Ustabiliteten i Peru er blitt overraskende stabil

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

José Diego Zurita-Tapia

Doktorgradsstipendiat i sammenliknende politikk ved Universitet i Bergen

Solfylte dager, utsøkt mat og vakre omgivelser er blant det folk forbinder med Latin- Amerika. Noen reiser til regionen for å få en utflukt ut i naturen eller for å besøke kulturarv, mens for andre er enkeltland eller sammenligning på tvers av land et spennende forskningsfelt.

Latin-Amerika har i flere tiår vært en god kilde til forskning på sosiale og politiske fenomener, som sosiale bevegelser, politiske partier og demokratiske overganger.

Bare i løpet av de første månedene av 2023 har vi vært vitner til sosial og politisk uro i flere land. To av landene som har opplevd mest uro siden 2022, er Brasil og Peru.

Forbedret i Brasil, forverret i Peru

Både i Brasil og Peru fant store protester sted de første ukene av 2023. Brasil klarte å roe situasjonen, i det minste for nå, med en viss sosial og politisk stabilitet under president Lula da Silvas ledelse.

Peru står på den andre siden fortsatt overfor sosial uro, som skjer samtidig med en alvorlig politisk og økonomisk krise.

Mange hevder at ustabiliteten i Peru er blitt overraskende stabil. Landet har siden 2016 hatt seks forskjellige presidenter, men bare to av dem har vært valgt av folket. De resterende har kommet til makten på grunn av grunnlovens eller politiske bestemmelser, som da Francisco Sagasti ble valgt til ny president i kongressen, da president Manuel Merino måtte trekke seg etter bare fem dager ved makten i 2020.

Det krever ikke en mastergrad i statsvitenskap for å forstå at det er en institusjonell krise i Peru, som også forverres av partisystemets langvarige sammenbrudd, mangelfull økonomisk vekst og økt polarisering.

Castillos vanstyre

I 2021 vant José Pedro Castillo – tidligere lærer, fagforeningsleder, politisk amatør og ansett for å være en «raddis» – presidentvalget i andre runde mot tidligere president og enehersker Alberto Fujimori sin datter Keiko Fujimori.

Selv da Castillos politiske plattform fokuserte på sosiale og økonomiske reformer med mål om å løse landets fattigdoms- og ulikhetsproblemer, vant kampen om makt på ny i Peru. De sårt tiltrengte sosiale, politiske og økonomiske endringene ble overskygget av konflikter mellom utøvende og lovgivende makt.

7. desember 2022 mislyktes Castillo i forsøket sitt på selvkupp i Peru, hvor han forsøkte å kopiere Fujimori på 90-tallet. Men i motsetning til Fujimoris kupp, hadde ikke Castillo tatt med i beregningen at han manglet militær og sosial støtte for å oppløse kongressen.

Feilkalkuleringen førte til at kongressen, i stedet for å la seg oppløse, stilte Castillo for riksrett med anklager om «permanent moralsk inhabilitet». Og mens Castillo flyktet for å søke politisk asyl ved den meksikanske ambassaden i hovedstaden Lima, fengslet politiet ham for konspirasjon og opprør mot staten. Siden den gang er Castillos første visepresident Dina Boluarte blitt Perus første kvinnelige president.

Protester og vold

Folk hadde nok håpet at forholdene skulle vært vesentlig roligere, tre måneder etter Castillos fengsling og Boluartes overtakelse.

Men ingenting har gått etter planen. Det har vært protester og vold på tvers av landet, spesielt i slutten av januar i Puno og Juliaca.

Som et resultat har rundt 66 mennesker mistet livet. De fleste av dem som følge av intense sammenstøt med landets sikkerhetsstyrker.

Flere årsaker har skylda

Volden i Peru skyldes en opphopning av flere ting som har gått galt gjennom årene.

Sosial segregering karakteriserer det peruanske samfunnet. Omtrent én tredjedel av befolkningen, og omtrent halvparten av landets BNP, er konsentrert i hovedstaden. Men det som skjer i hovedstaden Lima, i sosial, politisk eller økonomisk forstand, reflekterer ikke nødvendigvis virkeligheten i resten av landet. Folk i rurale områder føler seg adskilt fra de som bor i urbane områder, særlig hovedstadsfolket. Det har skapt splittelse i folket og gitt grobunn for at ekstreme politiske «outsidere», som Castillo, har klart å vinne valg.

Peru er også splittet mellom dem som foretrekker det etablerte og dem som ønsker store endringer, som å endre grunnloven, den politiske strukturen, lovene og valgsystemet.

Politisk er landet over tid blitt et «ingenmannsland», med politiske partier som ikke har en funksjon utover å være et verktøy for å oppnå egeninteresser.

Økonomisk, fortsetter inflasjonen å være en stor belastning på folks daglige liv i Peru, slik som i resten av regionen.

Politikere og eksperters rolle

Problemene i Peru er med andre ord mangefasetterte, og det finnes ikke enkle løsninger.

Myndighetene må imidlertid gjøre det de kan for å til enhver pris unngå at flere sivile mister livet i volden.

Politikere og sivilsamfunnsorganisasjoner må også gjøre en omfattende og vedvarende innsats for å møte de underliggende utfordringene landet står overfor, og, i bredere forstand, være med på å bringe stabilitet i regionen.

Uten bedre samhandling mellom politikere og eksperter i latinamerikansk politikk, vil ustabiliteten, som vi har vært vitner til i regionen de siste to til tre tiårene, også fortsette. Vi trenger personer som forstår seg på politikk, klarer å håndtere politiske situasjoner, når det gjelder forhandlinger og komme til enighet. Dette krever at dagens svake og splittede partier, styrkes. Man trenger samtidig «teknokrater» – eksperter som kan komme med løsninger for politikkutforming og forvaltning av offentlige og økonomiske ressurser, basert på hva som er bevist å fungere og tiltak med langsiktig virkning.

Først når vi klarer å få og opprettholde riktig balanse mellom politikere og teknokrater, kan vi kanskje oppnå politisk og sosial stabilitet i Latin-Amerika.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.