Klimakutt på kreditt

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Elise Åsnes

Leder i Spire

Regjeringen foreslo for Stortinget i forrige uke en fullmakt for kjøp av «skogkreditter og utslippsenheter» innenfor en samlet ramme på skyhøye tre milliarder kroner. 

Dette innebærer å gå inn i et usikkert kvotemarked, der man kan kompansere for manglende tiltak på hjemmebane, ved å å kjøpe seg kutt i utlandet. Vi vet for lite om den reelle effekten til slike ordninger. Det er også usikkert om andre land i EU har kreditter vi kan kjøpe.

Dette kan ikke forbigås i stillhet. Tvert imot bør varselslampene lyse rødt. Ikke bare hos klimabevegelsen, men også gjennom hele utviklingssektoren.

Kamuflert ansvarsfraskrivelse

Gjennom en årrekke har rikere land, og etterhvert også bedrifter og privatpersoner, kunnet kjøpe klimakvoter for å kompensere for egne utslipp. Etterhvert som klimakrisa har blitt stadig mer nærværende, har land i økende grad også brukt kvotemarkedet som en sikkerhetsventil for å kutte utslipp.

Norge har en lang tradisjon med kvotekjøp. Når vi ikke klarer å nå utslippsmål her hjemme, blir det kjøpt kvoter som fører til utslippsreduksjon «der borte».

Regjeringas posisjon, kort oppsummert av daværende statssekretær Systad, er: «for verden og atmosfæren er dealen fremdeles like bra. Et utslippskutt er et utslippskutt.»

I teorien høres dette logisk ut. I praksis skjuler utsagn som dette og den medførende politikken en tydelig ansvarsfraskrivelse fra norske myndigheter. Norge er langt fra å være i rute til å nå målet om 55 prosent utslippskutt innen 2030, med påfølgende mål om 90–95 prosent utslippskutt i 2050.

I stedet for klimahandling er vi vitne til en politikk hvor Klimautvalget 2050 sine anbefalinger settes til side til fordel for en usolidarisk og uambisiøs politikk. Kvotemarkedet bidrar til å skyve byrden for klimatiltak bort fra Norge.

Kvotemarkedets feller

Kvotemarkedet kan riktignok, fra et rent utslippsfokusert perspektiv, hjelpe verden på vei mot klimamålene. I praksis bidrar den utstrakte bruken av kvoter og kreditter til å legitimere en fossil klimapolitikk.

Den rike delen av verdens storstilte satsing på skogkreditter som verktøy for å kutte utslipp, har blitt gått nøye etter i sømmene.

I Panorama har vi tidligere lest om den mosambikiske bonden Alifa Aíde som mistet livsgrunnlaget sitt på grunn av skogprosjektet til det Norfund-støttede selskapet Green Resources.

Dette gjelder ikke bare norskfinansierte bevarings- og planteprosjekter.

Gravejournalister fra blant annet The Guardian har i år kommet med alvorlige avsløringer hvor 90 prosent av de undersøkte kredittene var såkalte «fantomkreditter». Kreditter som ikke bare ikke kuttet utslipp – men som i noen tilfeller også var med på å øke klimautslipp. Dette har blitt understøttet av studier og rapporter som har sett nærmere på Norges hjertebarn REDD+.

Å verne og restaurere skog, våtmarker og regnskog er et viktig tiltak for klimaet, men også særlig for naturen og det biologiske mangfoldet – og er i tråd med Norges internasjonale forpliktelser.

Men når land som Norge satser på usolidariske klimatiltak med usikre klimaeffekter og ofte alvorlige konsekvenser for lokalbefolkningen, i stedet for å avvikle fossilindustrien i tråd med FNs anbefalinger, er det nødvendig å stille seg kritisk til forslaget om en stortstilt økning i kvotekjøp.

Usolidariske «klimakutt»

En rettferdig og bærekraftig verden er mulig, men da må Norge ta sin del av ansvaret og starte med sikre løsninger her hjemme. 

Vi kan ikke fortsette å føre en klimapolitikk som rettferdiggjør utslipp her i Norge, samtidig som den går på bekostning av mennesker og natur i andre land. Vi trenger en solidarisk løsning på klimakrisa, og da er ikke klimakutt på kreditt veien å gå. Tiden er ute for feige, falske og fossile klimatiltak.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.