– Milde gaver fjerner ikke sult, vi må endre systemer

En artikkel i The Economist nylig beskrev hvordan verdens fattigste land hadde opplevd en jevnt positiv vekst og redusert fattigdom siden årtusenskiftet og fram til 2015. Deretter har den positive utviklingen avtatt og nærmest flatet ut.

Sandkjær er enig i analysen: Den reduserte framgangen siden 2015 er godt dokumentert, mener hun.

– Det første området, der vi så at det var noe galt, var på sult. Der fikk vi data allerede fra 2014, som viste at antallet som sultet økte. Det representerte en endring fra årene før, da antall som sultet gikk ned.

Siden har man sett redusert framgang eller svekket fattigdomsbekjempelse på flere felter og i flere land, og det er mange årsaker, påpeker hun.

– I tillegg til covid 19-pandemien, er økt grad av konflikt i verden og konsekvenser av klimakrisen viktige forklaringer. Klimakrise er ikke hypotetisk for en bonde i Mosambik som får avlingene ødelagt av flom. Eller folk i Sør-Malawi som får levebrødet sitt ødelagt av en syklon.

Ligger an til å nå 16 prosent av målene 

Statssekretæren forteller at hun i juli var til stede på et høynivåmøte i FN, der framdriften i arbeidet med bærekraftsmålene ble diskutert. Ifølge statssekretæren ligger verden an til å nå bare 16 prosent av de 169 delmålene som ble vedtatt i 2015 – med siste frist i 2030.

– Og det er altfor dårlig, sier Sandkjær.

– Hva da med budsjettforslaget? Hvordan bidrar det til å snu trenden og gi et positivt bidrag til å bekjempe fattigdom?

– Det vi har vært særlig opptatt av ved budsjettet er å bidra til systemendring. Vi kan ikke rette opp store fattigdomsutfordringer gjennom veldedighet og milde gaver. Vi må jobbe for å endre systemer. På temaet sult for eksempel, prøver vi hele tida å tenke system. En ting er at du kanskje er nødt til å skaffe mat til folk som er i en akutt situasjon, men det er kun en kortsiktig løsning. Skal vi skape varig endring må vi jobbe med matsystemer. Til og med mennesker i flyktningleir kan få frø og dyrke mat. Vi kan også legge til rette for samvirke, organisering av småbønder.

Statssekretæren viser til at om lag halvparten av de som ikke får nok mat i verden er bønder.

– Det er jo de som er matprodusentene som virkelig burde ha nok til eget forbruk, men de har ikke det. Da må vi se etter hva som er galt med strukturen og systemene, og studere hele verdikjeden. Har de tilgang til jord? Har de kunnskapen de trenger? Har de frø? Har de gjødsel? Har de vann? Når maten er dyrka, får du frakta overskuddet av mat til et sted hvor du kan få solgt det, så du tjener penger på det?

Maten råtner hos bonden 

Sandkjær påpeker at matsvinn også er et viktig element i systemsvikten.

– Her hos oss er vi vant til at det meste av matsvinnet skjer hos forbrukere og i butikk. På det afrikanske kontinentet er det derimot slik at 40 prosent av matsvinnet skjer hos produsenten på gården. Maten forringes og råtner fordi man ikke klarer å lagre den. Så det å jobbe med partnere som kan bidra til å forbedre systemene, det er et bidrag til fattigdomsbekjempelse. Samtidig er ikke problemet bare at maten ikke når fram til markedet, matsvinn bidrar jo også til unødvendig klimautslipp.

Sandkjær mener at norsk bistand også bidrar til systemendring på andre områder – som i det internasjonale arbeidet med å hindre illegitim kapitalflukt og i arbeidet med å styrke skatteetater i fattige land.

Hun trekker også fram bruk av innovative verktøy for å mobilisere privat kapital til investeringer – en kapitalstrøm som det er mangel på i fattige land.

– Under klimatoppmøtet i 2021 lovet statsminister Jonas Gahr Støre at investeringene på klimaområdet skulle dobles fra 7 til 14 milliarder kroner. Da tenkte jeg at det var veldig ambisiøst, men nå er vi på 16,5 milliarder. Midlene er først og fremst utløst gjennom klimainvesteringsfondet, som regjeringen lanserte i 2022. Dette er investeringskapital ikke bare fra norske investorer, men også utenlandske.

Hun viser til at dette er en av flere ordninger – der bistand brukes kreativt og katalytisk – til å øke og forsterke utviklingseffekter.

