– På høy tid å kvitte seg med kolonialismen i bistanden

Organisasjonen Aarak leder, undertegnet i februar det internasjonale initiativet «Pledge for Change» – et initiativ opprettet i 2020 etter idé av den kjente somaliske aktivisten Degan Ali.

Pledge for Change tar utgangspunkt i de eksisterende skjeve maktstrukturer i forholdet mellom lokale organisasjoner i utviklingsland og internasjonale organisasjoner med bistandsgivere i rike vestlige land. Målet er å flytte makt, innflytelse og ressurser til de som sitter tettest på virkeligheten.

– Det er på tide at vi tar dette på alvor. Vi må overføre så mye makt som mulig til nasjonalkontorer i de landene der målgruppene våre er. Det innebærer blant annet at vi lar dem utarbeide lokale og nasjonale strategier som deretter blir styrende for vårt felles utviklingsarbeid, sier Aarak.

Hun forteller at SOS-barnebyer internasjonalt allerede hadde vedtatt lignende prinsipper før Pledge for Change forelå.

Bistandsarbeid uten «expats»

– Vår organisasjonsstruktur, med nasjonale foreninger heller enn landkontorer og uten såkalte «expats» (utenlandske utsendte fra hovedkontorer, red.anm.), og med stor grad av finansiering fra private heller enn statlige midler, gjør at det er lettere for oss enn mange andre å sette en slik reform ut i livet, sier hun.

Ifølge Aarak er det bred enighet i organisasjonen – på tvers av landegrenser – om behovet for maktflytting, at analyse- og strategiarbeidet må gjøres lokalt og å jobbe for å styrke kompetansen i nasjonale foreninger.

Det jobbes også med tiltak for å styrke kompetansen på fundraising i nasjonale foreninger i land der det finnes et privatmarked med økonomisk styrke – med et mål om å bli selvfinansierende.

Den norske avdelingen av SOS valgte å undertegne endringsinitiativet på egen hånd allerede før SOS internasjonalt hadde gjort det samme. Men det internasjonale sekretariat har bebudet at de vil komme etter – på samme måte som Care International, Plan International, Oxfam og andre allerede har gjort.

– Forståelig rasisme-påstand

– Dette initiativet peker på behovet for omfattende reformer. Hva er feil ved dagens bistandsbransje slik du ser det?

– Man sitter for langt unna problemene og definerer løsninger ut fra kunnskap som ikke er forankret lokalt. Utdanningen man har fått fra Universitetet i Oslo eller andre universiteter, er sikkert god, men den skjer i en virkelighet som er langt unna den konteksten hvor bistandsarbeidet skal foregå. Å vippe denne maktbalansen til fordel for landene og folkene det egentlig handler om, anser jeg som en hjertesak, sier Aarak.

Hun viser til sin bakgrunn fra arbeid med barn under barnevernets omsorg i Norge og sier at strukturproblemene i bistanden kan minne om det hun opplevde der.

– Jeg så hvor sterk og uheldig innflytelse det sentrale nivået hadde på bekostning av det lokale. Dette var svært ofte den grunnleggende årsaken til mange av våre feil. Det ville vært helt utenkelig for meg at noen uten kunnskap om barns situasjon i Norge og systemet som eksisterer her, skulle definere hvordan vi skulle løse våre problemer. Dette blir veldig tydelig når jeg snakker med nasjonaldirektøren vår i Nigeria som har en målgruppe på 17 millioner. Da er ikke barnebyer løsningen for ham, selv om dette er et svært egnet barnevernstiltak i for eksempel Tyskland.

– Er den internasjonale bistandsbransjen preget av en strukturell rasisme?

– Jeg tror absolutt at bistanden er preget av nedvurdering av hvilken kompetanse, kunnskap og forståelse som finnes lokalt, og jeg har forståelse for at mange velger å bruke uttrykket «strukturell rasisme» om dette. Det går noen linjer til kolonitida her eller enda lenger tilbake. Vi sitter i for stor grad fast i slikt tankegods.

Les mer: Nye rasismeavsløringer i bistanden (panoramanyheter.no)

– Programmer uten bakkekontakt havarerer

– Hva blir konsekvensene?

