Meninger:
Kroniske flyktninger: De fattige lands byrde?
Vi blir stadig påminnet om hvordan krig medfører masseflukt, se bare til Palestina, Syria, Myanmar, Afghanistan, Ukraina eller Sudan. Det er som regel fattige naboland som må bære den største byrden av å huse flyktningene, mens rike land gjør for lite for å bosette sin andel. Det har skapt kroniske flyktninger i sårbare og ustabile naboland.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Seniorforsker ved PRIO og forfatter
I år feiret Israel sitt 75-årsjubileum. Det betyr 75 år siden 750 000 palestinere flyktet. Masseflukten skyldtes en kombinasjon av direkte fordrivelse, utbredt fryktpropaganda, frykt for massakre og pågående krigshandlinger.
Det var dypt traumatisk for flyktningene, men det er også stadig politisk relevant for omverdenen fordi Israel forhindret de palestinske flyktningene å returnere hjem. Dette stred med det internasjonalt anerkjente prinsippet om flyktningenes returrett.
Vertsland i krise
Ansvaret for de palestinske flyktningene ble fordelt mellom to FN-organ: FNs forlikskommisjon for Palestina (PCC) og FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA). PCC skulle finne en varig politisk løsning, mens UNRWA skulle ivareta flyktningenes humanitære behov i påvente av en løsning. Løsningen uteble og PCC forvitret.
I mellomtiden vokste den palestinske flyktningbefolkningen. De utgjør nå nesten 6 millioner mennesker, og bor i Syria, Libanon, Jordan og de okkuperte palestinske områdene på Vestbredden og Gaza. Her er situasjonen for de palestinske flyktningene prekær.
I Syria er det en langvarig og brutal borgerkrig. I Libanon er det økonomisk kollaps. Jordan er fattig, men er likevel et av verdens største flyktning-vertsland og huser 760 000 syrere og 2,2 millioner palestinere. Gaza er under israelsk beleiring, mens på Vestbredden lider befolkningen under en israelsk okkupasjon som blir voldeligere og dypere befestet.
UNRWA er også kronisk underfinansiert og vaker på randen av kollaps.
De palestinske flyktningene virker unike fordi de er underlagt en egen FN-organisasjon (UNRWA), mens andre flyktninggrupper ligger under FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Palestinerne flyktet nemlig før UNHCR ble opprettet. I tillegg skiller de seg ut ved å ha vært flyktninger lenge (75 år) og ved at de er en så pass stor flyktninggruppe. I 2021 var omtrent 20 prosent av verdens registrerte flyktninger palestinske flyktninger. Kun syriske flyktninger utgjorde da en større gruppe.
Nabolandene bærer den største byrden
Nå har også krigen i Ukraina og krigføringen i Sudan skapt nye strømmer av mennesker på masseflukt.
Det som er fellesnevneren for alle konflikter som medfører masseflukt, er at det som regel er nabolandene som må bære hovedbyrden. Disse landene er ofte fattige og ustabile.
Byrden er tung å bære og systemet opprettholdes delvis gjennom en ansvarsfordeling hvor rike land betaler for mye av den økonomiske kostnaden. I økonomiske trangere tider blir det dyrere å være flyktning, dyrere å huse flyktningene, og dyrere å opprettholde UNHCR eller UNRWA sine tjenester. Det er lite villighet i giverlandene til å øke støtten.
Vestlige land kan selvsagt motta sin andel av flyktningene for å lette presset i de mest utsatte vertslandene, men det er det enda mindre politisk vilje til. Byrden tilfaller dermed i økende grad vertslandene mens livene til flyktningene forverres.
Slike situasjoner gjør at flyktninger setter ut på farefulle reiser eller at vertsland tvinger dem tilbake til landet de flyktet fra. Begge fører til tap av menneskeliv.
Middelhavet har blitt en massegrav for mennesker på flukt, mens det stadig rapporteres at personer som har reist tilbake til Syria blir fengslet, drept og torturert.
Fravær av permanente løsninger
Det finnes tre «permanente løsninger» i flyktningrett. Disse er å returnere til hjemlandet, integrere lokalt og gjenbosette i et tredjeland.
Når det gjelder de palestinske flyktningene, så stengte Israel sine grenser for retur, noe som brøt med den internasjonale normen om returrett og flyktningenes ønsker. De omkringliggende arabiske statene huset flyktningene på betingelse av at det ikke var en permanent løsning, og så lenge UNRWA tok kostnaden for deres velferd.
Dette er sammenlignbart med hvordan Tyrkia tok imot den første bølgen av syrere. Disse fikk «gjestestatus» og som med palestinere i de arabiske nabolandene innebar dette at deres opphold ble ansett som midlertidig. Et tiår senere er de 3,7 millioner syrerne i Tyrkia en stor belastning for et land i økonomisk krise, mens Tyrkias avtale med EU innebærer at disse flyktningene ikke skal overføres til Europa.
Faren er at flere flyktningkriser blir som den palestinske. Hvis pågående krig, forfølgelse eller stengte grenser forhindrer flyktninger fra å returnere kan de bli langvarige og voksende flyktningbefolkninger i land som Tyrkia, Libanon, Iran, Pakistan og Bangladesh, for å nevne noen. Hvis vestlige land ikke er villige til å bosette sin andel av slike flyktninger, og det er en minkende vilje til å dekke kostnaden for å sikre et minimum av deres velferd, så vil de menneskelige tragediene vokse i land som ikke er i stand til å håndtere dem.
Kun politiske løsninger kan løse verdens flyktningproblem. Dessverre er det ingen slike på horisonten for en rekke langvarige konflikter. De er blitt kroniske flyktninger.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.