Kontroversiell applaus for juntaens støttespiller

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

I midten av august ble 73 år gamle Salif Keita utnevnt til spesialrådgiver for juntalederen Assimi Goïta i Mali. Tidligere i måneden erklærte han seg som «en svoren venn av mitt lands militære». Keita har i fire tiår vært en av verdensmusikkens fremste utøvere, i Norge er han en gjenganger i NRK-programmet Jungeltelegrafen, og fredag møter han sin store fanskare i Oslo nok en gang på konsertscenen.

I halvannet år har debatten gått om hvorvidt det er riktig å la russiske kunstnere opptre i Norge. En boikott kan sees på som en solidaritetshandling med krigsrammede ukrainere, men argumentet imot er at slik scenenekt kan ramme kunstnere i opposisjon til krigshisseren Vladimir Putin. I de tilfeller der en kunstner har en tett forbindelse til Kreml, vil de fleste imidlertid være enige i at det er best å la invitasjonen ligge.

I tilfellet Salif Keita har Cosmopolite valgt å overse hans direkte støtte til et autoritært regime, som samarbeider tett med Russland og har gjort seg avhengig av leiesoldater fra Wagner-gruppen. Militærjuntaen er anklaget for å stå bak omfattende menneskerettighetsbrudd, deriblant en massakre i mars i fjor, der 500 sivile ble drept, ifølge en rapport levert til FNs høykommissær for menneskerettigheter i mai i år.

Massakren ble gjennomført av militære ved hjelp av «utenlandske elementer», altså Wagner-soldater, og besto i rene henrettelser, voldtekter og tortur. Dette kan dreie seg om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, sa høykommissær Volker Türk da han mottok rapporten.

Menneskerettighetsaktivisten Aminata Cheikh Dicko orienterte i januar FNs sikkerhetsråd om disse mulige krigsforbrytelsene. Som Panorama nyheter skrev i vinter, ble hun etter innlegget utsatt for en voldsom svertekampanje, og måtte gå i dekning. I tillegg til å være utsatt for angrep fra militante jihadistgrupper, er altså Malis rundt 20 millioner innbyggere også utsatt for overgrep fra landets regime.

Vil ha boikott

Jeg har vært i kontakt med en annen malisk menneskerettighetsforkjemper, som sier at Salif Keita nå er blitt en viktig støttespiller for juntaen, og at han ikke lenger er «en artist med edle kampsaker». Keita er albino, og trosset rasismen han som handikappet ble utsatt for i hjemlandet, samt motstand i egen familie mot å bli musiker. Som berømt artist har han kjempet albinoenes sak verden rundt. Men nå støtter han et regime som motarbeider menneskerettighetene, demokratiet og ytringsfriheten, ifølge denne kilden, som ikke kan stå frem med navn på grunn av risikoen i hjemlandet.

«Ingen demokratisk stat kan i dag godta å være vertskap for Salif Keitas konserter», sier vedkommende.

Til det svarer Marthe Heggenhougen, daglig leder ved Cosmopolite scene via e-post: «Jeg vil på generelt grunnlag si at vår visjon som scene er å skape en felles forståelse gjennom kultur. Ved at musikken alltid er førsteprioritet på vår scene, og politikk diskuteres i andre fora, klarer vi å skape et miljø hvor kulturen er vårt største hensyn.»

Keita selv har imidlertid ikke vært så opptatt av å skille sin kunst fra politikken. Foran publikum under musikkfestivalen Bama’Art i Malis hovedstad Bamako 6. mai i år, oppfordret hans FNs fredsbevarende styrke Minusma om å pelle seg ut av landet. «Malis fiender er godt kjent, det er Frankrike, Minusma, Mauritania og Algerie», erklærte Keita til stor jubel under konserten.

Noen uker senere kunngjorde juntaen at Minusma, som ble opprettet i 2013, ikke lenger er ønsket i Mali, noe som førte til at FNs sikkerhetsråd 30. juni vedtok å legge ned operasjonen hele operasjonen. Innen utgangen av året skal rundt 13 000 soldater og politifolk trekkes ut, tolv FN-baser skal nedlegges og tonnevis av utstyr skal transporteres ut fra områder med stor risiko for angrep.

Militærjuntaen har siden den overtok stadig vært i klammeri med Minusma, blant annet fordi FNs utsendinger har fremført kritikk mot regimet.

