Bistandsaktuelt-korrespondent tiltalt for brudd på immigrasjonslover. Her er hans egen dagbok fra rettsforhandlingene

• Situasjonen for journalister blir stadig vanskeligere i Afrika. Arrestasjoner, trusler og vold er ikke uvanlig. I 2021 ble over 100 journalister arrestert mens de gjorde jobben sin, ifølge Reportere uten grensers (RSF) årsrapport. Der fremheves det at Zimbawe i 2021 hadde en negativ utvikling. Landet er rangert som nummer 130 av 178 på deres pressefrihetsindeks.
• Jeffrey Moyo var blant journalistene som ble arrestert i Zimbabwe i fjor. Frilansjournalisten har tidligere beskrevet for Bistandsaktuelts lesere hvordan to amerikanske journalist-kolleger ble deportert fra landet, angivelig på grunn av falske pressekort. Moyo skal ifølgen tiltalen ha hjulpet de to New York Times-journalistene med å skaffe pressekortene fra Zimbabwe Media Commission, en anklage som selv myndighetene på et tidspunkt erkjente var grunnløse. Moyo avviser anklagene, men sist uke kom saken opp for retten i Bulawayo. Her er journalistens egen dagbok fra rettsforhandlingene:

Dag 1: Krangel i rettslokalet

Utenfor rettsbygningen sto menn i mørke dresser og snakket sammen med lav stemme. Jeg kjente igjen tre av dem fra krim-avdelingen i Zimbabwe Republic Police, en fryktet gjeng - som hadde arrestert meg i mitt hjem i slutten av mai i fjor.

Jeg og kona ankom Bulawayo Magistrates Court (tingretten) tidlig om morgenen, tirsdag i forrige uke. Retten åpnet dørene klokka åtte, men allerede klokka sju var køen lang. Likevel måtte vi vente i nesten tre timer før drøftingene startet.

Statens vitner i saken mot meg kom inn i rettsbygningen mens vi satt der og ventet. Blant dem var fem immigrasjonstjenestemenn og to ledende tjenestemenn fra Zimbabwe Media Commission (ZMC). Min medtiltalte Thabang Manhika var ZMC-funksjonæren som ga presseakkreditering til Christina Goldbaum og Joao Silva fra New York Times da de var på besøk i Zimbabwe i fjor.

Også Ivanhoe Gurira, direktør for internasjonal kommunikasjon i Zimbabwes informasjonsdepartement, var til stede så jeg. Han håpet visst å få vitne om hvordan departementet hadde avvist søknaden om akkreditering fra New York Times-journalistene. Litt etter klokka 10 kom en rettsbetjent ut og kalte oss inn;

«Thabang Farai Manhika, Jeffrey Moyo.»

Jeg snublet etter Manhika inn i rettssalen, tok plass på første rad. Med strenge koronarestriksjoner er det bare 13 personer, blant dem min kone, journalister og noen få venner på tilhørerbenkene. Så starter dramaet.

- Vi har ubudne gjester i retten, de må forlate rettssalen, sa Beatrice Mtetwa, en av mine advokater.

Mtetwa er en av Zimbabwes ledende menneskerettighetsadvokater, og stemmen er tydelig når hun går mot en av politifolkene som deltok i arrestasjonen av meg i mai i fjor.

- Jeg er ikke etterforsker. Jeg vil ikke forlate salen. Jeg kommer fra lov og orden-avdelingen. Hvorfor vil du jage oss ut? Du har ikke gjort dette mot oss i Harare? Hvorfor nå, spurte politimannen, som prøvde hardt å unngå å bli kastet ut fra rettslokalet.

Men Beatrice slår tilbake.

- Har ikke du kommet fra Harare på grunn av denne saken? Og om vi ransaker deg, vil vi ikke da finne opptaksutstyr på deg? Du ønsker å spionere på rettsprosessen på uetisk vis, anklaget Mtetwa.

