Meninger:
Kulturarbeid på bistandens skyggeside
Det er 20 år siden arbeidet med kultur og utvikling ble flyttet fra Norad til UD, og siden det har innsatsen levd på bistandens skyggeside. I august får Norad ansvaret tilbake. Det gir nye muligheter.
Daglig leder i Mimeta
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Norge har vært ett av svært få land som har opprettholdt en innsats for kultur og utvikling i bistanden. Det er også lagt god tenkning inn i innretningen til innsatsen. Likevel har ikke arbeidet vært en viktig prioritering.
Men i august tar Norad over forvaltningsansvaret for arbeidet med kultur og utvikling, noe som innebærer at Norad får ansvaret for arbeid med kulturelle rettigheter.
Ikke som i gamle dager, for å endre et narrativ om for eksempel likestilling ved hjelp av en oppsetning av Ibsens «Et Dukkehjem» i Mali, men derimot for å hjelpe dem som kjemper for at samfunnene deres skal beskytte kunstneriske ytringer og gjøre deltakelse i kunstproduksjon mulig.
Flyttingen gir nye muligheter etter at innsatsen har vært på bistandens skyggeside i 20 år.
I Strategi for ytringsfrihet i utenriks- og utviklingspolitikken fra 2021 inkluderes kunstneriske ytringer i ytringsfrihetsbegrepet, og slår fast at kunstnere har den samme rett til beskyttelse som journalister. Norge er alene om en slik strategisk føring for sitt internasjonale arbeid.
Arbeidet de siste 20 årene
Det begynte dårlig med Strategi for Norges kultur- og idrettssamarbeid med land i sør, som ble lansert i august 2005. I brev fra UD ble det fastslått at norske bistandsorganisasjoner ikke kunne forvente fremtidig støtte til kulturprosjekter. Norsk kulturliv skulle stå for gjennomføringen sammen med ambassadene.
Seksjon for kultur, norgesfremme og protokoll fikk ansvaret. Da kulturbistanden ble flyttet til UD var institusjonaliseringen mellom kultur og diplomati allerede godt etablert. Den hadde utviklet seg gjennom samarbeidet om norgesfremme og representasjon av norsk kunst i utlandet.
Etter en evaluering i 2011 begynte omstillingen, og i juni 2013 ble St. Meld. nr. 19 (2012-13) fremlagt under Stoltenberg II.
Under Stortingsbehandlingen sa utenriks- og forsvarskomiteens saksordfører, Karin S. Woldseth, fra Fremskrittspartiet: «Jeg ser at regjeringen satser stort ved å være tre statsråder – utenriksministeren og to andre statsråder (kulturminister og bistandsminister) til stede her i salen, i en sak hvor det nærmest er konsensus. Jeg forstår at man tar den internasjonale kultursatsingen særdeles på alvor».
Stortingsmeldingen fastslo et rettighetsperspektiv for kultur i utviklingspolitikken. Den ble fulgt opp av økt satsing i Stoltenbergs forslag til statsbudsjett for 2014, som upåaktet ble redusert til halvparten av tidligere budsjett etter Solbergs saldering samme høst.
Utenriksminister Børge Brende arvet altså den politiske tenkningen da han inntok departementet, og fikk ansvaret for gjennomføringen. Denne «reorienteringen innebærer en ambisiøs satsing for å oppnå bedre resultater av kulturbistanden».
I tilrådningen hans til departementet i 2014 stod det «at noen norske aktører vil kunne oppfatte dette som tilsidesettelse av deres arbeid».
Dette var spikeren i kista for samarbeidet mellom kultur og diplomati på utviklingsfeltet.
Brende inviterte samtidig det lille knippet av rettighetsbaserte kultur- og utviklingsorganisasjoner vi har i Norge til å delta i arbeidet med Stortingsmelding nr. 10 (2014-2015), om menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken.
En milepæl for denne Høyre-epoken var Strategi for ytringsfrihet i utenriks- og utviklingspolitikken, som ble fremlagt av utenriksminister Søreide sommeren 2021. Her inkluderes kunstneriske ytringer i ytringsfrihetsbegrepet, og slår fast at kunstnere har den samme rett til beskyttelse som journalister. Norge er alene om en slik strategisk føring for sitt internasjonale arbeid.
At Norad i år får anledning til å engasjere seg direkte i forvaltningen av Norges menneskerettighetsinnsats, åpner nye rom.
Tilsvarende endring i andre land
Den norske politikken har fått tiltagende internasjonalt gehør. Alt fra 2009 har Norge støttet Spesialrapportøren for kulturelle rettigheter i Menneskerettighetsrådet.
Dette har gitt feltet tiltrengt oppmerksomhet internasjonalt. Det rettighetsbaserte perspektivet fikk også, endelig, sin gjeninntreden i UNESCO og 2005-konvensjonen etter 2015. Jobbskaping gjennom kreative næringer var der den rådende tanke under kampanjene for å få kultur inn i FNs mål for internasjonalt utviklingssamarbeid.
Også Sverige re-åpnet satsingen sin, etter 15 år i skyggenes dal. Dette skjedde i 2021, med et tre år langt program for kunstnerisk frihet. Programmet var definert av Sida og gjennomført av det svenske kulturrådet innenfor et politisk perspektiv som vi kjenner fra Norge.
Programmets valg av ikke-nordiske partnere var også alle godt kjent av UD gjennom deres samarbeid med norske Mimeta.
I mai 2023 lanserte Unesco rapporten Defending Creative Voices, en dyptpløyende gjennomgang av de internasjonale beskyttelsesmekanismene for kunstnere.
Arbeidet ble fullt ut støttet av norske UD. Dette viser en tiltrengt sammenheng i den internasjonale innsatsen for egen politikk. Slike sammenhenger er viktige å beholde når politikkutvikling og forvaltning nå skal skilles.
Gir håp
At Norad i år får anledning til å engasjere seg direkte i forvaltningen av Norges menneskerettighetsinnsats, åpner nye rom.
Norad-direktøren uttalte under fjorårets World Expression Forum på Lillehammer at de kun støttet ytringsfrihetsmiljøer i mediesektoren som arbeider med tematikk relatert til Norad sine øvrige satsinger.
Støtte av ytringsfrihet kan nå skje på rene premisser, og arbeidet for kulturelle rettigheter skal altså forvaltes av Norad fra august av. Det gir håp.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.