Meninger:
Kvotesystemer gir reelle utslippskutt
Norge reduserer egne utslipp, samtidig som vi støtter utslippskutt i utviklingsland. Kvotesystemer er viktige verktøy for å få til begge deler.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Klima- og miljøminister (Ap)
Klimapolitikken er ikke enkel, og jeg har stor forståelse for at det er lett å gå seg vill.
I debattinnlegget til Elise Åsnes, som leder Spire, blandes EUs klimarammeverk, Parisavtalens mekanismer for samarbeid om utslippskutt og det frivillige uregulerte kvotemarkedet sammen.
Jeg skal forsøke å rydde opp i det.
Trygt klimasamarbeid med EU
Siden det ikke er mulig for Norge å nå forpliktelsen i skog- og arealbrukssektoren for 2021–2025 utelukkende med tiltak innenlands, må vi se etter muligheter for å kjøpe skogkreditter og utslippsenheter fra EU-land.
Norge skal oppfylle sitt klimamål for 2030 sammen med EU og vi deltar i EUs klimarammeverk. Det er bra fordi det gir oss årlige utslippsbudsjetter og en solid ramme for klimapolitikken.
EUs klimarammeverk er delt inn i tre deler: EUs kvotesystem, ikke-kvotepliktige utslipp (innsatsfordelingen) og skog- og arealbruksregelverket.
EUs kvotesystem omfatter utslipp fra kull- og gasskraftverk, store industribedrifter og petroleumsvirksomhet, og skal sikre at utslippene fra disse sektorene kuttes med 62 prosent fra 2005 til 2030. Bedriftene må betale store bøter om de ikke følger regelverket.
Innsatsfordelingen omfatter sektorene transport, jordbruk, bygg og avfall. Her har hvert enkelt EU-land individuelle forpliktende klimamål. Norge har en plan («Grønn Bok») for å oppfylle disse forpliktelsene innenlands.
Under skog- og arealbruksregelverket ligger vi ikke an til å klare vår forpliktelse for perioden 2021–2025. Størrelsen på dette «utslippsgapet» ble kjent i 2022.
Det er krevende å lukke gapet med nasjonale tiltak. Norsk skog vokser langsomt, og det er ikke så mye vi kan gjøre for å øke opptaket i skogen på kort sikt.
Det er heller ikke noen «quick fix» å redusere utslippene fra nedbygging av arealer. Selv hvis vi hadde stanset all byggeaktivitet i hele landet i 2024 og 2025 ville det bare redusert gapet med om lag 10 prosent.
Siden det ikke er mulig for Norge å nå forpliktelsen i skog- og arealbrukssektoren for 2021–2025 utelukkende med tiltak innenlands, må vi se etter muligheter for å kjøpe skogkreditter og utslippsenheter fra EU-land.
Vi kan imidlertid ikke bruke kvoter fra utviklingsland til å oppfylle forpliktelsene etter EU-regelverket. Hva som skjer i Mosambik er altså ikke relevant for fullmakten for kjøp av utslippsenheter og skogkreditter fra EU-land, som regjeringen har bedt om.
Parisavtalens mekanismer
Hvis verden skal nå 1,5 graders målet er vi helt avhengig av mye mer penger til klimatiltak i de fattigste landene. Her strekker ikke bistandsbudsjettene til.
En sentral del av Parisavtalen er derfor muligheten for land til å samarbeide om utslippskutt, regulert i artikkel 6. Dette er samarbeid der kjøperland bidrar med finansiering til utslippsreduksjoner i et selgerland. Kjøperlandet kan da godskrive utslippsreduksjonene mot et av sine klimamål, kjent som kvotekjøp. Dette gjør det mulig for land å øke sine klimaambisjoner.
Slikt samarbeid er svært etterspurt i utviklingsland og kan bli en viktig kanal for å utløse private investeringer, i tillegg til mer tradisjonell bistand.
Stortinget vedtok i 2016 at Norge skal være klimanøytralt fra og med 2030. Det betyr at vi skal sørge for utslippsreduksjoner i andre land tilsvarende de norske utslippene vi har igjen. Dette er et mål som kommer i tillegg til Norges klimamål under Parisavtalen.
For å sikre at vi når klimanøytralitetsmålet Stortinget har vedtatt, samarbeider Norge om utslippskutt i andre land under Parisavtalens artikkel 6. Dette er en videreføring av noe Solberg-regjeringen var med å utvikle. Her stiller vi strenge krav til prosjektene og følger dem tett. Vi kjøper ikke kvoter fra skogsektoren under artikkel 6.
Det uregulerte frivillige markedet
Kritikken som Spire fremmer i sitt innlegg blander inn mekanismene jeg har nevnt hittil, selv om det egentlig ikke handler om dem, men om det frivillige markedet for utslippskvoter. Dette er kvotemarkeder som ikke er underlagt statlige myndigheter, og dermed uregulert. Det er først og fremst private selskaper som kjøper slike kvoter.
I sitt innlegg refererer Åsnes blant annet til kritikkverdige, enkeltstående, private skogprosjekter i dette uregulerte kvotemarkedet. Norge har lenge delt bekymringen knyttet til lav miljømessig og sosial integritet i slike prosjekter.
Slike prosjekter har ingenting med norsk klimapolitikk eller kvotekjøp å gjøre, og må heller ikke forveksles med den norske regnskogsatsingen, der Norge ikke kjøper kvoter, men støtter regnskogland med bistandsmidler for oppnådde utslippskutt fra redusert avskoging. Regnskoglandene bruker disse resultatene mot sine egne klimamål.
Dårlige prosjekter i det uregulerte kvotemarkedet er dårlig nytt for klimaet. Det er jeg helt enig med Spire i.
Det jeg ikke er enig i er når kritikk av slike prosjekter sår tvil om de regulerte og velfungerende mekanismene vi har for samarbeid om utslippskutt. Dette skaper forvirring om klimapolitikken og om ordninger utviklingsland selv ønsker og etterspør.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.