Pressefrihet i Zimbabwe:
Rettssak mot Bistandsaktuelts journalist gjenopptatt – og avsluttet
Bistandsaktuelt-korrespondent i Zimbabwe, Jeffrey Moyo, er tiltalt for brudd på landets immigrasjonslover. Saken omtales som en test for pressefriheten i landet. Her er hans dagbok fra rettsforhandlingene.
Da vi kom til rettsbygningen i Bulawayo tidlig om morgenen 14. februar måtte vi først forbi journalister med kameraene sine rettet på min kone og meg, før vi kunne komme inn i rettssalen der saken min skulle gjenopptas.
Vi hadde overnattet hos min tante Chipo Moyo, min fars søster. Før vi gikk den morgenen, ba hun en bønn for oss:
– Herre, vi ber deg om å få slutt på denne rettssaken mot vårt barn. Vi stoler på at du har gått ved hans side gjennom denne prøvelsen, og vil bringe den til en slutt. Vi ber om hans frifinnelse, og vet at du ikke vil svikte oss, ba min tante.
Da vi kom oss opp i fjerde etasje i Tredgold Court, som er tingretten i Bulawayo, satt statens vitner allerede og ventet på at saken skulle starte. En av dem var Ivanhoe Gurira, tidligere direktør i informasjonsdepartementet. Han satt på en trebenk ved inngangen og stirret med fraværende mine i gulvet.
– Hvordan står det til, dr. Gurira, hilste jeg. Han gjengjeldte hilsenen, men det var tydelig at han hadde glemt navnet mitt. Jeg introduserte meg på nytt for den 65 år gamle embetsmannen, som hadde pensjonert seg i slutten av januar i år. Jeg minnet han om at jeg hadde kjent han i årevis fra informasjonsdepartementet, og at vi til og med hadde snakket sammen om vår felles tro, siden vi begge tilhørte Syvendedags Adventistkirken.
En farlig mann
Vi avsluttet vår korte samtale uten å komme inn på rettssaken, der han var innkalt som vitne for aktoratet, fordi det var han som offisielt hadde håndtert akkrediteringssøknadene fra mine New York Times-kolleger Christina Goldbaum og Joao Silva. Departementet nektet dem adgang til Zimbabwe, og de ble deportert fra landet.
Academy Chinamhora, en tjenestemann fra Zimbabwe Media Commission (ZMC), satt på en annen benk, kledd i svart dress. Etter at vi hadde hilst, begynte Chinamhora å uttrykke sin misnøye over å måtte komme tilbake til rettssaken.
– Jeg skulle ønske dette kunne ta slutt. Jeg er lei av å måtte reise hit rett som det er, sa Chinamhora.
Ben Justen, som var etterforsker i saken min og håpet å få vitne, hilste meg varmt.
Etter at vi hadde hilst hevdet Justen at noen i USA hadde ringt han og lurt på hva han hadde gjort mot meg. Han hevdet faktisk at jeg hadde bedt amerikanere ringe til han og klage etter at jeg var blitt arrestert for å hjelpe mine to New York Times-kolleger med å få akkreditering fra ZMC.
– Jeffrey, du ba noen fra USA om å ringe og beskylde meg for det jeg hadde gjort mot deg etter at jeg arresterte deg. Jeg blir framstilt som en dårlig person i den vestlige verden, sa Justen.
– Du er jo selvsagt en farlig person, skjøt jeg inn, og lot som om jeg fleipet.
– Du arresterte meg uten en arrestordre. Du ville til og med ta meg med i din umerkede bil da du slo til mot huset mitt, sa jeg. Justen bare lo til det.
Pågående advokat
Da rettsmøtet begynte, var Chinamhora fra ZMC den første som ble krysseksaminert av min advokat, Beatrice Mtetwa. Chinamhora fortalte at han hadde hatt oppsyn med registrering av massemedier og akkreditering av journalister i ZMC siden 2013. På spørsmål om registratorenes rolle, svarte han at de skulle føre register over massemedier og akkreditere journalister. De skulle også ha oppsyn med om journalistene innfridde betingelsene for akkrediteringen.
