– Risikoen ved å investere i Sør-Sudan var så høy at det egentlig lå utenfor hva vi kunne gjøre

– I 2012 hadde allerede Sør-Sudan vært en norsk utenrikspolitisk og utviklingspolitisk satsing i en generasjon. Så etter selvstendigheten i 2011, da Sør-Sudan startet helt fra scratch, var det naturlig at Norge skulle bidra. Og måten Norfund ville bidra på var gjennom å etablere et investeringsselskap som kunne låne ut penger til lokalt næringsliv, som igjen ville skape arbeidsplasser og tilby varer og tjenester, sier Tim Lund.

Han er bærekraftsrådgiver i statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund, og har fulgt investeringsselskapet Kinyeti Venture Capital siden det ble startet av Norfund og den svenske søsterinstitusjonen Swedfund i 2012.

– Risikoen ved å investere i Sør-Sudan var så høy at det egentlig lå utenfor hva vi kunne gjøre, forteller Lund, som legger til at det likevel gikk fordi norsk UD bidro med 3 millioner amerikanske dollar i såkalte B-aksjer i oppstarten, noe som reduserte risikoen for Norfund og Swedfund fordi UDs penger ville gå tapt først ved tap.

Selv om mye har gått bra siden oppstarten, forteller Lund og lederen for Kinyeti, som begge deltar på Norfund-konferansen i Oslo denne uken, også Panorama om tapte bistandspenger, en bedriftseier som rømte landet og rettssaker.

Les mer om Norfund-konferansen: Når vekst reduserer – og ikke reduserer – fattigdom

Krig, konflikt og pandemi

– Da vi startet opp i 2012, var det mye optimisme. Sør-Sudan var et nytt land med muligheter, og mange investorer kom til landet siden det var forventet at økonomien skulle ta seg opp, sier Kinyeti-lederen David Mithika.

– Men det er ikke nødvendigvis det som skjer i en postkonflikt-situasjon. Og jeg tror noen glemte at post-konflikt også betyr en overgang. I den perioden er politiske grupper ofte uenige og mistillit bygger seg opp, sier han. 

Bare ett år etter at Kinyeti startet opp, i desember 2013, brøt det ut borgerkrig i Sør-Sudan. Og noen år senere, i april 2016, brøt det ut nye voldsomme kamper i det østafrikanske landet. Det har gjort enkelte av de 33 prosjektene som Kinyeti har lånt ut penger til siden 2012, vanskelige.

– For eksempel var det et prosjekt vi investerte i i delstaten Øst-Ekvatoria, som vi ikke fikk tilgang til på grunn av kampene. Det var for utrygt.

Kinyeti har derfor måttet omstille seg og låner i dag kun ut penger til prosjekter i hovedstanden Juba i delstaten Sentral-Ekvatoria, der de kan besøke prosjektene uten å måtte reise langs farlige veier. 

Men Kinyeti har fortsatt å operere til tross for den geografiske begrensningen.

– Svært lite produksjon skjer i Sør-Sudan, så landet importerer hovedsakelig. Men for at disse varene skal komme inn og distribueres, trenger du at virksomheter opererer i landet, sier Mithika, og legger til at Kinyeti derfor låner ut til en rekke ulike bedrifter innen alt fra bygningsarbeid til logistikk og helse.

Bistandsorganisasjoner som arbeider i landet, er også avhengige av disse bedriftene.

– For at enhver organisasjon som opererer i Sør-Sudan skal lykkes, må de samarbeide med lokale bedrifter, enten det er for å transportere mat, bygge en skole eller en vei. Så små- og mellomstore bedrifter er kritiske i Sør-Sudan for å sikre at varer og tjenester kan leveres til befolkningen.

Pengene som gikk tapt

Norfund har også fortsatt å bidra, og har siden oppstarten investert 6,75 millioner dollar i Kinyeti. Disse pengene – sammen med øvrig finansiering og tilbakebetaling av lån og renter fra bedrifter – har gjort det mulig for Kinyeti å låne ut 17,5 millioner dollar til bedriftene og prosjektene deres i Sør-Sudan.

– Vi er jo der fremdeles, og det er på en måte imponerende når du har hatt borgerkrig og en pandemi. Men til tross for ekstraordinære problemer, har det gått bra. Og flertallet av utlånene har vært gode i den forstand at låntakerne betaler tilbake, sier Lund i Norfund.

Han mener det skyldes at selskapet er på bakken i Juba med lokalt ansatte, følger opp bedriftene tett og at investorene har vært fleksible når det gjelder når tilbakebetalingen må skje. Men også han innrømmer at noen prosjekter har gått dårlig.

– Vi finansierte en bedrift som skulle selge rent drikkevann, og når krigen kom så flyktet lederen ut av landet. Vi sitter fremdeles med vår sikkerhet i vannanlegget, men det er ikke stort verdt siden det ikke er realisert.

