– Jeg stoler ikke på at pengene når frem til dem som faktisk trenger hjelp

– Jeg tør ikke samarbeide med de store organisasjonene, og det er en skummel tanke i seg selv, sier Anna Rasmia.

Rett før sommeren startet 26-åringen en digital innsamlingsaksjon for Libanon – «et land der fattigdommen herjer», som det het i prosjektbeskrivelsen. Rasmia, som jobber som sosiale medier-spesialist i et markedsbyrå i Oslo, er født og oppvokst i Norge, men med libanesiske foreldre.

– Jeg klarer ikke å stole på at pengene går til dem som faktisk har behov for det, sier Rasmia, som heller ville reise ned selv for å hjelpe folk som trenger det, med penger hun selv har samlet inn.

Da aksjonen ble avsluttet, hadde hun samlet inn 25 000 kroner til mennesker i nød i det hun omtaler som sitt andre hjemland.

– Selv om jeg ikke har konkrete bevis, så er det ikke til å legge skjul på at midler som skal bli gitt til folk i nød, ikke når frem. Og i Libanon har det alltid vært sånn. Systemet har alltid vært korrupt og de på toppen har spist fra de fattige, sier Rasmia.

Libanon kommer dårlig ut på Transparency Internationals korrupsjonsindeks, som måler opplevd korrupsjon i offentlig sektor i 180 land. Med sin laveste score noensinne havnet middelhavslandet på 154. plass i fjorårets måling.

En dråpe i havet

Libanon befinner seg ifølge Verdensbanken i en av de verste økonomiske krisene verden har sett siden 1850-tallet. Siden oktober 2019 har det libanesiske pundet falt over 90 prosent i verdi, samtidig som prisene på matvarer har økt med 1000 prosent i løpet av samme periode, ifølge Verdens matvareprogram.

Mer enn tre fjerdedeler av befolkningen lever nå under fattigdomsgrensen.

– Vi gir mye bistand over skatteseddelen, mer enn 40 milliarder kroner. Hvorfor tenker du det er behov for å gi mer?

– Først og fremst fordi jeg har muligheten til det. Jeg har sett med egne øyne at folk er i nød i mitt andre hjemland, og da liker jeg å tilby den hjelpen. Det er jo bare en dråpe i havet i forhold de store organisasjonene, men dette er min måte å hjelpe på, forteller Rasmia.

– Forskere mener det er en grunn til at man har større systemer for bistand for å bedre kunne kartlegge behov og dem som trenger det mest. Hva tenker du om det?

– Det er en grunn til at bistandsorganisasjonene eksisterer, og de sitter på mye data som rettferdiggjør deres fordeling, men akkurat i Libanon – selv om jeg vet at det er mange som gjør en god jobb – så ville jeg at pengene skulle gå dit med én gang. Jeg ville ikke at deler av kaka skulle gå til organisasjoner, sier Rasmia.

Kvinner i fokus

Mesteparten av pengene ble delt ut i havnebyen Saida, som ligger omtrent 40 kilometer sør for hovedstaden Beirut, hvor store deler av Rasmias libanesiske familie bor.

– Vi ga for det meste penger til enker som tar seg av familien på egen hånd og som sliter med å få det til å gå rundt, samt andre familier som til tross for at de lever i elendighet, har adoptert til seg flere barn, forteller Rasmia, som fikk hjelp av tanten sin.

Noen var plukket ut på forhånd, andre ganger banket de på tilfeldige dører i den fattigste delene av Saidas gamleby.

– Ingen som har god råd og som har det bra, bor her. Noen ble litt skeptiske, så det hendte at vi bare ga dem en konvolutt og gikk. Når folk spurte hvor pengene var fra, sa vi at det er fra folk som ønsker å hjelpe, forteller Rasmia.

– I tillegg ga vi en del penger til en liten grasrotorganisasjon som familien min kjenner til. Denne tar opp lån på vegne av andre i apoteker. Om en person trenger medisin, men ikke har råd, kan hen komme til dem. Så går de til apoteket og tar opp lån på vegne av personen. Pengene de får, bruker de til å betale tilbake disse mikrolånene, forteller hun.

Noen fikk to millioner libanesiske pund, andre fikk én eller fem millioner, forteller Rasmia.

Med dagens vekslingskurs utgjør det mellom 300 og 1400 norske kroner. Til sammenligning ligger minstelønn i Libanon på rundt 200 kroner i måneden.

– Organisasjonen fikk mest. Resten fordelte vi ut ifra familiestørrelse og lignende.

Stor etterspørsel

Det er ikke første gang Rasmia har har satt i gang en innsamlingsaksjon for det kriserammede hjemlandet for å sørge for å sørge for at 100 prosent av pengene går til folk som trenger det.

Etter at Beirut havn ble rammet av en enorm eksplosjon 4. august 2020, ble store deler av hovedstaden lagt i ruiner. Mer enn 300 000 mennesker mistet hjemmene sine, over 200 mistet livet og 6000 ble skadet.

Da samlet hun inn mellom 40 000 og 50 000 kroner via folkefinansieringstjenesten Spleis som familien i Libanon hjalp henne med å dele ut.

