– Den vestlige modellen fungerer ikke

Kunst og musikk har vært flittig brukt som verktøy i norsk utenrikspolitikk og bistandsarbeid siden 1990-årene.

Tanken har vært at kultur skal kunne endre verden.

– Historisk sett har bistand bestått i at eksperter i nord skal lære bort til dem som ikke kan så mye i sør. Mye av systemet er tuftet på hierarkier og kolonial bagasje. Selv om man har forsøkt å ta dette opp, ligger det rester av det dypt nede, fordi Vesten sitter med pengemakten og definerer hvordan prosjektene legges opp, sier Solveig Korum til Bistandsaktuelt.

Korum er seniorrådgiver i Avdeling for forskning og utvikling hos Kulturtanken i Oslo. Kulturtanken overtok etter Rikskonsertene og er en statlig fagetat for kunst og kultur til barn og unge, som ivaretar det nasjonale ansvaret for Den kulturelle skolesekken. Kulturtanken forvalter ingen midler fra UD og jobber ikke med kulturbistand i dag.

Korum har tatt doktorgrad i bruk av musikk som verktøy i norsk utenriks- og bistandspolitikk ved Universitetet i Agder. Der så hun på hvordan Rikskonsertene har bidratt til å bygge opp musikalske infrastrukturer i ulike utviklingsland. Korum forsket særlig på tre langsiktige, UD-finansierte prosjekter mellom 2000 og 2018 i Palestina, India og Sri Lanka.

Da hun startet forskningsarbeidet i 2016, var hun omgitt av kulturarbeidere som var frustrert over at Solberg-regjeringen skar ned på støtten til kulturbistand i lav- og mellominntektsland. De så at nettverk man hadde bygd opp, gikk i oppløsning og at arbeid og verdifull kunnskap gikk tapt.

– Utenriksdepartementet syntes tydeligvis ikke lenger det arbeidet som ble drevet, var så verdifullt som aktørene selv hevdet. Jeg ønsket å gå inn i dette og se med et bistandskritisk blikk på hva dette arbeidet faktisk hadde betydd for å bygge en sterk kultursektor i land i sør, og hva man eventuelt kunne gjøre annerledes for å bidra til utvikling, sier Solveig Korum.

– Partnerne i sør må ha definisjonsmakten

Kultur kan bidra til endring og en ønsket utvikling, med utgangspunkt i endringsbehov definert av partnere i utviklingsland, mener Korum. Men for å kunne skape kultur og ha tilgang på frie kulturelle ytringer, må en etablere visse infrastrukturer.

– Dette er målrettede tiltak for å styrke kultursektoren, festivaler, opphavsrettigheter, musikkutdanning og gjøre det mulig for kunstnere å leve av kunsten sin. I det samarbeidet ligger det muligheter for å bryte ned de tradisjonelle hierarkiene som har preget bistanden, ved at kunstnere og andre profesjonelle aktører kommer sammen på tvers av landegrenser som en felles profesjon av likeverdige, sier hun.

Korum mener at samarbeidet på denne måten kan gå på tvers av nord-sør- og sentrum-periferi-aksen.

– I motsetning til annen bistand, er et framtredende karaktertrekk ved kultur at man jobber sammen i ulik kontekst, men på et likeverdig nivå, sier hun og legger til at kunst og kultur har en egenverdi som beriker menneskets liv og virke.

Det burde være en felles agenda å bidra til at alle land har et minimum av rammer for kultur og kunst, legger hun til.

– Derfor er det viktig at bistanden bidrar til å hjelpe fram kulturen i land som ikke kan prioritere det selv, og også i land der myndighetene ikke er særlig interessert i å støtte en sterk kultursektor.

Hun peker på at Utenriksdepartementet (UD) nå er opptatt av å styrke aktører som jobber med menneskerettigheter og kunst, og at dette blant annet gjelder Mimeta og Safemuse, som er UDs strategiske partnere.

Det er viktig å styrke mangfoldet av kulturelle tradisjoner og ytringer, mener Korum.

Bærekraftsmålene

Kulturen kan være et verktøy for å nå FNs bærekraftsmål, og at det kan belyse utfordringer innenfor andre områder som økonomi, naturvern eller menneskerettigheter.

– Kultur aktiverer hele sanseapparatet vårt. Den gjør at vi ikke bare bruker «hodehjernen», men også «hjertehjernen» vår, sier Korum.

I forskningen hennes kommer det fram at de vestlige, resultatorienterte bistandsmodellene ikke uten videre kan fungere i møte med den intuitive og praksisstyrte kunstverdenen.

– Den resultatbaserte tilnærmingen er lineær. Vi skal hele tiden vite hvor vi kommer fra og hvor vi går. Men mye av kulturbistanden handler om relasjoner og kvalitet i prosess. Den bygger mennesker tettere sammen på tvers av landegrenser, og den har potensial til å bryte ned forestillingen om nord-sør. Her ligger det en sprengkraft man ikke kan definere seg fram til før man setter i gang.

I kultursamarbeidet med Sri Lanka slet man med dette.

