I påvente av to sammenbrudd

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jørgen Jensehaugen

Seniorforsker ved Prio og forfatter

På den israelsk okkuperte Vestbredden går utviklingen fra ett bunnivå til neste. Tostatsløsningen har blitt tilnærmet umulig å forestille seg, volden øker og den palestinske desperasjonen blir tydeligere og tydeligere. I Israel vinner de mest ekstreme kreftene frem. De er imot å dele landet og både bosettere og den israelske hæren tyr til stadig mer vold, husødeleggelser og bosettingsutvidelser. 

I denne eksplosive konteksten er en av de viktigste strukturene for å ivareta et minimum av palestinernes velferd, UNRWA, i fare for å kollapse. Kollapser UNRWA, kan det ha katastrofale ringvirkninger som kan trekke med seg de palestinske selvstyremyndighetene (PA) i dragsuget.

UNRWA i krise

FNs hjelpeorganisasjon for de palestinske flyktninger, UNRWA, ble etablert i 1949 for å yte bistand til de palestinske flyktningene i påvente av en politisk løsning. Det var 75 år siden og da hadde 750 000 flyktninger blitt fordrevet fra det som ble staten Israel. I dag regner man med at det er 5,8 millioner flyktninger. Deres politiske situasjon forblir uløst. Bare på Vestbredden er det nesten 900 000 registrerte flyktninger. Mange av disse – de fattigste – bor i ekstremt kummerlige forhold i 19 flyktningleirer. UNRWA sikrer dem grunnskole og de mest basale helsetjenester. Og det er UNRWA som håndterer søppeltømming i leirene og gir de aller fattigste flyktningene en nødhjelpsutbetaling.

I mange år har UNRWA slitt med et økonomisk gap mellom budsjettbehov og det giverne er villige til å gi. De siste ti årene har konsekvensene av dette blitt at man år for år innfører flere innstramninger. Disse har hjulpet organisasjonen å overleve, men slitasjen er stor og kvaliteten i tjenestene faller. Skoleklasser kan ha opptil 50 elever per klasse. Nye lærere ansettes nå kun på ni måneder lange kontrakter for å spare penger. Flere jeg har snakket med i UNRWA-systemet, beskriver dette som en «negativ investering» fordi det koster penger å trene opp nye lærere, og innen de når den ønskede kompetansen, så tar kontrakten slutt og UNRWA må finne nye til neste skoleår. Søppelbiler, PC-er og lignende har for lengst gått ut på dato. 

Det er kun et spørsmål om tid før deler av UNRWA sin infrastruktur kollapser.

UNRWA søker desperat å få givere til å fylle det økonomiske gapet. Det er enklere sagt enn gjort. Priser stiger globalt, andre kriser tar oppmerksomheten vekk fra Midtøsten og det henger en givertretthet over Palestina. Alle årene med innstramninger har også medført at det er en enorm økonomisk kostnad å reparere det som har forfalt. Siden behovene øker, vil et såkalt null-veksts budsjett – som i dag anses som det beste man kan håpe på – i realiteten bety at UNRWA må kutte mer og at kvaliteten på det de tilbyr, stadig faller.

Vestbredden på randen

Av UNRWA sine fem områder har donorsamfunnet signalisert at man ikke kan kutte mer i Syria, Libanon eller Gaza fordi disse områdene alle er dypt inne i eksisterende kriser. Sammenlignet med dem kan den okkuperte Vestbredden tilsynelatende se ut som et semi-fungerende sted. Problemet med denne logikken er at både UNRWA og situasjonen på Vestbredden er så tynnslitt at kutt i UNRWA kan få desperasjonsbegeret til å renne over. 

Det er en overhengende fare for at UNRWA ikke vil ha nok penger til å betale lønninger til lokalt ansatte allerede etter oktober. Det er snakk om 3700 ansatte bare på Vestbredden. Det er vanskelig å estimere nøyaktig, men et tall som brukes er at hver av disse ansatte i snitt brødfør seks personer. Hvis UNRWA går tom for penger, vil det i så fall bety at omtrent 20 000 personer mister tilgang på lønn de er avhengig av. Tusenvis vil miste tilgang til helsetjenester og 46 000 elever vil ha ingen skole å gå på. Og det bare på Vestbredden. Det er oppskriften på kaos og en menneskelig tragedie.

International Crisis Group konkluderte i sin siste rapport at det vil være langt bedre, og billigere, for verdenssamfunnet å redde UNRWA nå enn å betale for opprydningen etterpå. Mange ser på møtene omkring FNs generalforsamling i slutten av september som siste mulighet til å samle nok penger til å klare årets budsjett.

Negative ringvirkninger

Hvis givertrettheten trumfer forståelsen av det prekære ved UNRWAs behov og UNRWA i praksis kollapser, vil dette ha alvorlige ringvirkninger. Hadde de palestinske selvstyremyndigheten vært robuste og hatt tillit i befolkningen, kunne man forestilt seg at de kunne klart å bedrive skadebegrensning. PA er helt ute av stand til å foreta seg noe slikt nå. 

Tillitten til PA er tynnslitt, for å si det pent. Deres budsjett er også strukket altfor tynt, illustrert ved at de betaler sine ansatte kun 80 prosent av lønningene sine. PA har allerede mistet kontroll over en stor del av flyktningleirene på Vestbredden. Nye og gamle militante grupper fyller det maktvakuumet de etterlater seg, og Israelske styrker går i økende grad inn i leirene med utsrakt maktbruk. 

2023 er allerede det voldeligste året siden den andre intifadaen. Det er primært den israelske hæren og ekstreme bosettere som driver denne voldsbølgen, men den militante mobiliseringen i leirene er økende og utenfor PA sin kontroll. Det er derfor en reell fare for at UNRWAs kollaps kan medføre PA sin kollaps. Det bør ikke være en risiko giversamfunnet skal være villige til å ta.

Overordnet er det de israelske okkupasjonsmyndighetene som er ansvarlige for palestinernes velferd. Det premisset har det internasjonale samfunnet gitt opp. Istedenfor å legge press på Israel om å etterkomme sine forpliktelser som okkupasjonsmakt, eller å avslutte okkupasjonen, så presser man palestinerne ytterligere. Det samme gjelder diskusjonen om de palestinske flyktningene. Det er Israel som forhindrer flyktningenes returrett, men heller enn å presse på for en slik politisk løsning har det internasjonale samfunnet satset på en humanitærløsning som går på sparebluss. 

Nå risikerer man at det også skal kollapse. Det er både et risikospill og en mennesklig tragedie.

Jørgen Jensehaugen er forfatter av boken  «En kort introduksjon til Israel–Palestina-konflikten»

Les også:

Kroniske flyktninger: De fattige lands byrde?