I tillegg til jobben som sosiale medier-spesialist er Rasmia hobbyinfluenser på siden. Tidligere i år begynte flere av hennes 14 000 følgere på Instagram å spørre om hun ikke skulle starte en ny innsamling, forteller hun. Andre lurte på når hun skulle reise ned – de ville gjerne sende med penger eller bidra.

– Det har vært en stor etterspørsel fra mine følgere fordi de stoler mer på meg enn på de store bistandsorganisasjonene, mener Rasmia.

– Hva får du ut av å gjøre dette?

– Det er en del av min natur å hjelpe folk i nød og jeg har tro på at det hjelper. Og grunnen til at jeg ønsker å dele historien, er å rette lys på at de store organisasjonene ikke når frem like direkte.

Norad: Stor forståelse

Nylig varslet Norad-direktør Bård Vegar Solhjell en kraftig kursendring for norsk bistand. I et innlegg i Dagens Næringsliv tok direktøren og hans kunnskapsdiretør til orde for å gi folk penger rett i lomma.

– Penger rett i lomma er fantastisk bra bistand, og det er ingenting å si på det engasjementet som folk viser når de gir penger på den måten. Det er inspirerende, sier Håvard Mokleiv Nygård, kunnskapsdirektør i Norad.

«Å ganske enkelt gi penger til de fattige, viser seg å være blant de mest effektive bistandstiltakene som finnes. Fattige vet selv best hva de trenger», skriver Nygård og Solhjell i DN-kronikken.

– Når det er sagt, så er det jo sånn at de bistandsorganisasjonene vi i Norad gir penger til, er underlagt et ganske heftig kontrollregime, så der ville jeg vært sikker på at pengene når frem, sier Nygård.

Kunnskapsdirektøren har stor forståelse for ønsket om å hjelpe.

– Det er veldig bra, men jeg vil tro at man generelt får mer igjen – og det er en sikrere investering – hvis man gir pengene gjennom en god organisasjon.

– Det betyr ikke at det aldri er korrupsjon, det skjer ulykker, men i det store og det hele når pengene frem.

– Problematisk

– Jeg er enig i at bistandspenger kan forsvinne på veien, men det er jo avhengig av hva man mener med svinn. Det er jo kjent at store deler av pengene går til lønninger til dem som jobber i bistandsbransjen, som sjåfører, sykepleiere, lærere, samt mange i byråkratiet både i Norge og i mottagerland. Noen vil kanskje mene at byråkrater bidrar mindre enn for eksempel sykepleiere for verdens fattige, men kanskje byråkrater er vel så viktige som andre i bransjen da de ofte har den vanskelige jobben med å følge opp bruken av bistand. Så hva som regnes som et tap eller ikke, er vanskelig å si, sier Magnus Hatlebakk, seniorforsker ved Christian Michelsens institutt (CMI) i Bergen.

Hatlebakk, som har forsket på bistand i en årrekke, har ikke noe personlig imot at noen velger å dele ut penger direkte.

– Selv om vi gir mye bistand over skatteseddelen, kan jeg skjønne at noen kan ha behov for å gi mer. Folk må få gjøre som de selv vil, sier han, og legger til:

– Men det er helt klart problematisk. Det er stor forskjell på å kjøre rundt og kaste penger ut av vinduet, og å gi penger til nøye utvalgte personer. Men det kan skape avhengighetsforhold mellom giveren og dem som mottar pengene. Selv om det nok er snakk om bistand i liten skala, ville jeg nok heller prøve å koordinere med andre bistandsgivere eller samarbeide med lokale aktivister eller organisasjoner. Det er mange små prosjekter man kan støtte.

Man bør vite hvem man skal gi pengene til, mener Hatlebakk.

– Har du personlige kontakter, så er man kanskje bedre rustet til å vite hvem man skal gi penger til enn en byråkrat som sitter langt unna. Men man må ha i bakhodet at man kan være med å skape asymmetri i den eventuelle landsbyen eller avhengighetsforhold som kan utvikle seg til noe veldig negativt.

Vurderer egen organisasjon

Rasmia forteller at hun ikke har noe direkte imot lokale organisasjoner, men at det er de store hun stiller seg kritisk til – særlig i Libanon.

– Det er ikke til å legge skjul på at korrupsjonen herjer og at det er spørsmål om hvorvidt pengene faktisk kommer frem til dem som trenger det. Hvor stor er andelen som når frem og hvor stor del tar organisasjonene selv, spør Rasmia, og legger til:

– Jeg orker ikke deale med det. I første omgang handlet det uansett mest om å hjelpe enkeltpersoner, jeg ville at det skulle komme frem med én gang.

Det er særlig én tanke som henger igjen etter sommerens utdeling.

– Det er nesten sånn at jeg tenker at jeg burde starte opp en egen organisasjon, i hvert fall hvis summene en gang blir veldig mye større. Den måtte basert seg på frivillighet, hvor ingenting av pengene går til drift.

Les også:

Pensjonsutbetaling: Slik bruker de pengene

Brød er blitt luksusvare: i Libanons hovedstad Beirut frykter et lite bakeri for fremtiden

Når havet er eneste utvei: Stadig flere libanesere velger å forlate landet via livsfarlige reiser til havs