Jeg legger merke til at den andre politimannen forblir sittende rolig midt i salen, og varsler Douglas Coltart, en av mine andre advokater. Politimannen blir umiddelbart beordret ut av rettssalen av aktor Acumen Khuphe.

Ben Justen, en av etterforskerne i saken, hadde satt seg helt bakerst og lager litt av en scene når rettsbetjenten ber ham om å forlate salen.

- Vær så vennlig å forlate rettssalen. Du er et av vitnene i saken og skal ikke være her nå, sa rettsbetjenten.

Justen vil ikke høre på slikt.

- Jeg er sjefen din og du kan ikke snakke til meg på den måten, sier Justen og drar fram ID-kortet fra politiet.

Men rettsbetjenten err urokkelig.

- Du er på min arbeidsplass og jeg må informere deg om at du ikke vil få lov til å vitne i saken om du ikke forlater salen nå, sa rettsbetjenten.

Aktor må gripe inn for å få politietterforskeren til å forlate rettssalen.

Mine advokater hadde bedt om at min sak ble skilt fra saken mot min medtiltalte Thabang Manhika. Dommeren, Mark Nzira, etterkommer anmodningen om å behandle sakene separat, og Manhika får beskjed om å møte opp på et senere tidspunkt. Min sak skal fortsette dagen etter.

- Staten ble tatt på senga. Dette var et bra trekk som betyr at advokatene dine vil ha en grei seilas gjennom hele rettssaken, sa en av mine journalist-kolleger.

Kona mi, Purity, følger oppmerksomt med på rettsforhandlingene, hun virker rastløs. Når vi vi går ut etter rettsmøtet ser vi at en gruppe svartkledde menn og kvinner har samlet seg i et hjørne rett utenfor. Noen av dem var blant politifolkene som arresterte meg. Jeg ser aktor Acumen Khuphe brife dem om hva som har skjedd i rettsalen. De er tydeligvis skuffet, for når de forlater bygningen, gir de høylytt uttrykk for misnøye over at de ikke har fått sitte inne og følge med på rettsforhandlingene, og dermed anledning til å sementere sine anklager mot meg og min medtiltalte.

- Vi er håpefulle nå, Jeff. Vi har fått en mer ryddig måte å handtere saken din på, sier Mtetwa.

Dag 2: «Mistenkelig aktivitet»

Det smeller i døra til rettslokalet. Klokka er ni om morgenen 12. januar, dommeren er på vei.

Aktor Acumen Khuphe kaster ikke bort tida, og kaller inn første vitne. Vincent Ndlovu, arbeider i grensekontrollen på Joshua Mqabuko International Airport, der mine New York Times-kollegaer, Christina og Joao, først kom til landet. Ndlovu, en kraftig bygd mann på 38, stiger inn i vitneboksen og forteller om sitt første møte med tiltalte - meg.

Han blir krysseksaminert av min advokat, Beatrice Mtetwa, og av aktor Khuphe. Grensebetjenten bekrefter likhetene mellom mitt akkrediteringskort og de til mine kolleger fra The New York Times.

Hlanganiso Fule arbeidet også i grensekontrollen på flyplassen i Bulawayo. Han er inspektør i innvandringsmyndighetenes Bulawayo-avdeling. Når han vitner, understreker at journalister som kommer til landet må være akkreditert av Zimbabwe Media Commission.

- Dersom de skal praktisere som journalister, må de være akkreditert av Zimbabwe Media Commission, som er det relevante, lovfestede organet. Dersom journalister kommer til en flyplass i Zimbabwe uten akkreditering, må de fylle ut et immigrasjonsskjema der de erklærer at de er journalister, og de får tre dagers frist til å skaffe seg akkreditering.

Fule bekrefter at han ikke registrerte noen forskjell mellom mitt akkrediteringskort og kortene til mine kolleger, som han gransket da de ankom landet.

