Urbefolkningen mobiliserer til demonstrasjoner

– Vårt andinske blod brenner når vi blir sinte. Det pumpes raskere. Det er det som fører oss hit, sier Marcelo Fonseca på gebrokkent spansk. Hans morsmål er quechua.

Fonseca er en av flere urfolksaktivister som gjør seg klare til flere demonstrasjoner mot den peruanske regjeringen i Lima. Han ble vitne til at en venn ble skutt og drept i desember i et opprør i byen Juliaca sør i landet. Bare timer etterpå hadde Fonseca blitt med i en gruppe demonstranter på vei mot Lima som krevde at den midlertidige presidenten Dina Boluarte skulle gå av.

To måneder etter at protestene i landet brøt ut for alvor, har følelsene hardnet til. Mens opptøyene knapt nok har forstyrret livet på Limas strandenklaver, er det fremdeles veisperringer og blokader på landsbygda. Disse skremmer bort turister og fører til mangel på blant annet bensin.

Opptøyene er en reaksjon på riksrettssaken mot president Pedro Castillo og har ført til at minst 60 personer har mistet livet. For peruanere som Fonseca, ble riksrettssaken et symbol på deres egen utestengelse som mange kunne kjenne seg igjen i. Castillo var en venstreorientert lærer fra landsbygda, mens konservative Boluartes ledtog med Castillos motstandere oppleves av noen som et klassesvik.

Ny giv blant urfolk

Hendelsen har tent gnister i selvtilliten til peruanske urbefolkninger. De har over lengre tid slitt med å oppnå politisk innflytelse.

Situasjonen står i kontrast til nabolandet Bolivia, hvor aymara-bonden Evo Morales ble valgt til president i 2006, og Ecuador hvor etniske grupper har en lang tradisjon for å velte upopulære regjeringer.

Mange peruanere, uavhengig av bakgrunn, er stolte over det historiske Inkariket. Likevel blir ofte urbefolkningen neglisjert og sett ned på. Selv om urfolksspråket quechua er et offisielt språk med millioner av brukere, blir lite gjort for å fremme språket.

– Til tross for 200 år som selvstendig republikk er realiteten at de av oss som tilhører de førkoloniale kulturene, ikke har fått våre rettigheter. Ei heller blir de tatt i betraktning, sier quechua-aktivisten Tarcila Rivera.

Rettigheter

Kaoset har forårsaket et skred av rasisme. En folkevalgt fra kongressen hånet det regnbuefargede Wiphala-flagget som representerer de innfødte folkegruppene i Andesfjellene. Han hevdet det ikke var noe annet enn en «chifa»-duk, en duk tilhørende en billig peruansk-kinesisk restaurant.

– Alt barna våre har blitt lært opp til, er at vi er tapere som en gang i tiden ble erobret uten kamp, sier Rivera.

Han tror nedbrytningen gjennom historien har radikalisert mange av de yngre demonstrantene. Disse har nå smarttelefoner. Det har ført til at stadig flere blant urbefolkningen i Peru nå blir klar over sine rettigheter.

Den nåværende demonstrasjonsbølgen har sitt hovedsenter i det sørlige Andes. Der står urfolksidentiteten sterkest. Bøndene i området er blant de mer neglisjerte i samfunnet.

Lever i skjul

For demonstranter i Lima, som Fonseca, er diskresjon viktig. Derfor er han innlosjert i en hemmelig bolig på et trygt sted i den peruanske hovedstaden. Ytterligere flere titalls demonstranter ventes den kommende tiden. Disse vil også bo i lignende boliger som fungerer som hemmelige opprørsbaser.

For å opprettholde mest mulig diskresjon forlater demonstrantene leilighetene én eller to av gangen. De skrur av lysene tidlig om kvelden og dekker vinduene med aviser.

– Uansett hva utfallet blir, har vi vunnet, sier 60 år gamle Victor Quinones.

– Vi har brutt barrieren. Vi har startet vår lange marsj – og se på all støtten vi har fått på veien. Vi har vunnet fordi nå vet verden om det.