Meninger:
Et afrikansk fredsforsøk– naivt eller ligger det mer bak?
At det forhandles om fred med afrikanske ledere i en hovedrolle er vi vant til, men det som nådde overskriftene for en ukes tid siden var uvanlig. Det dreide seg ikke om nok et forsøk fra FN eller fredsmeglere fra Norge eller et annet tilsvarende land på å oppnå en fredsavtale et sted i Afrika. Snarere det helt motsatte.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
En delegasjon ledet av presidenten i Sør-Afrika, Cyril Ramaphosa, i følge med både presidentene fra Komorene, Senegal og Zambia og representanter fra Egypt, Republikken Kongo og Uganda, besøkte både Kiev og Moskva i et forsøk på å få til forhandlinger fremfor fortsatt krig.
Hva kunne de oppnå, som ikke vestlige ledere, Kina eller andre representanter fra det internasjonale samfunnet har vært i stand til?
Ut fra rapportene vi har sett i norske og vestlige medier – ikke spesielt mye. Forsøket har blitt betegnet som en fiasko. Så var dette bare en naiv mangel på forståelse for egen rolle og posisjon i verden?
Diplomatisk
trøbbel i Polen
For å komme til Kiev reiste delegasjonen i et sør-afrikansk fly som landet i Warszawa. Dette gikk langt fra sømløst for seg, men førte til en diplomatisk storm mellom Polen og Sør-Afrika da polske myndigheter hevdet at flyet landet uten tillatelse og skulle istedenfor ha landet i Rzeszow hvor togene til Kiev går fra. Bedre ble det heller ikke da polsk politi tok beslag i våpen som livvaktene til Cyril Ramaphosa hadde med seg. Argumentet var at delegasjonen ikke hadde klarert livvaktene og våpnene deres på forhand.
Etter beskyldninger om diplomatisk inkompetanse fra polske myndigheter og om rasisme fra sør-afrikansk side, kom delegasjon til slutt frem til Kiev og fikk møte president Zelenskyj. Men bortsett fra et regn av raketter fra Russland og diplomatiske fraser fra Zelenskyj ser det ikke ut til at de oppnådde noe.
Det samme kan sies om møtet med Putin i Moskva. Bilder ble tatt, det ble smilt og hender trykket, men ingenting i Putins uttalelser etter møtet tydet på at noe var oppnådd.
Spørsmålet er derfor om dette bare var en helt meningsløs tur for en gruppe afrikanske ledere som man skulle tro hadde mer enn nok å holde fingrene i på hjemmebane?
Ikke Afrikas krig
Det er godt mulig at som et fredsfremstøt så var dette helt meningsløst, men det betyr ikke at reisen i seg selv var bortkastet. For det første må vi være klar over at dette er en krig som Afrika har liten interesse eller forståelse for. De ser ikke på det som en krig som angår dem slik som de fleste i Europa gjør.
Våre prinsipelle argumenter om territoriell integritet og lands rett til å velge sine egne allianser møtes stort sett med hva vi har foretatt oss i Libya, Irak, Afghanistan og andre steder. Det er ikke deres krig, men de vil at den skal ta slutt for de ser utmerket godt at den dyrtiden de også merker så godt er en følge av krigen og de vestlige sanksjonene mot Russland.
Hvordan den ender, om en vinner eller den endrer i forhandlinger er nok for mange i Afrika av underordnet betydning. De fleste afrikanske land holder seg nøytrale og det ser ikke ut til at dette er særlig omstridt på hjemmebane.
Et viktig formål med reisen til Kiev og Moskva kan derfor være vel så mye myntet på eget publikum som et reelt forsøk på å få til fredsforhandlinger. Vi vet jo at både utenrikspolitiske ambisjoner og oppslutning innenlands har betydning når man andre steder velger å fremsette slike forsøk og hvorfor skulle ikke afrikanske ledere tenke på samme måte.
Omstridt kornavtale
Et annet motiv kan være den omstridte humanitære eksporten av korn fra Russland og Ukraina til Afrika. Noe korn har nådd kontinentet via denne, men deler av denne kom aldri frem og avtalen henger igjen i en tynn tråd.
