Hvordan har egentlig Nigers befolkning det etter kuppet?

Selv om vår oppmerksomhet er rettet mot Niger-kuppet, er det mye som tyder på at det er helt andre utfordringer enn kuppet som fortsetter å oppta og bekymre befolkningen på landsbygda i Niger.

Publisert 08.09.2023 - 15:37 Sist oppdatert 08.09.2023 - 15:56

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Forfattere:

Anne Kielland, forsker for Fafo

Marit Sørheim, daglig leder i Atlas-alliansen

Kari Helene Partapuoli, generalsekretær i Plan Norge

Erik Lunde, generalsekretær i Strømmestiftelsen

Militærkuppet i Niger, som startet 26. juli med en kunngjøring på riksdekkende TV i Niger om at presidenten var avsatt, har fått bred oppmerksomhet.

I etterkant har det særlig vært søkelys på risikoen for en militær intervensjon fra de andre vestafrikanske landene. Dette kunne komme til å bli møtt av en allianse mellom den nye militærregjeringen og militærregimene i nabolandene Mali og Burkina Faso, kanskje med Wagner-gruppen involvert.

Likevel, når man snakker med folk på gata, forteller mange – særlig i provinsene – at livet fortsetter omtrent som før.

Blandede reaksjoner i befolkningen

Middelklassen bekymrer seg for at banksystemet rammes av reaksjoner fra Sentralbanken for de vestafrikanske statene.

I byene merker man at strømkuttene blir lengre og hyppigere, grunnet sanksjonene fra Nigeria. Tilsynelatende styrker slike sanksjoner oppslutningen om det nye regimet, skjønt det er vanskelig å bedømme hvem og hvor mange de regimevennlige demonstrantene i hovedstaden Niamey egentlig er.

Ved tidligere anledninger, som etter angrepet på redaksjonen til Charlie Hebdo i den tidligere kolonimakten Frankrike, har en svært begrenset, men høylytt mobb forårsaket vesentlige ødeleggelser i Niamey, mens folk flest har forsøk å begrense skadene.

De sinteste har syntes godt i nyhetssendingene, men har tidligere hatt begrenset støtte lokalt.

Reiser man videre ut på landsbygda, er det mye som tyder på at det er andre ting og utfordringer enn kuppet som fortsetter å oppta og bekymre befolkningen.

Utfordringer på landsbygda

Ny forskning fra Fafo, støttet med midler fra Atlas-alliansen viser at det har vært tre samtidige sjokk som rammet landsbygda i forkant av kuppet: Pandemirestriksjoner, væpnede grupper på fremmarsj og matkrise. Alle disse forholdene har hatt negativ effekt på folks sosiale sikkerhetsnett, og dermed bærekraften til disse samfunnene.

I land uten en velferdsstat er folk flest avhengige av uformelle sosiale nettverk, som de kan gå til når de midlertidig faller under den kritiske fattigdomsgrensen. Med støtte fra folk i nettverket kan de komme seg på fote igjen, og derfor selv være beredt den dagen et annet nettverksmedlem skulle trenge hjelp tilbake.

De gode uformelle sosiale nettverkene i Niger er trolig hovedgrunnen til at en hardt prøvet befolkning tidligere har kommet seg igjennom krise etter krise, med færre tap enn det ble.

Uformelle sosiale nettverk bygger imidlertid på to premisser, ett sosialt og ett økonomisk: Tillit, og at det faktisk finnes folk i nettverket som har noe å bidra med når andre er i nød.

Forskningsresultatene vi sitter med, tyder på at begge disse forutsetningene var truet allerede før militærkuppet skjedde. Feltarbeiderne fortalte at folk i økende grad beskrev svekket tillit til sine medmennesker, ikke visste hvem som plutselig hadde våpen under senga, eller hvem som tystet til de voldelige gruppene.

Et tilsynelatende paradoksalt funn i den statistiske delen av forskningen viste at forskjellene mellom familier med funksjonshemmede barn og familier uten, hadde gått ned mellom 2019 og 2022. Ser man nærmere på tallene er imidlertid årsaken til dette nedstemmende – alle hadde fått det vanskeligere, og de som hadde noe å miste i 2019, hadde mistet det meste i 2022.

Arbeidet må fortsette

Det er all grunn til å tro at presset mot de sosiale sikkerhetsnettene fortsetter nå etter kuppet. Og vi vet at når alle i et lokalt, uformelt sikkerhetsnett rammes samtidig, kan ingen hjelpe når de andre kommer i nød.

Når mistilliten mellom mennesker i tillegg øker, svekkes det sosiale limet som holder nettverkene sammen. Selv om sikkerhetsnettene svekkes for alle, kan man tenke seg at det særlig rammer sårbare familier, som de med funksjonshemmede barn.

Presidenten for, La Fédération Nigérienne des Personnes Handicapées (FNPH), den nigerske føderasjonen av funksjonshemmede, Siddo Omarou, har understreket at den norske støtten til FNPH de siste årene har betydd mye, ikke minst fordi de lokale brukerorganisasjonene ikke lengre har blitt behandlet som «skinn-medvirkere» – slik evalueringen av Norads inkluderingsstrategi advarte mot.

Gjennom den norske støtten har de derimot blitt hørt, respektert og ikke minst, blitt finansiert, slik at de har kunnet videreutvikle brukerorganisasjonen sin og dermed styrke funksjonshemmedes stemmer.

Framtiden virker for øyeblikket uviss for vanlige folk i Niger, men vi har tro på at den samarbeidsplattformen som over de siste årene er blitt bygget mellom det norske og det nigerske sivilsamfunnet, er solid. Og vi tror den er verdt videre investeringer, også i en endret politisk situasjon. Og kanskje særlig da.