på hodet og sender medlidende blikk. Etter at ektemannen døde, flyktet hun med de fem barna. De var kommet til Sennar, sørøst for Khartoum. En dag da hun og sønnen kom hjem fra markedet, var de andre barna forsvunnet. To jenter på 11 og 16, og to gutter på syv og ni år. Mens tårene renner, forteller Youseina hvordan hun fikk fullstendig panikk. Fortvilet lette hun overalt, i flere byer langs fluktruten til Sør-Sudan. Men det var ingen spor etter de fire barna.

– Jeg klarer knapt å tenke på noe annet enn barna mine. Når jeg forsøker å spise, tenker jeg bare på om de har mat. Om nettene har jeg mareritt, sier Youseina.

Særlig de tre siste dagene har hun hverken klart å spise eller sove, forteller hun. Men hun klamrer seg til håpet om at hun skal få se dem igjen.

– Hva tror du har skjedd med barna dine?

– Jeg vet ikke, men jeg håper at noen har tatt vare på dem slik jeg tok vare på andres barn da jeg hadde mulighet, sier hun.

Ved siden av Youseina, sitter en kvinne som ser ut til å være noen år eldre. Også hun har en historie. En grufull historie fra en farefull flukt fra krig. 

Da hun og datteren Noel flyktet fra Khartoum, hadde de opprørssoldater i hælene hele veien. De ble jaget fra by til by. I den fjerde byen de kom til, hadde hun og datteren søkt tilflukt i et hus. En ettermiddag ved tretiden, var soldatene plutselig der. Hun sier det var en gruppe på fire. En av dem kom inn i rommet der hun og datteren oppholdt seg.

– Han så på Noel og spurte om jeg var moren hennes. Jeg sa ja. Soldaten ville vite navnet hennes, og kommanderte henne til å reise seg. Jeg så at hun ble redd, men hun gjorde som han sa. Han betraktet henne en stund før han snudde seg og gikk, forteller hun.

Samme kveld, i 20-tiden, kom soldatene tilbake. Denne gangen tok de henne med seg, forteller moren.

Vi spør hvor Noel er nå, og om vi kan få møte henne. De to kvinnene forsvinner ut, etter noen få minutter er de tilbake.

Noel tar plass ved siden av moren sin. De andre kvinnene har gått, så det er bare oss og en tolk. Noel er kledd i lyseblått. Det tynne bomullssjalet dekker deler av ansiktet. Stemmen er ung og varsom.

– Vi hadde kommet oss fra Sennar til Shabasha for å unnslippe kamphandlinger. I Shabasha ble vi oppsøkt av fire soldater fra RSF. En av dem kom inn i rommet der moren min og jeg oppholdt oss. Han truet med å drepe moren min dersom jeg ikke ble med ham, sier hun.

Noel forteller at soldatene førte henne inn i skogen der hun ble bundet til et tre.

– Hver dag forsvant de i noen timer mens jeg var bundet til treet. Om kvelden kom de tilbake med mat og vann, forteller hun.

Noel tørker tårene og sier hun ikke orker å gå i detalj.

– Jeg gråt veldig mye. Jeg var helt alene, sier hun.

Så en morgen, etter åtte dager, tok soldatene henne med til et annet sted i skogen. Noel sier hun kjente igjen stedet, og skjønte at det ikke var så langt fra der hun og moren hadde oppholdt seg da hun ble bortført. Soldatene slapp henne ut av bilen uten å binde henne fast.

– Jeg la på sprang med det samme bilen begynte å kjøre, forteller Noel.

Men huset der hun hadde forlatt moren åtte dager tidligere, var tomt. Fortvilet lette hun etter moren. Til slutt traff hun noen som visste hvor hun var.

– Jeg var forferdelig medtatt og preget av det jeg hadde opplevd, sier Noel.

