Meninger:
«Fosensaker» finnes verden over – men bedrer de urfolks rettigheter?
Til tross for at internasjonal rett gir urfolk et særlig vern, fortsetter overgrep mot urfolk og de som kjemper for deres rettigheter. Hva skal til for at domstolene skal beskytte urfolksrettigheter? Og hjelper det å vinne i retten?
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Professor i statsvitenskap ved UiB og leder for LawTransform
I oktober 2021 ga Høyesterett sørsamiske reineiere medhold i at Norge krenket deres rett til kulturutøvelse da Fosen Vind fikk tillatelse til å bygge Europas største landbaserte vindpark på reinens vinterbeite.
Fosensaken har fått stor oppmerksomhet, men ikke først og fremst dommen. Det som har vakt størst oppsikt er myndighetenes framferd mot de unge, samiske aktivistene som – 500 dager etter at dommen falt – startet ikke-voldelige aksjoner sammen med Natur og Ungdom.
De krevde at myndighetene måtte adlyde Høyesterett og stoppe det pågående menneskerettsbruddet. Men bildene som gikk landet og verden rundt, viste at de koftekledde ungdommene og miljøaktivistene ble båret bort av uniformert politi for å protestere mot manglende respekt for Høyesteretts dom.
Nå i januar, skjedde en ny omdreining. Da ble 20 av de unge aktivistene tiltalt for ikke å ha godtatt bøtene de ble ilagt under aksjonene.
I mellomtiden har staten kommet til enighet med en del av reineierne på Fosen og mens forhandlingene pågår med resten, fortsetter Fosen Vind sine aktiviteter.
Hvorfor skjer dette så mange steder? Fordi det er «Fosenkonflikter» over hele verden. Ikke minst i det globale sør.
Globalt problem
I globalt perspektiv er det ikke uvanlig at myndighetene reagerer med hard hånd mot urfolk- og miljøaktivister som protesterer mot utviklingsprosjekter.
Både i demokratiske og autoritære stater brukes loven, politiet og rettsapparatet for å hindre og stoppe protester. Mange steder skjer det langt mer brutalt enn i Norge. Motstand kriminaliseres, også ikke-voldelige protester.
Noen land, som Filipinene og Chile, bruker anti-terrorlover mot urfolksaktivister.
I tillegg blir mange aktivister ofre for paramilitære grupper knyttet til sterke kapitalinteresser. Halvparten av alle menneskerettsaktivister som ble dokumentert drept i verden i 2021 og 2022, kjempet for å beskytte for miljø-, land- og urfolksrettigheter. 22 prosent var selv urfolk.
De fleste dokumenterte drapene er i Latin-Amerika, men afrikanske og asiatiske aktivister er også utsatt og her er det grunn til å tro at mørketallene er store.
Fosen-saken reiser mange spørsmål, som hva som skal til for at nasjonale og internasjonale domstoler beskytter urfolksrettigheter i saker hvor store økonomiske og politiske interesser står på spill.
Hvorfor skjer dette så mange steder?
Fordi det er «Fosenkonflikter» over hele verden. Ikke minst i det globale sør.
Konflikter hvor utbyggere (ofte transnasjonale selskaper – og ikke sjelden med norske eierinteresser) ønsker å utnytte verdifulle naturressurser. Og hvor berørte urfolk opplever at utbyggingene truer grunnlaget for deres tradisjonelle måte å leve og drive næring på.
Forskning viser at urfolk er berørt i over én tredjedel av konfliktene i verden hvor utviklingsprosjekter står mot miljøinteresser. Ofte handler det om utvinning av olje, gass, kull og mineraler, store damprosjekter, tømmerhogst og kommersielt landbruk. Dette er prosjekter hvor mye står på spill for alle parter.
Myndighetene er avhengige av disse prosjektene for å gjennomføre sine utviklingsstrategier, blant annet for å dekke økende energibehov. Som i Fosensaken, er energi- og klimaomstilling ofte en begrunnelse. Grønn energi – særlig vannkraft, men også vindfarmer, solenergi og gruvedrift for å skaffe mineraler til batteriproduksjon – krever svære arealer, både til selve anleggene og til veier, kraftledninger og annen infrastruktur.