– Garantiordningen er i rute

– Garantier er et annet verktøy, som den statlige garantiordningen for private investeringer i fornybar energi som ble lansert i fjor. Her bruker Norge sin trippel A-rangering (på internasjonal kredittverdighet, red.anm.), den beste som finnes, for å utløse kapital som igjen gjør at private velger å investere i markeder hvor risikoen er høyere.

Sandkjær forteller at Norge er i rute til å inngå de første avtalene innenfor denne garantiordningen neste år.

– Vi intervjuet nylig NHO-direktør Idar Kreutzer, som ønsket seg mer penger inn i garantiordningen for fornybar energi, og at man dupliserte ideen til andre områder. Hva tenker du om det?

– Det er veldig fint å høre at næringslivet mener at dette er riktig vei å gå. Vi begynner her. Så er vi åpne for, basert på de lærdommene vi får, å utvide til flere områder etter hvert.

Sandkjær viser til at Norge er med på flere forskjellige typer garantiordninger internasjonalt, men at Norge har aldri hatt sin egen garantiordning før.

– Nå begynner vi med garantier for fornybar energi. Der vet vi at firmaer har prosjekter klare. Vi kan garantere for investeringer for til sammen 5 milliarder kroner. Om fem år skal vi evaluere resultatene, spesifiserer hun.

– Vi gjør som andre før oss

– Kirkens Nødhjelp la nylig fram en rapport der organisasjonen hevder at bistanden til fattigdomsbekjempelse svekkes til fordel for utgifter til flyktningmottak i Norge og klimafinansiering.

– I år er det 4,1 milliarder kroner som er avsatt til dette på bistandsbudsjettet. Jeg vil minne om at dette bare er en del av de totale utgiftene på flyktningfeltet. Det er noen av førsteårsutgiftene, men ikke alle. Samtidig er det OECD som har bestemt at dette er godkjent som bistand, så vi forholder oss til den definisjonen. Sånn har det vært. Vi gjør det slik andre har gjort før oss. Etter Syria-krisen så gjorde den daværende regjeringen akkurat det samme.

– Og hva med klimafinansiering, som jo handler om å løse et problem som i minimal grad er skapt av utviklingslandene?

– Det som giverne har blitt enige om er at vi skal telle det som bistand, altså innenfor ODA-definisjonen. Tradisjonell bistand skal alltid ha fattigdomsorientering og mottakerlandets interesser som mål. Og når vi skal sette av penger og budsjettere, så har jeg sett hvor viktig det er at det finnes en tydelig definisjon som gir en avgrensing av hva du kan bruke og hva du ikke kan bruke til det formålet. Hvis vi skal begynne å skille ut noe som litt uspesifisert kalles globale fellesgoder, så er jeg redd for at det fort kan bli brukt på ting som ligger langt unna det som man nå i hvert fall har rammet inn som bistand.

– Ikke tida for debatt om bistandens rammer

Sandkjær påpeker samtidig at veldig mange europeiske land – i kjølvannet av Ukraina-krigen - kutter i sine bistandsbudsjetter.

– I en situasjon med stramme budsjetter og der de fleste er langt unna Norges nivå for bistand ivrer en del givere for at man skal putte mer inn i ODA-definisjonen (offisiell bistand som er godkjent av OECD, red.anm.), ikke mindre. Da er det ikke tida for å åpne for enda flere diskusjoner om ODA.

– Regjeringen har i denne stortingsperioden trappet opp bistanden til mat og landbruk, men redusert bidragene til helse og utdanning. Mange vil kunne hevde at Norge har større kompetanse på de to sistnevnte feltene enn på tropisk landbruk?

– Jeg tror fagfolkene på Ås vil være uenige i det. Vi har mye kompetanse på matsystemer som er etterspurt, både gjennom norske fagmiljøer, frivillige organisasjoner og i internasjonale miljøer som vi samarbeider med. Når det gjelder bidragene til utdanning, så er vi fortsatt en stor internasjonal giver på dette området. Så er det også riktig at utdanningsbistanden er noe redusert, og vi har prioritert innenfor feltet. Vi har vært opptatt av skolemat, vi har vært opptatt av seksualitetsundervisning, vi har vært opptatt av yrkesfag, jenters utdanning selvfølgelig, og utdanning i krise og konflikt. For utdanning i krise og konflikt har vi faktisk økt bevilgningene. På global helse er vi også en fortsatt stor internasjonal giver og også der jobber vi for å styrke systemer og lokal produksjon av vaksiner og legemidler.