Moren sier Noel fortalte henne at soldatene hadde tatt henne med seg, rettet en pistol mot hodet hennes og truet med å drepe henne om hun ikke hadde sex med dem.

– De voldtok henne etter tur i åtte dager, sier moren.

Noel bøyer hodet og tørker tårene. Nå er hun seks måneder på vei. Vi får se papiret fra legeundersøkelsen og den lille kulen på magen under sjalet.

– Hvordan har du det nå?

– Jeg gleder meg virkelig ikke til å få dette barnet, sier hun.

I leiren deler Noel et lite telt med moren, tanten og nevøen på seks år. Teltet er ryddig og det lukter godt av den krydrede teen de har tilberedt på det som kan minne om en liten primus, men med trekull i stedet for gass som varmekilde.

Noel og andre i hennes situasjon får tilbud om samtaler og helsehjelp i leiren, men ikke hjelp til å avslutte svangerskapet om de ønsker det. 

Straffbart å ta abort

Fatuma Abdulkarim Tarjan fra den amerikanske hjelpeorganisasjonen IRC, er ansvarlig for arbeidet blant kvinner som har overlevd seksualisert vold. I snitt har de mellom 20 og 30 voldsrelaterte tilfeller i måneden, sier hun. Antall rapporterte saker varierer fra måned til måned, avhengig av hvordan borgerkrigen i Sudan utvikler seg, og antall ankomster. Mørketallene er store fordi tabuet er så sterkt. Barn ned i 15-16-årsalder blir offer for krigsrelatert seksuell vold, sier Tarjan. Også i leirene opplever kvinner og barn overgrep, men mye av volden skjer under flukten, i forbindelse med grensepassering eller når unge jenter holdes fanget av væpnede grupper.

– Hvem er det som begår disse overgrepene?

– Når vi snakker med kvinnene selv, er det alltid RSF-soldater de nevner. Aldri SAP eller regjeringsstyrkene. Så er det litt uklart om det skyldes at det er den militære gruppen de kjenner til. Når man er på flukt, er man tross alt kanskje ikke mest opptatt av hvem de væpnede gruppene er, sier Tarjan.

Likevel er det som regel mulig å vite hvem overgriperne er når de forteller hvilke områder de var i da overgrepene skjedde, og på hvilket tidspunkt. Men mange kvier seg for å fortelle om det de har opplevd. Det betyr at hendelsene ofte blir rapportert sent, kanskje først når de oppdager at de er gravide – eller ikke i det hele tatt.

– Mange av dem åpner seg ikke om det de har opplevd. De lar være å rapportere om hendelsene fordi det er knyttet så store tabu til dette. De tror de må bære det alene, sier Tarjan.

I stedet for å fortelle hva de har blitt utsatt for, kommer unge jenter og forteller at de er gravide. De ønsker hjelp til å avslutte graviditeten fordi «faren til barnet er ukjent».

– For oss hjelpearbeidere er dette en krevende situasjon. Dette er unge jenter på flukt fra krig. Etter fire til fem måneder oppdager mange plutselig at de er gravide. Men vi har ikke lov til å bistå med trygge aborter. Det gjør at mange av jentene utsetter seg selv for stor risiko, sier Tarjan.

Det sterke tabuet knyttet til å bære frem barn utenfor ekteskapet gjør at unge, desperate og traumatiserte jenter forsøker å utføre aborter på egenhånd.

– Vi hadde blant annet et tilfelle der et beskyttelsesteam fant en abortert baby utenfor et toalett. Det var en liten gutt, sier Tarjan.

Uønskede graviditeter fører til alvorlig traumer for mange av jentene. Abort er forbudt i Sør-Sudan. Det er kun ved fare for mors liv at det kan gjøres unntak. Både kvinnen og den som utfører aborten risikerer lange fengselsstraffer.