Disse prosjektene er ikke bare politisk viktige, de representerer også enorme muligheter for økonomisk gevinst. Legitime politiske interesser og tunge næringsinteresser går hånd i hånd. Ofte er de tett integrert, på lovlig vis, gjennom statlige investeringer eller eierskap, men også gjennom ulike former for korrupsjon.
På den andre siden står miljøhensyn og urfolksrettigheter. Utbygginger fører til forurensning, skade på sårbare økosystemer, tap av biodiversitet og av landskap med stor religiøs, kulturell og økonomisk betydning for urfolks levesett. Ofte må hele samfunn flyttes. Tradisjonell kunnskap om forvaltning av naturen står i fare for å forsvinne, kunnskap som har bidratt til å bevare biologisk mangfold.
Urfolks rettsvern
Fordi urfolks tradisjonelle levesett og kultur er så sterkt knyttet til naturen og fordi de som folk er ekstra sårbare for naturinngrep, har urfolk og «stammesamfunn» særlige rettigheter til land under internasjonal rett. I noen land også i grunnloven.
Urfolksrettigheter kan også ses som en anerkjennelse av historisk urett, kolonisering og overgrep.
Men til tross for at urfolksområder har et særlig rettsvern har de en større andel store utbyggingsprosjekter. Grunnen er enkel. I mange land er det i disse områdene de ettertraktede mineral- og naturressursene fortsatt finnes, eller kan utnyttes uten å støte mot tunge samfunnsinteresser. Og da veier urfolks landrettigheter lite.
At urfolk har rettigheter til et landområde betyr ikke nødvendigvis at å bygge det ut er et rettighetsbrudd.
Men ifølge FN-erklæringen om urfolksrettigheter er statene forpliktet til å innhente fritt og informert samtykke. Det vil si at før et prosjekt settes i gang må myndighetene gjennomføre reelle, frie og informerte konsultasjoner med berørte urfolk med sikte på å oppnå enighet om utbyggingen og hvordan den skal gjennomføres.
Dette syndes det ofte mot. Og det er en viktig grunn til at urfolk i mange deler av verden bringer saker inn for domstolene. Som reindrifteierne på Fosen gjorde.
Domstolenes uavhengighet avgjørende
Situasjonen reiser mange spørsmål: Hva skal til for at nasjonale og internasjonale domstoler skal beskytte urfolksrettigheter i saker hvor store økonomiske og politiske interesser står på spill? Og hjelper det å vinne i retten? Hva skal til for at myndighetene skal respektere og iverksette slike dommer? Og fører det i praksis til vern av urfolks land og rettigheter?
I forskningsprosjektet PluriLand undersøker vi disse spørsmålene i sju land, Brasil, Colombia, Etiopia, Guatemala, India, Mexico og Sør-Afrika. Landene har til felles at det er store konflikter mellom urfolksrettigheter og utbyggingsinteresser, og mange av konfliktene ender i rettsapparatet.
Vi ser at domstolenes uavhengighet har betydning, som i andre saker hvor myndighetene har sterke interesser. Men rettssakene er også utfordrende faglig sett. Dommernes kompetanse og forståelse for problematikken er derfor svært viktig. Og ikke minst kan det være avgjørende hvor godt saken føres, hvor godt det faglige og rettslige grunnlaget er og hvor overbevisende det argumenteres.
Mange lag av lover og rettigheter er i spill og dommerne må ofte navigere i terreng hvor de har lite rettspraksis å støtte seg på. Det kan også være vanskelig å utforme effektive rettsmidler uten å bevege seg langt inn i politikkens domene.
Likevel er domstolene i globalt perspektiv en viktig arena for urfolk, også fordi det gir kraft til andre aksjoner – som vi har sett i Fosensaken.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.