– Man gikk inn etter en mislykket fredsprosess for å bygge en vital kultursektor, samtidig som man skulle sikre gode relasjoner til ulike seksjoner i samfunnet, som hæren, religiøse ledere og ikke-statlige organisasjoner. Det ble så mange målsettinger man skulle møte, at andre kunstfaglige mål forsvant. Man hadde romantiske forestillinger om at kultur skulle føre til alt mulig. Parallelt med å jobbe med kulturfeltet skulle man drive forsoningsarbeid og relasjonsbygging, etter noe som hadde vært veldig traumatisk.

Hun sier det var en svakhet at en ikke-statlig aktør drev prosjektet og ikke kunstnerorganisasjoner.

Men det ble etablert et universitetssamarbeid der unge musikklærere og kunstnere jobbet sammen på tvers av etnisk og religiøs tilhørighet. Dette nettverket eksisterer fortsatt. Rikskonsertene bidro også til å opprette et nasjonalt musikk- og kulturarkiv på Sri Lanka, og sammen med lokale partnere ble Jaffna Music Festival startet. Her fikk minoritetene vist fram sine musikalske uttrykk og ritualer.

– Selve prosessen er viktig

Korum argumenterer for en sirkulær modell, der man tar utgangspunkt i hvordan selve prosessen kan endre prosjektet. Hvordan endrer prosjektet og relasjonene som skapes gjennom samarbeid, måten vi tenker på og hvem vi blir når prosjektet er over?

Hun mener den resultatbaserte tilnærmingen må legges bort.

– Ved å bruke de norske skattebetalernes penger må man selvfølgelig sikre transparens og ansvarlig styring. Men man kan ikke bruke de samme skjemaene på kultur som på fisk og veibygging.

Samarbeidsprosjektene i India og Palestina fungerte bedre, mener hun. I disse prosjektene brukte man mer tid på relasjonsbygging.

– Kunstnerne besøkte hverandre og opplevde at kunstnerisk utveksling var en verdi i seg selv. De ville skape noe felles. De ble ikke bare bistandsmottakere, men fikk bygge kulturell infrastruktur samtidig som de fikk drive kunstnerisk arbeid.

Korum peker på at Rikskonsertene sammen med lokale partnere fikk på plass lovverk om opphavsrettigheter, utdanningsstrukturer og læreplaner. For eksempel ble musikk et verktøy man tok i bruk i andre fag.

Korum håper at UD igjen vil satse på bærekraftige kulturprosjekter innen bistandsfeltet, og håper at hennes forskningsresultater kan bidra til at man rigger prosjektene annerledes og bruker midlene på en bedre måte.

UD svarer

Utenriksdepartementet svarer at kulturbistanden de siste årene har vært under omlegging for å sikre en mer strategisk og rettighetsbasert bruk av bistandsmidlene.

– For å nå best ut til målgruppen, som er kunstnere i utviklingsland, prioriterer vi partnere som arbeider for å styrke rettighetsperspektivet i kultursektoren, fremme og beskytte kunstneres ytringsfrihet og støtte internasjonale og nasjonale sikkerhetsnett for utsatte kunstnere. Det skriver Tuva Bogsnes, som er underdirektør i UD, i en e-post til Bistandsaktuelt.

Dette arbeidet er en integrert del av det globale arbeidet for menneskerettigheter, skriver Bogsnes videre.

– Kunstnerisk ytringsfrihet og kunstens sentrale rolle i et fritt demokrati er viktige prioriteringer i Norges ytringsfrihetsstrategi i utenriks- og utviklingspolitikken, som den nye regjeringen har valgt å videreføre, skriver hun.

I 2021 lå støtten til kulturelle rettigheter gjennom menneskerettighetssatsingen på like under 100 millioner kroner.

– Vi jobber primært med internasjonale og regionale aktører, men også med noen norske partnere som på sin side samarbeider med partnere i Midtøsten og Afrika. I tillegg kommer satsinger forvaltet av utenriksstasjoner i utviklingsland.

Bogsnes forteller om flere prosjekter som Norge støtter.

– Norge støtter FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) sitt arbeid med å beskytte kunstnerisk frihet gjennom 2005-konvensjonen. Denne skal bidra til å sikre kunstnere, kulturaktører og publikum over hele verden adgang til å skape, produsere, formidle og oppleve kulturelt mangfold.

Norge støtter blant annet FN-organisasjonens Heritage Emergency Fund.

– Denne skal raskt bidra til å sette i gang redningsaksjoner og gjenoppbygging av kulturminner som ødelegges i krig, eller ved naturkatastrofer. Dette er ikke minst aktuelt i den situasjonen ukrainske kulturminner nå befinner seg.

En regional partner for Utenriksdepartementet er Arab Fund for Arts and Culture (AFAC). AFAC jobber for å fremme kunstnerisk frihet og kulturelle rettigheter for kunstnere og kulturarbeidere i Midtøsten.

OECDs regelverk gir imidlertid klare føringer for bruk av bistandsmidler. Midlene til kulturelle rettigheter er bistandsmidler, noe som tilsier at Norge må prioritere tiltak som gir best utviklingseffekt.

– Kulturelle rettigheter og kunstnerisk ytringsfrihet er under press verden over. Vår innsats fremover vil særlig gå til tiltak som bidrar til økt oppmerksomhet og kunnskap om kulturelle rettigheter og om betydningen av frie kunstneriske ytringer for demokrati og rettsstat, skriver Bogsnes.