– Det iverksettes altfor ofte tiltak og programmer som ikke treffer i forhold til problemet på grunn av at lokale synspunkter og stemmer ikke er vektlagt. Det fører i neste omgang til at programmene havarerer.

Les mer: Ukraina: Byråkrati bremser og hindrer hjelp via viktige lokale hjelpere

– Har du eksempler?

– Det kan være en utdanningssatsing der det skal bygges mange nye skoler. Så viser det seg i neste omgang at det ikke finnes mange nok lærere. Da kaster man seg rundt og skal løse lærermangelen.

– Da jeg snakket med lokale organisasjoner i Uganda om maktforholdene i bistandsbransjen i fjor, klaget mange over at de ble overlesset av tilskuddsgivernes rigide søknads- og rapporteringsrutiner?

– Det er en viktig del av problemet. Jeg har ikke møtt noen lokale organisasjoner som har klart å håndtere dette. Det er umulig for dem. I møtet med et elitistisk system blir de helt avhengige av hjelp fra profesjonelle mellomledd. Det er som i norsk frivillig idrettsarbeid, der aktivitetene i utgangspunktet skal være foreldredrevet. De fotballagene som har mye ressurser fra før, er de som klarer å søke seg til enda mer midler.

Les mer: De evner ikke å se kunnskapen og kompetansen som finnes lokalt

– Sterke føringer ødelegger

– Hvordan skal norske midler bevilget ut fra norske verdier og føringer kunne tilpasses at strategiene fastlegges helt og holdent i mottakerlandene?

– Sterke føringer fra den som bevilger pengene, blir ofte et stort problem. Jeg har møtt mange nasjonaldirektører som er fortvilet over at de må gjennomføre likestillingstiltak, samtidig som de står overfor langt mer prekære problemer lokalt. «Likestilling er viktig og vi vil gjerne fremme likestilling, men hva da når problemet lokalt er sult?», spør de.

– Hva med økonomisk kontroll i en situasjon hvor mye makt overføres til mottakersiden?

– Det er en viktig diskusjon. Hvor lite kontroll kan vi egentlig ha? Og hvor mye ressurser skal det settes av til kontroll hvis det samtidig gir en veldig begrenset effekt i form av avdekket mislighold? Interne og eksterne «audits» (revisjoner) er svært ressurskrevende både i form av kostnader og personell.

SOS-sjefen mener erfaringer fra bistandens korrupsjonsarbeid viser at misbruk nesten alltid avdekkes som en følge av varslinger fra lokalt ansatte og programdeltakere.

– Da må vi heller bidra til å styrke kompetansen på korrupsjon lokalt, og vi må skape et rom for at det skal kunne gå an å varsle – uten at det får konsekvenser for egen jobb, karriere eller for finansieringen av det arbeidet som organisasjonen gjør, i siste instans at det ikke skal gå ut over sårbare barn. Det som i hvert fall er sikkert, er at med veldig rigide kontrollrutiner blir det mye ressurser bundet opp til dette, og det blir mindre spillerom for desentraliserte beslutninger basert på en lokal kontekstforståelse, sier Aarak.

Bistands-Norge støtter makt-flytting

Norges største bistandsorganisasjoner opplyser til Panorama at de er enige med og arbeider for målsettingene i Pledge for Change-initiativet. Flere har imidlertid allerede sluttet seg til andre initiativer med lignende innhold og intensjoner om å flytte makt til lokale og nasjonale aktører.

Flyktninghjelpen og Norges Røde Kors opplyser at de har sluttet seg til og arbeider aktivt med oppfølging av den internasjonale Grand Bargain-avtalen. Kirkens Nødhjelp, Caritas og Norsk Folkehjelp sier at har underskrevet på Charter for Change. Redd Barna opplyser at flere nasjonale medlemsorganisasjoner i Save the Children har sluttet seg til Pledge for Change og at det jobbes med å få på plass en mer progressiv policy i organisasjonen.

Les mer: Leger Uten Grenser: Rydder skjeletter ut av kontorene (panoramanyheter.no)