Min medtiltalte Thabang Manhika arbeidet som registrator i ZMC da han akkrediterte mine kolleger fra The New York Times. Politiet hevdet akkrediteringene mine to kolleger hadde fått var falske. Men Chinamhora sa at da han ble vist akkrediteringskortene deres, så de akkurat ut som akkrediteringskortene fra ZMC.
Men han hevdet at akkrediteringsnummeret Joao hadde fått var lignende det som var blitt gitt en britisk journalist i 2018.
– Det eneste problemet var tall-rekkefølgen på akkrediteringsnumrene de hadde fått, som var fra 2018, og at navnene Joao og Christina ikke dukket opp i vår database. Det gjør at kortene blir tvilsomme, hevdet Chinamhora.
Chinamhora forklarte at utenlandske journalister først oppsøker informasjonsdepartementet og blir klarert der, før de kommer til ZMC for å få akkrediteringskort. Han ble grillet av min advokat Mtetwa, som gjentatte ganger ville ha svar på spørsmålet om hvilken lov som krever at utenlandske journalister må klareres av departementet før de får akkreditering.
– Herr Chinamhora, er du klar over at ZMC er en uavhengig kommisjon, som ikke skal være underlagt noen del av regjeringsapparatet. Ifølge grunnloven skal ingen ha kontroll over uavhengige kommisjoner. Med hjemmel i hvilken lov aksepterer dere klarering fra informasjonsdepartementet, spurte Mtetwa.
Chinamhora ville ikke gi noe direkte svar på spørsmålet.
– Forhåndsklarering av journalister fra informasjonsdepartementet er ikke innblanding, etter mitt syn. Det jeg vet er at kopier av departementets klarering sendes til den avdelingen i ZMC som står for akkrediteringer, og også til kringkastingsmyndigheten i Zimbabwe, sa Chinamhora.
Mtetwa var ikke fornøyd med svaret, og fyrte av et annet spørsmål:
– Så når du får akkrediteringen, hva står det der?
Chinamhora svarte at klareringsbrevet gir journalisten beskjed om å gå videre til ZMC.
– Der går vi videre med akkrediteringen dersom det foreligger en klarering. Om det ikke foreligger en klarering fra informasjonsdepartementet går vi ikke videre med akkrediteringen, sa han.
Mtetwa karakteriserte dette som et brudd på grunnloven, som krever at ZMC skal opptre uavhengig. Chinamhora ville ikke gå med på det.
– Jeg vil ikke kalle dette et brudd, men det er operasjonelle forbindelser. Også lokale journalister må ha en klarering fra en mediebedrift, mens utenlandske journalister, som jeg sa, må ha et klareringsbrev fra informasjonsdepartementet. Det er ingen lov som regulerer hvordan vi akkrediterer journalister, dette er bare administrativt, sa Chinamhora.
Overraskende slutt
Han fortsatte med å si at gyldigheten til Christinas and Joaos akkrediteringskort ble utfordret av det faktum at de ikke var å finne i ZMCs database.
Mtetwa repliserte at de som søkte om akkreditering ikke kunne få skylda for feil i databasen, og minnet om at informasjon i databasen kunne bli fjernet av alle med tilgang til basen. Chinamhora argumenterte ikke mot det, og la til at også registratoren Thabang Manhika, i likhet med andre i ZMC, også hadde tilgang til databasen for medieakkrediteringer.
Etter at Mtetwa hadde sagt at hun ikke hadde flere spørsmål til ZMC-tjenestemannen, opplyste aktor Acumen Khuphe overraskende at de avsluttet saken, og ikke ville føre flere vitner, selv om Ivanhoe Gurira fra informasjonsdepartementet fremdeles satt på gangen og ventet på sin tur til å bli krysseksaminert.
Mine advokater, Mtetwa og Douglas Coltart, opplyste umiddelbart dommeren at de ville søke om at tiltalen mot meg ble frafalt, fordi staten ikke hadde klart på tilfredsstillende vis å legge fram sin sak mot meg. Søknaden vil bli lagt fram innen 22. februar.
Dommeren opplyste at han ville komme med sin kjennelse 7. mars.