- Det er ikke min jobb å utstede akkrediteringskort, men da jeg gransket dem så kortene deres ekte ut, sa Fule da han vitnet i retten.

Politiførstebetjent Bothwell Nkompilo overrasker mine advokater med sitt vitnemål. Han hevder at fremmedpolitiet i hovedstaden Harare, hvor han jobber hadde fått en anonym telefonoppringning med opplysninger om at det var to utenlandske journalister innlosjert på hotell Meikles i Harare, at de drev med mistenkelige aktiviteter.

- Vi dro dit for å undersøke påstandene fra den anonyme innringeren. Da vi kom til Meikles møtte vi de to journalistene. Da vi undersøkte passene deres så vi at de hadde ankommet landet via Joshua Mqabuko International Airport in Bulawayo, sa Nkompilo.

Han forteller at de forhørte seg med Zimbabwe Media Commission om journalistenes akkreditering, og fikk vite at de ikke var registrert i deres datasystem. Innvandringsmyndighetene bestemte da at skribentens besøk i landet måtte termineres.

- Vi kansellerte deres besøksvisum etter å ha undersøkt deres akkrediterings-status med Zimbabwe Media Commission, sa Nkompilo.

Nkompilo lyver med glatt ansikt i retten når han hevder at politiet hadde funnet bilder av mine kollegers akkrediteringer og kvitteringer på min telefon, selv om betjentene ikke på noe tidspunkt hadde hatt tilgang til min mobiltelefon.

Dommeren hevet retten for en tidlig lunsjpause klokka 12.37, men da retten igjen ble satt klokka 14.15, valgte dommeren å utsette forhandlingene til dagen etter fordi mine advokater hadde insistert på at vitnene måtte legge fram de originale akkrediteringskortene og kvitteringene til mine kolleger Christina og Joao.

Ingen kunne legge frem slike bevis, så da sier Dommeren at han trengte tid til å vurdere det som hadde fremkommet i retten før rettsforhandlingene kunne fortsette.

Dag 3: Munnbind, og dårlig hørsel

Det er ingen utenfor rettslokalet i Bulawayo når kona mi og jeg kommer rett etter 07.30 den 13. januar, men Aktor Knuphe kommer like før klokka ni, sammen med statens vitner.

De går med raske skritt inn på et kontor rett overfor rettssalen. Over døra står det privat med store bokstaver. Jeg antar at de møtes for å utveksle ideer om hvordan de skal nagle meg, hvordan de skal opptre overfor advokatene mine, som til nå har vært ganske brutale mot dem.

Etter at retten er satt, sniker en dresskledd tjenestemann fra Zimbabwe Media Commission (ZMC) seg inn i rettssalen og setter seg bakerst i salen. Vitner skal egentlig ikke være i rettssalen før de blir kalt inn for å vitne.

En politibetjent henvender seg til ZMC-tjenestemannen, men ber han ikke om å forlate salen. I stedet ber politibetjenten om at han skal satte seg lenger fram, fordi folk må sitte spredd på grunn av koronareglene. Men ZMC-tjenestemannen nekter å flytte seg.

- Jeg hører ikke godt, derfor vil jeg sitte der jeg er nå, fordi fra denne plassen kan jeg godt følge med på saksgangen, sier han.

Dagens første vitne er Nkompilo fra innvandringsmyndighetene, statens vitne i saken. På spørsmål fra Beatrice om hans rolle i avdelingen han arbeider, svarer han at de legger til rette for rettsforfølgelse og gjennomfører tvangsreturer, eller deportasjoner. Det var selvsagt de som sørget for deportasjonen av mine New York Times-kolleger i fjor.

Da han blir grillet av Beatrice, later Nkompilo som om han har problemer med hørselen.

- Jeg snakker høyt, og du kan ærlig talt ikke påstå at du ikke kan høre meg, sier min advokat Beatrice med høy stemme.