Anklager Frankrike

I en rekke tidligere franske kolonier i Afrika pågår det nå et voldsomt oppgjør med Frankrike, som anklages for utplyndring og imperialisme, mens Russland omfavnes, i hvert fall av noen høylytte demonstranter, som disse fattige landenes forsvarer. Salif Keita har i flere år deltatt i denne svartmalingen av Frankrike. I 2019 la han ut et innlegg på sin Facebook-side der han anklaget Frankrike for å finansiere og støtte jihadistgruppene i Mali. Han har fremmet lignende påstander i flere intervjuer, og de er blitt kraftig tilbakevist av Frankrike, som selv har vært hardt rammet av islamistisk terrorisme.

I Nord-Mali har det siden 2012 pågått et jihadist-dominert opprør mot sentralmakten, som også har spredt seg lenger sørover i landet. Frankrike sendte, på Malis oppfordring, en stor militærstyrke i januar 2013, som slo opprørerne noe tilbake. Men opprøret er ikke blitt slått ned, og årsakene til det er mange. Én viktig grunn er at det er lett å finne nye rekrutter til terror- og smuglervirksomhet i et lutfattig land der andre karrieremuligheter for store deler av den mannlige befolkningen er ikke-eksisterende.

I fjor ble så den franske styrken kastet ut av militærjuntaen, som i stedet ønsker våpen og soldater velkommen fra Russland. Det er ingen grunn til å tro at det russiske nærværet i Mali trappes ned selv om ledelsen i Wagner-gruppen ble drept i en flystyrt i forrige uke. Til det er Mali for viktig – både på grunn av gull- og uran-forekomster, og på grunn av støtten Russland får fra Mali i FNs generalforsamling. Der var Mali ett av kun syv land som i februar stemte mot å fordømme Russlands krigføring i Ukraina.

Nei til intervju

Salif Keita fremmer konspiratoriske påstander om Frankrike til tross for at han selv har bodd utenfor Paris i mange år, og til tross for at hans datter Nantenin Keita har vunnet gullmedalje i Paralympics som representant for Frankrike. Når Keita nå er i Norge, hadde det vært interessant å intervjue ham om hans kontroversielle politiske standpunkter. Det kan jo hende at han har gode grunner til å forsvare militærjuntaen, og til å gi Frankrike og Minusma skylden for alt som er galt i Mali. Men det har han takket nei til. I stedet har Keitas manager Assetou Diallo via Cosmopolite sendt en erklæring på engelsk, som her gjengis oversatt til norsk:

«Vår artist Salif Keita er en patriot, en brennende støttespiller for forening av afrikanske nasjoner, men også en humanist og en verdensborger. Hans musikk har alltid tatt det menneskelige i forsvar og oppfordret til fred og toleranse. Nå er Mali inne i en politisk overgangsperiode, og overgangsmyndighetene har forpliktet seg til å gjennomføre presidentvalg. I mellomtiden jobber de med å gjenopprette sikkerheten i hele landet, hvor enkelte områder i flere år har vært utsatt for angrep fra væpnede grupper og terrorister. Flertallet av det maliske folk, Keita også, støtter sitt lands militære, som kjemper for at befolkningen i de regionene som er berørt av sikkerhetskrisen, igjen får fred. Prosessen pågår og er i rute.

Keita er blitt bedt om å delta i prosessen med å løse krisen, først som medlem av det nasjonale overgangsrådet og nå som overgangspresidentens spesialrådgiver for kultursaker. Hans rådgiverrolle er klar, som en musiker med lang erfaring vil han bruke sin ekspertise for å utvikle kulturen.»

Diallo viser til at Keita tidligere i år har turnert i Japan, Frankrike, Nederland, Spania, Belgia og Italia. «Ikke noe sted kom han med erklæringer som kunne sette arrangørene i en vanskelig situasjon»; skriver manageren videre, og lover at det heller ikke vil skje i Oslo.

Hjelper boikott?

Det vil ikke gjøre noe fra eller til for Malis krigstrøtte befolkning om norske konsertgjengere eller arrangører boikotter en musiker som støtter et dysfunksjonelt regime. Men ved å gi ham en plattform internasjonalt, videreføres Keitas status, som så brukes til å legitimere et illegitimt regime. Det er riktig at valg er planlagt neste år, men det vil trolig brukes til å befeste det maktgrepet juntalederen Goïta allerede har.

Mali er, som Niger etter militærkuppet i sommer, suspendert som medlem i Den afrikanske unionen. Det er altså ikke kun europeere med påstått imperialistiske impulser som sanksjonerer maktmisbruk i disse landene. Da kunne kanskje en og annen norsk konsertgjenger tenke seg om før man applauderer en som kaster glans over et kremlsk regime i Bamako.

Les også:

Norge avvikler ambassaden i Mali: - Gir opp for tidlig mener Nupi-forsker