Når havet er eneste utvei

«Det er altfor farlig, ikke gjør det.» Han hadde sagt det hver dag i over tre måneder. Men ingen av brødrene hørte på storebror Jihad Muhammad al-Dandashi.

Om kvelden lørdag 23. april, etter at de hadde brutt fasten ved solnedgang, tok brødrene Bilal, Raed og Amid al-Dandashi med seg koner og barn ned til havet. Der satte til sammen 84 håpefulle mennesker seg på en båt som skulle ta dem vekk fra et kriserammet Libanon. Målet var å komme seg til Italia, så videre inn i Europa.

– Det var helt nødvendig å dra for å gi barna muligheten til å leve et liv i verdighet, sier storebror og familiens talsperson Jihad al-Dandashi når Bistandsaktuelt møter ham og brødrene hjemme i Tripoli.

De håpefulle al-Dandashi-brødrene og de andre båtmigrantene kom ikke langt før de ble forsøkt stoppet av to marinefartøy. Båten skal ha kantret, og flere titalls mennesker er fortsatt savnet. Nå strides det om hva som skjedde ute på havet den kvelden, drøyt fem kilometer utenfor kysten av havnebyen Tripoli, nord i Libanon.

«Vi snakkes fra Europa»

Det er travelt utenfor inngangen til havnen i Tripoli søndag formiddag. Situasjonen er fortsatt uoversiktlig, knapt et døgn etter den fatale hendelsen.

Hvor mange var på båten? Hvem var de? Hvor mange er bekreftet døde?

Plassen foran porten er fylt opp av journalister og tv-stasjoner, nysgjerrige tilskuere og lokale politikere. Ambulanser kjører inn og ut fra havneområdet, som voktes av militæret. Kun de som har tillatelse, slipper inn.

Litt lenger unna folkemengden står fem personer halvveis gjemt bak en lastebil. De har kommet for å prøve å få informasjon om familiemedlemmer som var om bord i båten.

– Søsteren min og hele familien var om bord med både barn og barnebarn. De var 14 stykker, alle libanesere, forteller den ene av kvinnene. Hun er i 50-årene, men ønsker ikke si hva hun heter.

Det kom som et sjokk på dem da de fikk en talemelding kvelden før: «Vi snakkes fra Europa», hadde søsteren sagt.

– Vi hadde ingen anelse om at de planla å reise, de hadde ikke sagt noen ting. Nå vet vi ikke om de er i live eller hva som har skjedd med dem, forteller kvinnen.

– Det eneste vi vet, er at de må ha vært svært desperate for i det hele tatt å ha vurdert å reise på denne måten.

Senere samme kveld sender kvinnens eldste datter en melding til Bistandsaktuelt: Tre av familiemedlemmene er bekreftet omkommet. To barn og en ung mor.

Tvinges på flukt

Tragedien har utløst kraftige demonstrasjoner i Tripoli, som er landets nest største by.

Ifølge overlevende sank båten sekunder etter at marinen med overlegg krasjet inn i båten deres. Ifølge marinen var det føreren av båten migrantene befant seg på, som selv kjørte inn i deres båt i et forsøk på å komme seg unna. En militær domstol skal nå granske hendelsen, men flere uttrykker bekymring for at etterforskningen ikke kommer til å føre noe sted.

84 mennesker skal ha vært om bord i båten, de fleste av dem libanesere. 45 personer overlevde, seks er bekreftet omkommet og mer enn 30 personer er fortsatt savnet.

Overlevende, etterlatte og og sinte beboere krever at myndighetene gjør mer for å finne dem som ennå ikke er gjort rede for, slik at familie og venner kan få begrave sine nære.

I tillegg uttrykker de misnøye mot myndighetene som med sin håpløse håndtering av den økonomiske krisen tvinger folk til å utsette seg for blant annet livsfarlige reiser til havs.

Libanon befinner seg ifølge Verdensbanken i en av de verste økonomiske krisene siden 1850-tallet. Det libanesiske pundet har falt over 90 prosent i verdi, samtidig som prisene på matvarer har økt med nesten 500 prosent. Arbeidsledigheten er skyhøy og mer enn tre fjerdedeler av befolkningen lever nå i fattigdom.

Krisen har utløst en av de største migrasjonsbølgene i landets historie. Hundretusenvis har reist de siste par årene, og for mange er veien over Middelhavet eneste mulighet.

Siden 2020 har 38 båter med omtrent 1500 passasjerer prøvd seg på den farlige reisen, ifølge tall fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Så langt i år har minst tre andre båter forlatt Libanon, hvorav to av dem ble oppdaget og tvunget til å snu. Senest fredag forrige uke skal ytterligere to båter ha blitt stoppet før de i det hele tatt fikk lagt fra kai, og til sammen syv menn er arrestert for menneskesmugling, ifølge lokale sikkerhetsstyrker.

