Dette kan vi lære av bistanden til Sahel

Anette Wilhelmsen

Seniorrådgiver i den uavhengige avdelingen for evaluering, Norad

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Javier Fabra Mata

Seniorrådgiver i den uavhengige avdelingen for evaluering, Norad

Norge har vært engasjert i Afrikas Sahel-region helt siden 1980-tallet, men de siste årene har engasjementet økt.

I 2017 ble det opprettet en norsk ambassade i Malis hovedstad Bamako, som har hatt ansvaret for både Mali, Burkina Faso, Mauritania, Tsjad og Niger. Året etter ble Mali og Niger utpekt som formelle partnerland for norsk utviklingssamarbeid. Utenriksdepartementet lanserte også en egen Sahel-strategi for arbeidet i perioden 2018–2020, og senere en revidert strategi for perioden 2021–2025.

De siste månedene har imidlertid Sahel-regionen vært vitne til betydelige utfordringer. I juni fikk vi vite at FNs fredsbevarende styrker i Mali trekker seg ut av landet innen slutten av året, mens det i juli var kupp i Niger. Landene Burkina Faso, Guinea og Mali, har også i løpet av de siste par årene opplevd statskupp.

Dette er bakteppet til nyheten, som kom i august, om at Norges ambassade i Mali legges ned etter kun seks års virksomhet. Det på grunn av sikkerheten til de ansatte.

Denne typen skifter gjør det uforutsigbart å engasjere seg i en region som Sahel. Men er det kanskje nettopp uforutsigbarheten som er forutsigbar, og som vi må planlegge for?

Fersk evaluering

Evalueringsavdelingen i Norad har nettopp gjennomført en evaluering av Norges engasjement i Sahel. Funnene fra evalueringen viser at Norge gjør mye bra, men avdekker samtidig mangler.

Datainnsamlingen ble avsluttet i april og rapporten skrevet i mai–juni, altså før de siste dramatiske endringene. Likevel kan vi lære noe av evalueringen.

På den positive siden finner vi at Norge er en fleksibel giver som har stor tillit til partnere i området. Fleksibiliteten har gitt partnere mulighet til å tilpasse seg endringer i konteksten. I tillegg har den norske bistanden bidratt til gode resultater innenfor matsikkerhet i Mali på tross av den uforutsigbare og usikre situasjonen.

Fleksibilitet er et positivt trekk i norsk bistandsforvaltning som har vært påvist i en rekke tidligere evalueringer, som for eksempel evalueringene av engasjementet i Sør-Sudan og Somalia, av støtten til utdanning i krise og konflikt, og av støtten til kvinner, fred og sikkerhet.

Svak koordinering

Samtidig viser evalueringen flere svakheter, som for øvrig også er identifisert i andre evalueringer av Norges engasjement i sårbare områder. Svakhetene knytter seg særlig til mangel på koordinering både mellom prosjekter og mellom ulike enheter i Utenriksdepartementet og Norad.

Selv om evalueringen viser gode resultater i enkeltprosjekter, kunne Norge antakeligvis fått til bedre resultater overordnet dersom koordineringen hadde vært bedre. Da kunne man også fått synergieffekter, der resultater er bedre enn summen av tiltakene hver for seg.

Bruk av eksisterende systemer for å dele erfaringer på tvers av den norske bistandsadministrasjonen, for eksempel et monitoreringsverktøy for å holde en helhetlig oversikt over prosjekter, er også mangelfulle.

En risiko er at manglende koordinering fører til dobbeltarbeid i en allerede strukket norsk forvaltning.

I tillegg finner evalueringen at Norge ikke gir tydelige signaler for hvordan partnere skal jobbe konfliktsensitivt, ta hensyn til og ivareta menneskerettigheter, klima og miljø, kvinners rettigheter og likestilling, og antikorrupsjon – alle prinsipper som er obligatoriske for norsk bistand.

Konfliktsensitiv og helhetlig innsats

Utenriksdepartementet bør nå følge opp de anbefalingene som kommer ut av rapporten. 

Anbefalingene er særlig relevante i lys av de varslede endringene i arbeidsfordelingen mellom Utenriksdepartementet og Norad, der Norad tar over ansvaret for forvaltning av humanitær bistand. 

Helt konkret bør Utenriksdepartementet vurdere å igangsette tre forbedringer av Sahel-innsatsen:

1. Koordinering mellom Utenriksdepartementet, Norad og andre aktører bør bedres. Dette inkluderer også å tilrettelegge for, og se på muligheter for å stille krav til at partnere bedre koordinerer med hverandre der det er geografisk og tematisk overlapp, for å sikre en mer helhetlig innsats.

2. Det bør utvikles en felles forståelse både i bistandsforvaltningen og blant partnere for hvordan tverrgående hensyn som menneskerettigheter, klima og miljø, kvinners rettigheter og likestilling og antikorrupsjon skal operasjonaliseres og implementeres i norsk bistand. Videre bør det stilles krav til partnere om å rapportere på hvordan dette blir gjort i praksis.

3. Utenriksdepartementet bør ha fokus på konfliktsensitivitet og risikovurderinger og legge til rette for at både bistandsforvaltningen og partnere jobber systematisk med dette. For eksempel bør det planlegges for ulike scenarier for engasjementet basert på disse vurderingene gitt den uforutsigbare situasjonen i regionen. Til sist bør det stilles krav til partnere om å bruke oppdaterte konfliktanalyser og rapportere på hvordan prosjekter har vært konfliktsensitive samt eventuelle uintenderte effekter.

Utfordringene som er identifisert i evalueringen har bare fått økt relevans med de siste endringene i Sahel, men også i konfliktrammede områder som mottar norsk bistand mer overordnet.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.