I en situasjon hvor Russland lenge, men nå også Ukraina er i gang med en diplomatisk offensiv i Afrika, kan dette ha vært en utmerket mulighet til å bruke fredsforhandlingsinitiativet til å snakke om dette spørsmålet med de som må bli enig om dette, nemlig Putin og Zelenskyj.
Balanserer forholdet til Russland og USA
Sør-Afrika har også nylig fått det som må betegnes som svært lite ønsket oppmerksomhet fra USA. Årsaken til dette er ikke bare at landet har avstått fra å avgi stemme ved FN resolusjoner om Russlands angrep på Ukraina.
Det er det mange afrikanske land som har gjort. De ser det ikke som sin krig og velger å holde seg nøytrale da det gjør det mulig å få noen fordeler fra begge parter og dermed veie opp for noen av de negative indirekte effektene krigen og sanksjonen har på afrikanske økonomier.
Årsaken til at USA truer med å avvikle en handelsavtale som gir Sør-Afrika gunstige handelsbetingelser er knyttet til den såkalte Lady R-affæren. Den 6. desember 2022 la nemlig et russisk skip ved navn Lady R til kai ved marinebasen i Simons Town i Sør-Afrika. Dette skjedde i ly av natten, og under strenge sikkerhetstiltak ble det arbeidet ved skipet. Mens USA hevder at det ble lastet ombord militært utstyr som skulle brukes i krigen i Ukraina på skipet som skulle tilbake til Russland, sier sør-afrikanske myndigheter at det kun ble lastet ammunisjon av skipet og at denne lasten var knyttet til en bestilling til de sør-afrikanske spesialstyrkene.
Hva som egentlig skjedde denne natten er usikkert, men hva Sør-Afrika skulle ha av militært utstyr som var så verdifullt at det var verdt en slik hemmelig operasjon, fremstår som noe søkt. USA har da heller ikke vært spesifikke med tanke på hva de mener skal ha blitt lastet ombord på skipet.
Uansett hva som egentlig skjedde er forholdet mellom Sør-Afrika og USA anstrengt og det i selv kan ha vært et underliggende motiv for å sette sammen denne delegasjonen og reisen. Man ville vise USA at vi kan være en spiller hvis det en gang skulle bli en bevegelse mot fredsforhandlinger, og dermed også understreke at det å true med å avvikle denne handelsavtalen kanskje ikke er i USAs langsiktige interesse.
Hva oppnådde de afrikanske lederne?
Det vi dermed står igjen med er et litt annet bilde enn at dette bare var en gjeng med afrikanske statsledere på tur som grovt overvurderte sin evne til å utgjøre en forskjell.
En alternativ lesning er at de er fullt klar over at de ikke selv kan skape noen bevegelse i en konflikt som fremstår som fastlåst i krigens spor. Det betyr imidlertid ikke at dette ikke var en anledning til å fremme andre og viktige interesser. De viste på hjemmebane at de tar ansvar og prøver å løse en konflikt som mange i deres respektive land bare vil ha slutt på. Det kan ha vært en gylden mulighet til å snakke med begge lands ledere om korneksportavtalen som henger i en tynn tråd, og for Sør-Afrika var dette også en god mulighet til å vise USA at dette kanskje ikke er tiden for å true med å avvikle de gunstige ordningene i den bilaterale handelsavtalen dem i mellom.
Når Sør-Afrika i tillegg fikk muligheten til en god diplomatisk krangel med polske myndigheter hvor også spørsmålet om rasisme kunne trekkes inn, så var dette kanskje ikke så meningsløst som det kan se ut til ved første øyekast. Snarere kan det minne oss om at også afrikanske ledere har et agentskap og det benyttes både til å fremme utenrikspolitiske målsetninger og rettes mot nasjonale interesser og innenlands opinion. I så måte er det ikke så stor forskjell på hvordan politikk utmeisles og fremgangsmåter velges om det er i Afrika eller i vår del av verden.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.