En familie i sorg

Noen dager senere sitter et dusin menn i ly av formiddagssolen på gårdsplassen foran et stort, lyst murhus. En mild bris rasler mellom trærne i hagen og barnelatter høres fra gaten ved siden av. En og annen tenner en sigarett, andre mumler et «hei» og et «takk» til naboer og bekjente som kommer for å kondolere.

Ellers er det stille.

På parkeringsplassen foran huset står omtrent hundre plaststoler pent oppstilt. De er fra begravelsene som fant sted forrige mandag. Familien lar dem bli stående til begravelsene som kommer.

Vi befinner oss i nabolaget Bab al-Tabbaneh i Tripoli, hjemmet til familien al-Dandashi. Det var her planene om å kjøpe en båt som skulle frakte flere familiemedlemmer over til Europa, ble lagt for drøye fire måneder siden.

En høyreist mann med hovne øyne kommer til syne bak en av de store søylene som omringer gårdsplassen. Det er 55 år gamle Jihad Mohamed al-Dandashi, den eldste av seks brødre. Bak ham kommer Amid (37), en av tre al-Dandashi-brødre som befant seg på båten som sank lørdag for snart to uker siden.

Alle reiser seg idet de to setter seg ned i midten av forsamlingen.

– De er ikke i stand til å snakke om det som har skjedd, men jeg har fått lov til å gjenfortelle historien, sier Jihad mens brødrene nikker og ser ned i bakken.

«Jeg må la dere dø her»

I november i fjor hadde brødrene Raed (46) og Bilal al-Dandashi (49) kommet i kontakt med en smugler som kunne frakte dem og familiene deres over til Europa.

Men båten ble stanset før den fikk dratt fra land.

Da bestemte de seg for å heller gå til innkjøp av en egen båt og fikk med seg yngstebror Amid på laget. De tre brødrene brukte drøye tre måneder på å pusse opp den nesten 50 år gamle fritidsbåten. De skal også ha utstyrt den med redningsvester.

Så ble det lørdag 23. april. I frykt for å bli oppdaget av sjøforsvaret, valgte de å sjøsette båten ved Qalamoun, en liten kystby fem kilometer sør for Tripoli.

De var i ferd med å seile inn i internasjonalt farvann da to marinefartøy kom opp på hver sin side av båten og ba dem om å snu. Brødrene forteller at de ba pent om å få lov til å passere og at de sa klart og tydelig fra om at de hadde flere titalls barn og kvinner om bord under dekk, alle uten redningsvester.

«Jeg må la dere dø her», lød svaret fra sjefoffiseren idet det største marinefartøyet med overlegg krasjet inn i migrantbåten, som sank i løpet av få sekunder, ifølge storebror Jihad.

De tre brødrene kom fra hendelsen med livet i behold, men Amid, som hadde lovet barna sine en bedre fremtid, mistet alle tre. Bilal savner fortsatt ektefellen og to av fire barn.

Til sammen mistet familien al-Dandashi elleve familiemedlemmer på havet. Tre av dem ble begravet forrige mandag. De resterende åtte er fortsatt savnet.

Nå håper de i det minste at levningene etter de savnede blir funnet og at offiseren som de hevder med vilje ødela båten deres, blir stilt til ansvar for sine handlinger.

Sjøforsvaret hevder på sin side at det var føreren av migrantbåten som selv forårsaket ulykken da han prøvde å komme seg unna. Det er ikke kjent hvem som styre båten på det aktuelle tidspunktet.

Ikke noe valg

Selv om Jihad visste om planene til sine yngre brødre, hadde han ingen anelse om når det skulle skje. Han håper kanskje at han hadde klart å overbevise dem om å bli. Men da Bilal ringte og sa «be for oss, vær så snill», skjønte han hva som var i gjære.

Han medgir at brødrene hans tok på seg et enormt ansvar da de valgte å gjennomføre den risikable reisen, både overfor sine egne, men også de andre familiene som befant seg på båten. De legger likevel skylden på presidentskapet og den korrupte, politiske eliten.

– For dem var det helt nødvendig å dra for å kunne gi barna sine en fremtid og gi dem muligheten til å leve et liv i verdighet. De visste at det var ulovlig, men hvilke alternativer hadde de? Ingen, sier Jihad.

Flere av brødrene hadde prøvd å få tak i pass i månedsvis uten hell. Fordi forespørselen har vært høy og søknader om pass har tidoblet seg de siste to årene, har myndighetene slitt med å holde følge. Og for bare en uke siden meldte libanesiske myndigheter at de måtte slutte å utstede pass på ubestemt tid.

– Her er det ingenting og du har ingen mulighet til å endre livet ditt. Du har ikke engang lov til å drømme, sier Jihad.

– Det eneste vi kan gjøre, er å kjempe for uretten som ble begått mot barna våre.