Hjelpeorganisasjoner forsøker i stedet å legge til rette for trygge fødsler. Men skammen og stigmaet knyttet til å bære frem et barn utenfor ekteskap er stort. Dersom moren ikke ønsker å beholde barnet etter fødsel, blir det som regel plassert i barnehjem.

Verdens eldste våpen

Seksuell vold som våpen i krig skjer i mange konflikter, og det har skjedd til alle tider. Soldater i væpnede grupper bruker voldtekt og trusler for å terrorisere og kontrollere samfunn. Eller å gjøre kvinner gravide for å endre den etniske sammensetningen i befolkningen, som i Rwanda i 1994. Det laveste anslaget er 250.000 voldtekter i løpet av den 100 dager lange blodige konflikten mellom hutuer og tutsier.

FN har registrert en dobling i antall dokumenterte tilfeller av seksuell vold i konfliktområder. I 2023 registrerte de 3688 tilfeller. Men det reelle antallet er trolig mangedobbelt.

– For hver overlevende som rapporterer om det de ble utsatt for, er det minst 20 som ikke melder fra. Dette er en kronisk underrapportert forbrytelse, sa Pramila Patten, FNs spesialrepresentant for seksualisert vold i konflikt, i et intervju med Panorama.

Bare i Sør-Sudan regner man med at så mange som nærmere 2,8 millioner mennesker i år vil ha behov for tiltak som beskyttelse og behandling i forbindelse med kjønnsbasert vold. Det gjelder både de som kommer hjem fra konfliktområder som borgerkrigen i Sudan, men også internt fordrevne. De som lever i fattigdom er spesielt utsatt for alvorlig fysisk, seksuell og psykisk mishandling.

Etter at folkemordskonvensjonen fra 1948 for første gang ble tatt i bruk i rettsoppgjøret etter Rwanda, har etter hvert flere krigsforbrytere blitt dømt for å ha utført seksuell vold. Og fredsprisvinnerne fra 2018, den kongolesiske legen Robert Mukwege og jesidikvinnen Nadia Murad, har bidratt til oppmerksomhet om seksualisert vold. Samtidig er det lite som tyder på at ofrene blir færre eller at overlevende får den hjelpen de trenger.

Kvinner mest sårbare for bistandskutt

- Det finnes knapt noe verre våpen enn seksualisert vold i krig. Norge bruker derfor alle muligheter til å reise tematikken internasjonalt, sier bistandsminister Åsmund Aukrust til Panorama.

I fjor bidro Norge blant annet med 328 millioner norske kroner til øremerket innsats mot seksualisert og kjønnsbasert vold, inkludert konfliktrelatert seksualisert vold. Norge har også lederskapet i Call to Action GBV, et samarbeid med over 100 medlemmer på tvers av stater, internasjonale organisasjoner og NGOer. Samarbeidet skal bidra til økt beskyttelse mot seksualisert og kjønnsbasert vold, og sikre respons til overlevende. I Sør-Sudan har Norge blant annet bidratt med mobile domstoler for å sikre tilgang til rettssystemet, også for kvinner som har flyktet fra Sudan.

- I en del av landene som preges av krig og konflikt, er også abortlovene strenge. Hjelpeorganisasjoner har ikke lov til å bistå kvinner og jenter som ønsker å avslutte svangerskap etter overgrep, med trygge aborter. Bør NGOer få unntak? 

- Vi vet at strenge abortlover ikke fører til færre aborter, men at det fører til flere utrygge aborter. Så abort og kvinners rett til å bestemme over egen kropp er en hovedprioritet for meg. Så vil jeg gjerne jobbe med organisasjonene for å finne løsninger i mellomtiden.

- Innsats fra mange land til tross; FN ser en sterk økning i antall saker, samtidig som det er krevende å få tilstrekkelig oversikt over det reelle omfanget på grunn av kronisk underrapportering. Hva tenker du om det?