Lund legger til at vannanlegget er forsøkt solgt, men at ingen vil kjøpe det.

– Så de pengene har vi tapt.

– Vi har også et par eksempler på selskaper der de rett og slett ikke fikk det til. Det kan være hjerteskjærende med for eksempel en lege som setter opp en klinikk og som ikke får det til, og så må vi forsøke å få pengene våre tilbake, og ender opp med å måtte ta det vi har sikkerhet i. Det er litt det samme som hvis du ikke betalte på huslånet. Da er det en dialog, og til syvende og sist tar banken leiligheten fordi de har sikkerhet i den.

– Er det UD sine penger som har gått tapt?

– Noe av verdien av de såkalte B-aksjene som UD finansierte, ble redusert de første årene som følge av at selskapet gikk med tap i oppbyggingsfasen, svarer Lund.

Men de siste fem årene har selskapet tjent penger og da bygges B-kapitalen opp igjen. Per nå er verdien av de såkalte B-aksjene, som UD finansierte, redusert med cirka 500.000 amerikanske dollar siden oppstarten, opplyser Norfund. 

Rettssaker

– Jeg tror det ligger i sakens natur at når du låner ut penger, er det noen prosjekter som ikke går bra. Og da gjelder det for finansinstitusjonen, enten den er i Norge eller Sør-Sudan, at man må prøve å få tilbake så mye man kan av pengene. Men så må man også ha inntekter fra alle de andre lånene som gjør at det dekker opp for tapet, sier Lund.

– Det du ser ved årsslutt, er at Kinyeti har et lite overskudd. Det betyr at selskapet er finansielt bærekraftig, altså at inntektene er litt større enn utgiftene etter at vi har betalt lønninger, driftskostnader, husleie og så videre, fortsetter han.

– Men vi har også hatt tap som gjør at vi fremdeles har utfordringer. Jeg nevnte dette vannprosjektet, men vi har også to prosjekter som er slitsomme i den forstand at vi tror selskapene tjener penger, men har misligholdt lånene. Da må vi gjøre det alle långivere gjør, å forsøke å snakke med dem og true med å gå til retten om man ikke finner en løsning.

– Har dere gjort det?

– Ja, og interessant nok har det fungert, svarer Lund, som legger til at det har vært noen få situasjoner der Kinyeti har truet med dette eller påbegynt en rettsprosess i Sør-Sudan.

Forsvarlig bruk av skattebetalernes penger?

– Er det forsvarlig å investere skattebetalernes penger i en kontekst forbundet med konflikt, krig og korrupsjon, der sjansen for tap er høy?

– Ja, det er det. Det er kritisk viktig i et land som kommer verst ut på nesten alle rankinger, enten man ser på korrupsjon eller noe annet, at man har bedrifter som skaper arbeidsplasser. Og noen må finansiere dette, svarer Lund.

– Så du kan si at desto mer utviklingsmessig krevende det er, jo viktigere er investeringene.

Det er nemlig svært vanskelig å få investorer til å investere i Sør-Sudan, nettopp fordi risikoen er høy, og det er store sjanser for at man ikke lykkes.

– Men dette selskapet, har vist at det kan være vellykket, tenker jeg.

– Vi er veldig stolte av det vi har fått til i Sør-Sudan. For du vet, norske myndigheter bruker jo ikke penger på stat-til-stat-bistand i Sør-Sudan siden myndighetene ikke hjelper befolkningen, men pengene går til organisasjoner som gjør det. Og for at disse organisasjonene skal kunne bruke pengene, må de ha bedrifter som tilbyr tjenester de kan bruke lokalt.

– Flere bør investere i Sør-Sudan

David Mithika i Kinyeti sier de har ambisjoner for å ekspandere fremover, men at det vil kreve flere investeringer. 

– Det er mange investeringsmuligheter i Sør-Sudan midt i alle utfordringene, sier han, og legger til at dette særlig gjelder innen produksjon, bygningsarbeid og energi.

Men måten investeringene gjøres på i kontekster som Sør-Sudan, er viktig, ifølge ham.

– Jeg tror suksess i et post-konfliktområde krever tre hovedaktører. Du har aksjonærene, et styre og ledelsen. Hver av disse aktørene må være pragmatiske.

Det innebærer for eksempel å kunne omstille seg og være åpen for endringer etter hvert som situasjonen på bakken utvikler seg, ifølge ham. 

– Når det oppstår konflikt og krig, må aktørene forstå hvilke utfordringer virksomhetene står overfor og deretter finne passende måter å respondere på. Kinyeti har for eksempel tilbudt restrukturering av lån, slik at virksomhetene har kunnet hente seg inn igjen og siden betale. Det viktigste er at man ikke forhaster seg og stenger virksomheten, men at man forstår.