Dommeren griper inn og henvender seg til Nkompilo, som fomler med munnbindet sitt i vitneboksen. Munnbindet kan ikke gjøre at du hører dårlig, fastslår dommeren.

- Ta den ttiden du trenger. Prøv å forstå spørsmålet. Da aktor snakket med deg i går, virket det ikke som om du hadde noe problem med hørselen. Du må samarbeide, sier dommeren.

- Jeg snakker høyt nok. Jeg vet ikke om vitnets handlinger er tilsiktet eller ikke, sier Beatrice.

Dommeren ommøblerer i retten, slik at Nkompilo blir plassert nærmere Beatrice. Dommeren spør om Nkompilo ikke føler seg frisk, og at de i så fall kan utsette vitnemålet til en annen dag. Men Nkompilo svarer at han føler seg vel. Likevel slutter han ikke med skuespillet, og flere ganger unnlater han å svare på spørsmål fra mine advokater.

Dommeren griper inn enda en gang.

- Du svarer uten å tenke gjennom hva du blir spurt om, sier dommeren, før han gir ordre om fem minutters pause for at aktor skal få veiledet Nkompilo om hvordan man oppfører seg i en rettsal.

Når retten blir satt igjen, blir Nkompilo spurt hvordan innvandringsmyndighetene hadde fått tilgang på informasjon om de to journalistene som kom til landet.

- Informasjon om utenlandske journalister som kommer til landet blir sendt til oss, og vi samler dem i en forhåndsklarerings-fil for journalister, svarer han.

Nkompilo fortsetter å klage over problemer med hørselen, og dommeren spør hvilket annet språk han ville være komfortabel med, selv om han i utgangspunktet hadde valgt engelsk. Dermed skifter Nkompilo til shona.

Doug, en annen av mine advokater, ønsker å ta opp tekniske spørsmål om telefon-bildene av mine deporterte kollegers akkrediteringer og kvitteringer. Aktor protesterer, og sa det ville være urettferdig at to advokater skulle slå seg sammen for å kryssforhøre et av statens vitner. Dommeren gir imidlertid Doug tillatelse til å kryssforhøre Nkompilo.

Jeg kan høre Nkompilo lyve om at jeg hadde gitt han min mobiltelefon for å få tilgang på mine kollegers kvitteringer og akkrediteringskort.

Når retten blir satt igjen etter lunsj er det aktors tur til å kryssforhøre Nkompilo. Han gjør seg fort ferdig. Tre andre av statens vitner, to fra Zimbabwe Media Commission og en fra informasjonsdepartementet, var kalt inn, men får beskjed om å komme tilbake dagen etter.

Epilog: Rettsaken utsatt

Det er dag fire, og Tafadzwa Chikwiti, én av statens to vitner fra Zimbabwe Media Commission blir krysseksaminert av mine advokater. Chikwiti bekrefter bankdetaljene fra New York Times-journalistenes kvitteringer for betalt akkrediteringsavgift. Han medgir også at kontonumrene tilhørte ZMC.

Kryssforhøret pågår i timesvis. Underveis forsøker Chikwiti å unnvike spørsmål og han blir også kraftig irettesatt av dommeren. Chikwiti er den siste til å bli kryssforhørt denne dagen. Det er egentlig to andre vitner også, en fra ZMC og en fra informasjonsdepartementet, men etter konsultasjon med mine advokater velger dommeren å utsette saken - i en måned.

Endelig kan vi dra hjem. Kona og jeg.

Vi sitter i bilen sammen med advokat Beatrice Mtetwa. Solidaritetserklæringer fra journalistkolleger fra mange land er allerede i ferd med å strømme inn. Regnet styrter ned når vi tar fatt på de 500 kilometerne fra Bulawayo til Harare. Jeg tenker at håpet om frie medier i Zimbabwe lever, tross rettssaken.

En dag vil friheten komme.