Den urettferdige tildelingen av norsk støtte til Ukraina

Trine Riis-Hansen

Programsjef SOS-barnebyer i Norge

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Nylig la regjeringen frem sin stortingsmelding om støttepakken til Ukraina, også kalt Nansen-programmet. De som hadde håpet at den skulle signalisere et skifte i tråd med Grand Bargain-avtalen og debatten om lokalisert bistand, ble skuffet.

Mads Almaas i Plan International Norge spør om ikke det er på tide å åpne opp for flere organisasjoner som kan levere effektiv bistand i tråd med de overordnede føringene, selv om de ikke teller som en av de etablerte humanitære «seks store». Vi i SOS-barnebyer i Norge stiller det samme spørsmålet.

Støttepakken til Ukraina ble heiet frem av mange organisasjoner som allerede før krigen arbeidet for barn og voksne i en vanskelig og utsatt livssituasjon, i et land med mange og sammensatte utfordringer. 

For oss er det derfor både overraskende og skuffende at regjeringen ikke ønsker å bygge på gode nettverk, langsiktig tilstedeværelse og samarbeid med myndighetene, og ikke minst oppbygd tillit i lokalsamfunn og blant de menneskene som trenger bistand.

Særlig i et land som Ukraina, hvor det finnes både statlige strukturer og et fungerende lokalt sivilsamfunn som kan brukes i både den akutte innsatsen og i det langsiktige gjenoppbyggingsarbeidet.

Til tross for at konteksten er annerledes i Ukraina enn de fleste andre land med humanitære kriser, viser tallene fra FN at kun 1 prosent av midlene til Ukraina i 2022, gikk til lokale aktører. Tildelingen av midlene i Nansen-programmet kunne bidratt til å endre på denne skjevheten.

Akkurat nå finnes det et handlingsrom for å bygge opp et velfungerende barnevernssystem med robuste sikkerhetsnett og sosiale strukturer for å beskytte barn i Ukraina. Men det avhenger av at midler og medbestemmelse kanaliseres til de aktørene som har tillit i befolkningen og myndighetene.

Det er på tide å vektlegge betydningen av tilstedeværelse og etablerte nettverk når pengestøtte tildeles, særlig i en så kompleks kontekst som tilfellet er i Ukraina.

Organisasjoner som har vært til stede i landet over lengre tid, som har opparbeidet verdifull innsikt, forståelse og tillit blant lokalsamfunnene de jobber i, kan utgjøre et viktig og betydelig tilskudd i arbeidet med å gjenoppbygge landet. 

Ved å støtte aktører som allerede har en anerkjent posisjon, lokalt eller nasjonalt, og som vil fortsette arbeidet også etter at den akutte krisen er over, kan Norge bidra til kontinuitet og kvalitet i bistandsarbeidet. Og sikre bærekraftig utvikling og langvarig positiv endring i landet.

Les også:

På tide å åpne opp for flere organisasjoner?

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.