Salif Keita og Vestens dobbeltmoral

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Ibrahima Poudiougou

Forsker på migrasjon og konflikt i Sahel, NMBU

Tor A. Benjaminsen

Professor og forsker på migrasjon og konflikt i Sahel, NMBU

Fredag 1. september var vi på konsert i et fullstappet Cosmopolite i Oslo med verdensmusikeren Salif Keita fra Mali. Der burde vi ikke ha vært, mener Tove Gravdal.

Før konserten leste vi Gravdals kommentar, der hun viser til at Keita er spesialrådgiver for militærregimet i Mali som er «et autoritært regime, som samarbeider tett med Russland og har gjort seg avhengig av leiesoldater fra Wagner-gruppen. 

Militærjuntaen er anklaget for å stå bak omfattende menneskerettighetsbrudd, deriblant en massakre i mars i fjor, der 500 sivile ble drept, ifølge en rapport levert til FNs høykommissær for menneskerettigheter i mai i år».

Disse drapene skjedde i landsbyen Moura i det sentrale Mali, hvor FN-rapporten slår fast at det er sterke indikasjoner på at hvite, utenlandske krigere – som snakket et språk de lokale ikke forstod – hjalp den maliske hæren med å regelrett drepe 500 sivile.

Det er godt kjent at disse krigerne var Wagner-soldater. Malis myndigheter svarer på sin side at de kun uskadeliggjorde 200 terrorister og at FN-rapporten er fabrikkert av Frankrike og andre koloniale interesser.

Med dette bakteppet burde ikke Salif Keita, som nær rådgiver for militærjuntaen, få opptre i Vesten, og folk burde uansett ikke gå på konsertene hans, er underteksten i Gravdals kommentar. Ved å gi ham en scene bidrar man til å legitimere Keitas «kontroversielle politiske standpunkter» som støtter et «illegitimt regime», mener hun.

Problemet er at disse «kontroversielle standpunktene» er mainstream i Malis hovedstad Bamako, hvor det nå blåser en antivestlig, antifransk og antikolonial vind – i likhet med i andre hovedsteder i Sahel. Gravdal viser ingen tegn til forsøk på å forstå årsakene til disse holdningene. Mens hun helt korrekt fordømmer regimets brudd på menneskerettighetene, er det som om liknende bruk av vold mot sivile før statskuppet i august 2020 ikke fant sted.

Vestens doble standarder

Frankrike, som kolonimakt, har vært en aktiv deltaker i den omfattende voldsbruken i Sahel, både under og etter kolonitiden. Et eksempel, som nylig er omtalt i media, er Voulet-Chanoine-kolonnen som i 1899 drepte samtlige av de 600 innbyggerne i landsbyen Koram Kalgo i Niger. 

Etter de ulike Sahel-landenes uavhengighet rundt 1960 har det vært gjentakende brudd på menneskerettighetene utført av en nasjonal hær støttet av Frankrike og andre vestlige land.

Det er slike doble standarder i Vesten som mange i Sahel reagerer på og som Gravdals tekst er et godt eksempel på.

I mars 2019 ble for eksempel 160 mennesker fra fulanifolket drept i landsbyen Ogossagou i det sentrale Mali av en dogonmilits med direkte støtte fra den nasjonale hæren. Tilsynelatende for å hevne seg, angrep en jihadistgruppe, dominert av fulanier, dogonlandsbyen Sobane – da i juni samme år og drepte 35 landsbyboere.

Begge disse landsbyene ligger kun noen titalls kilometer fra Sévaré hvor franske styrker var stasjonert i tillegg til en base for FN-styrkene (MINUSMA) – uten at noen grep inn. Dette forstår ikke folk, og det har bidratt til konspirasjonstenkning om at Frankrike og FN har en interesse av at konfliktene fortsetter.

Det er i tillegg påvist direkte forbindelser mellom de franske Barkhane-styrkene og andre militser ansvarlige for alvorlige brudd på menneskerettighetene og drap på sivile, slik som Tuareg-militsen Gatia. De er ansvarlig for drap på sivile fulanier i Menaka-området i nord-øst. Som en motreaksjon har fulaniene i området sluttet seg til Den islamske staten (IS) som nå herjer med den sivile tuaregbefolkningen.

Et annet eksempel som har sjokkert mange i Mali, er den franske bombingen av et bryllup i Bounty i det sentrale Mali i januar 2021 hvor 22 ble drept. FNs rapport fra denne hendelsen ble kategorisk avvist av Frankrike, som hevder at de kun drepte terrorister.

Hatet mot den tidligere kolonimakten

Så mens Frankrike avviser en FN-rapport om fransk bombing av sivile som «fake news», bruker likevel den franske FN-ambassadøren rapporten om Moura-massakren som bevis på militærregimets manglende respekt for menneskerettighetene.

Dette ga Malis FN-ambassadør et enkelt poeng i FNs hovedforsamling hvor han påpekte det som enda et bevis på Frankrikes dobbeltmoral.

I tillegg, i 2013, etter at franske styrker hadde jaget jihadistene tilbake inn i ørkenen, overlot de Kidal-området i nord til tuaregopprørere og ikke til den maliske hæren. Siden Kidal-området nå i praksis styres av jihadister fungerer dette som et bevis for mange i sør på at Frankrike i realiteten står bak jihadistene eller har en interesse av at konfliktene fortsetter.

Før kuppet i 2020 hadde det også i mange år vært en generell misnøye med korrupsjon og vanstyre under ulike franskstøttede regjeringer – en misnøye som nettopp førte til kuppet og gjorde at det var såpass populært. Det blir derfor villedende å late som perioden før kuppet var en hyggelig, uskyldig og velgjørende periode, mens man nå kun har et autoritært og brutalt prorussisk militærregime.

Det vil også være feil å anta at folks støtte til militærregimet medfører en fornektelse av demokrati og frihet. Det er sterke og populære prodemokratiske og antikoloniale stemmer i Mali som også er kritiske til de nåværende myndighetene – som Issa Kaou Djim (talsmann for protestbevegelsen M5) og Adama Ben Diarra alias Ben le Cerveau.

Sistnevnte var initiativtaker bak demonstrasjonene som krevde at de franske styrkene og FN-styrkene forlot landet. Samtidig har han i det siste også kritisert militærregjeringen – noe som har ført til at han nå sitter arrestert.

Svart-hvitt-fortellingen

Det er mange problematiske sider ved det nåværende regimet i Mali, spesielt bruken av Wagner-soldater i kampen mot jihadister, med alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen.

Men svart-hvitt-fortellingen, der Vesten og Vestens allierte er heltene og militærregimet skurkene, er særdeles villedende og innebærer en dobbeltmoral som mange i Mali og Sahel reagerer på.

Det er ideen om Vestens dobbeltmoral og egeninteresse samt nødvendigheten i Sahel (og Afrika) av å ta utviklingen i egne hender som Salif Keita ses som en representant for, og som gjør at han er populær ikke kun som en fantastisk sanger.

Les også:

Kontroversiell applaus for juntaens støttespiller

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.