Én-prosenten - er all bistand like bra?

• Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Hans Peter Melby

tidligere bistandsråd

Inntektene er så høye at bistanden må øke med ytterligere 14 milliarder kroner for å henge med. En slik økning er mer enn forvaltningen kan håndtere forsvarlig, mener nok regjeringen, og dessuten trengs det penger til andre formål.

Så bistandsbudsjettet må nøye seg med 43,8 milliarder, 1,9 milliarder mer enn opprinnelige budsjett for 2022 (men 3,6 milliarder mindre enn revidert 2022-budsjett på 47,4 milliarder, vedtatt for å dekke ekstraordinære utgifter til Ukraina).

Økning eller reduksjon, resultatet er mindre til blant annet Afrika. «En fallitterklæring» (Redd Barna), «katastrofe» (Strømmestiftelsen), «trist og ødeleggende» (Kirkens Nødhjelp), og «dypt usolidarisk» (KrF). Kirkens nødhjelp erkjenner at 14 ekstra milliarder hadde vært mye, men peker på at for eksempel Verdens matvareprogram kunne ha hjulpet til.

Organisasjonenes reaksjoner ligner på tidligere års. De har egeninteresser, ja vel, men også argumenter som det er lett å forstå. Forskjellene mellom verdens rike og fattige består.

Pandemitiltak førte til at mange barn sluttet på skolen og ikke fikk sine vaksiner. Høyere lånerenter og matpriser øker regningen for fattige land. Samtidig har Norge mer penger på bok enn noen gang. Så hvorfor oppgi én-prosenten nå?

Bistand er aldri lett

Bistand bygger på to forestillinger, ingen av dem feil: Behovene er store, og bistand kan gjøre en forskjell. Forhold utenfor vår kontroll – krig, svake institusjoner, dårlige ledere – gjør riktignok jobben vanskelig. Men det er da ikke tvil om at våre penger trekker i riktig retning? Og at mer penger trekker bedre?

Fra 2001 til 2020 brukte Norge 12,6 milliarder bistandskroner (Norad) på å bygge et annet Afghanistan enn Talibans.

Det var selvsagt at Norge skulle være med å hjelpe landet etter Talibans fall i 2001. Men man så tidlig at det var vanskelig å nå målene for norsk bistand. Noen penger ble brukt bra, men andre bidro til å holde liv i et korrupt regime som til slutt måtte falle.

Likevel fortsatte virksomheten og utbetalingene til siste slutt. Det er neppe omstridt å antyde at det underveis ble nødvendig med en viss romslighet når en skulle vurdere om grunnlaget for utbetalinger var oppfylt.

Afghanistan-bistanden er et spesielt tilfelle – ett land, en avgrenset tidsperiode, svært mye penger.

En anledning til å øke kvaliteten

Men to forhold er felles for mye bistand. Det første gjelder usikkerhet om hva våre penger egentlig fører til – nå, neste år, eller om 20 år.

Det fins mange planer og rapporter å bygge på. Men mye er av vekslende kvalitet, ofte skrevet av personer som kan ha egne interesser og befinne seg et stykke fra der det skjer.

Bistandssystemet har sine egne incentivsystemer som noen ganger går på tvers av det all bistand bør ha som overordnet mål: Støtte andre land og folk i å bygge institusjoner – formelle og uformelle – som gjør dem i stand til å klare seg bedre selv.

Det andre forholdet er utbetalingspresset. Bistand har mange mål som kan komme i konflikt med hverandre. Det er ett mål som er enkelt å følge med på og som ofte trumfer de andre: Pengene må brukes før året er omme.

Den senere nobelprisvinneren i økonomi, Elinor Ostrom, trakk fram dette som særlig skadelig da hun foretok en bistandsgjennomgang i 2001. Utbetalingspress skader bistanden og ødelegger for annen, ikke-bistandsfinansiert aktivitet i landet.

Det ville vært grensende til tjenesteforsømmelse hvis lederne for de ikke-statlige organisasjonene unnlot å ønske seg mer penger. Men det ville vært fint om de også kunne tenke høyt om hvordan de vil gjøre det beste ut av litt mindre.

La oss si at de har en formening om hva som er bra og hva som er mindre bra i egen virksomhet. En fornuftig justering kunne da føre til at gjennomsnittskvaliteten øker.

Ikke verst, hva?