- Det er et forferdelig mørkt bilde vi ser nå. Vi vet at kvinner er de som rammes hardest når det kuttes i bistand. Jeg er veldig bekymret for tilbakeslaget i forbindelse med at flere land kutter i bistanden, blant andre USA, Nederland og Storbritannia. Det vil få dramatiske konsekvenser.  Situasjonen når det gjelder de amerikanske kuttene er fortsatt uoversiktlig, men vi må diskutere hvordan vi best møter det. For eksempel hva slags type donorer man kan se for seg.

Slapp unna

Kvinnene er godt synlig i transittleiren. Ved vannstasjonen går praten mens karene fylles opp. Store, tunge vannbeholdere løftes opp på hodet og balanseres mellom telt, hus og barn som leker. 

Ifølge Fatuma Abdulkarim Tarjan utgjør kvinnene omtrent 60 prosent av de som er her. Mange har kommet alene med store barneflokker, og flere er også synlig gravide.

Frem fra et av de aller kummerligste teltene i randsonen av leiren, titter en ung jente ut. Hun sier hun heter Raja og at hun er 18 år. Den store magen vitner om at hun snart skal bli mamma. Men Raja gleder seg ikke til å få barnet forteller hun. Hun sier hun giftet seg i Khartoum rett før hun ble gravid, men at mannen reiste i forveien til Juba. Nå er hun på egen hånd.

– Jeg har ingenting å tilby barnet. Selv denne matta vi sitter på i teltet har jeg lånt. Dette er ikke noe sted for et nyfødt barn, sier Raja.

Omtrent midt i leiren, deler fire søstre et telt. De to eldste er på markedet utenfor leiren for å selge te, men de to yngste er hjemme. Suzan og Haleima sier de er 19 og 20 år. De kjenner godt til at mange som flykter fra Sudan har blitt utsatt for overgrep. Det skjedde blant annet med nabojenta i Khartoum.

Suzan forteller at den 17 år gamle nabojenta hadde besøk av tre venninner da en gruppe soldater tok seg inn i huset. Jenta ble tatt med inn i rommet ved siden av, der soldatene forgrep seg på henne etter tur mens venninnene hørte på. Suzan sier hun og søstrene ble så redde at de bestemte seg for å flykte med det samme.

Søstrene flyktet til fots fra Khartoum til nabostaten Al-Jazira i fjor høst. Dette området var inntil nylig kontrollert av opprørsmilitsen RSF, men den 11. januar i år klarte regjeringsstyrker å gjenerobre hovedstaden Wad Madani. Intense kamphandlinger i kombinasjon med at nødhjelp lenge ikke ble sluppet inn i landet, utløste en stor bølge av folk på flukt. I desember i fjor kom det mer enn 10 000 mennesker hver dag over den samme grensepasseringen som søstrene brukte her ved Renk.

Suzan og søstrene var underveis i mange dager. De hadde hørt rykter om at RSF-soldater setter opp fiktive kontrollposter der de plukker ut jenter og tvinger dem til å bli med hjem og å «leve som konene deres», slik Suzan formulerer det. De som nekter risikerer å bli slått og ranet.

Søstrene forsøkte derfor å holde seg unna hovedveien og heller velge alternative ruter, men på et tidspunkt ble også de stoppet av soldater. Vi spør om Suzan vil fortelle hvordan hun opplevde det. Hun blir stille, legger ansiktet inn mot teltduken et øyeblikk mens hun fikler litt med et lite batteri hun holder i den ene hånda.

– Soldatene ville ta meg med, men jeg begynte å gråte og bad om å få slippe. Da lot de meg gå, sier Suzan.

Søstrene sier livet i leiren er tøft. De forsøker å klare seg, blant annet ved å selge te på markedet, men det monner ikke. Livet før krigen var fint, sier de. I Khartoum fikk de gå på skole. Nå vet de ikke hva de skal gjøre eller hvor de skal reise. Krigen har gjort livet og fremtiden utrygg. Men de har i det minste hverandre.