Ukraina: De forlot hjembyen - og vil aldri vende tilbake
– Vi bare stengte døra og dro, sier Valera fra Pokrovsk. Bestefaren bor med familien sin på et senter for internflyktninger i Nord-Ukraina. Han frykter at hjembyen i øst snart vil havne under okkupasjon. Russerne rykker stadig framover – og står nå bare fem kilometer unna.
I åtte måneder har militæranalytikere spådd at den strategisk viktige byen skal falle. Det har den så langt ikke gjort, men russiske styrker beveger seg nærmere og nærmere.
Det er akkurat her de hardeste kampene i Ukraina har pågått de siste ukene – med store tap på begge sider. Nå står de russiske styrkene kun fem kilometer utenfor byen, melder internasjonale nyhetsbyråer.
Forsvaret av byen har kostet, også for sivilbefolkningen. I måneder har de levd i en skrekktilværelse av hylende alarmer, bombedrønn og ødeleggelser.
Forlot to hus og en leilighet
Både i juli, august, september, oktober og november ble det meldt om drepte sivile som følge av russiske raketter og artilleribeskytning. Pokrovsk, en by på størrelse med Kristiansand, er i praksis rasert.
En gang var det rundt 75.000 mennesker i byen. Nå er det snart bare soldater tilbake.
– Vi forlot nesten alt vi eide; to hus og en leilighet, forteller Valera.
Han arbeidet i mange år som sjåfør for lokale myndigheter. Familien levde et godt liv.
Storfamilien forlot Pokrovsk 29. august i år, etter at russiske styrker i flere måneder hadde terrorisert sivilbefolkningen med droner og stadig økende artilleribeskytning.
Flere av vinduene i husene deres var knust. Naboblokka var lagt i ruiner av et missil.
– Ingenting å vende tilbake til
Vi har ikke noe håp om noen gang å vende hjem, og det er heller ikke noe å reise tilbake til.
Valera, internflyktning fra Pokrovsk
De var sju mennesker som satte seg i minibussen den dagen; fem fra den nære familien, en slektning som er funksjonshemmet, pluss sjåføren fra et lokalt transportfirma.
– Vi hadde egentlig ønsket å dra før, men det var veldig vanskelig å skaffe sjåfør. Vi trengte også en bil som var stor nok til alle, forteller Valera.
Til slutt ordnet det seg. Familien betalte firmaet 30.000 ukrainske hryvnas, om lag 8000 norske kroner for transporten. «En svært gunstig pris», ifølge Valera. Storfamilien fikk med seg klær, sko, en sykkel og noen verdisaker. Alle møbler måtte de sette igjen.
Fra hjembyen til flyktningsenteret i Tsjernihiv, der de nå bor, er det om lag 700 kilometer.
Mens barnebarnet Oksana (20) sier at hun har et svakt håp om å vende tilbake til hjembyen en gang i fremtiden, er bestefaren mer kategorisk.
– Nei, dessverre. Vi har ikke noe håp om noen gang å vende hjem, og det er heller ikke noe å reise tilbake til, sier Valera.
Mangler soldater og ammunisjon
Den ukrainske hærens stilling i Donetsk-regionen hadde blitt gradvis verre utover våren 2024, i en situasjon der våpenhjelpen fra USA lot vente på seg – forsinket av en politisk hestehandel i Kongressen.
Ukraina manglet både erfarne soldater, stridsvogner, våpen og ammunisjon.
Begge sider i krigen hadde store tap, men Russland var på alle områder tallmessig overlegne. I februar trakk de ukrainske styrkene seg ut av den strategisk viktige byen Avdiivka, noe som den militære ledelsen i Russland feiret som en stor seier.
Deretter har landsby etter landsby, falt, i den russiske hærens hender.
Pokrovsk, som er et viktig knutepunkt for ukrainske forsyninger til hærens enheter i hele regionen, har blitt mer og mer omringet.
Pokrovsk-offensiven påstås å være blant de aller mest dødelige i hele krigen, med hundrevis av drepte russiske soldater hver eneste dag. Mye tyder på at de ukrainske tapene også har vært og er svært store.
General: Pokrovsk vil snart falle
Tross store tap, beveger den russiske hæren seg stadig nærmere. Det sies at små grupper av fotsoldater nærmest kontinuerlig angriper ukrainske forsvarsstillinger.
I et intervju med avisen Ukrainska Pravda sist uke fastslo den tyske generalen Christian Freuding at Ukrainas hær var i en svært vanskelig stilling. Han mente den vil ha trukket seg ut av Pokrovsk i løpet av desember eller begynnelsen av januar. Freuding leder Ukraina-teamet i det tyske forsvarsdepartementet.
Allerede i september sto russerne så nære at de stoppet vannforsyningene til byen. Byen var også kommet innen rekkevidde for russisk artilleribeskytning, noe som økte krigstrusselen for lokalbefolkningen kraftig.
Flere bruer i området er sprengt, noe som kompliserer forsyningssituasjonen for de stadig færre innbyggerne. I Pokrovsk, der det i august fortsatt bodde om lag 62.000 mennesker, var det per 11. september i år kun 18.000 tilbake.
Påbud om å evakuere
24. september utstedte ukrainske myndigheter et generelt påbud til sivile innbyggere i hele Donetsk-regionen om å evakuere vestover. Et spesielt togtilbud ble satt opp for å hjelpe de gjenværende innbyggerne – mange av dem eldre og syke.
– Vi hører at det fortsatt skal være 13.000 mennesker i byen. Jeg forstår ikke hva de lever av eller hvorfor de er der. Kanskje har de ikke penger å leve for andre steder, eller venter de bare på russerne? spør Valera oppgitt.
Datterdatteren Oksana supplerer forklaringen.
– Det som er igjen av Pokrovsk for sivile innbyggere er ingenting. Det finnes ikke lenger helsetjenester, ikke noe politi, ingen sivil, kommunal ledelse av byen, forteller hun.
Vi møter Valera og storfamilien på et senter for internflyktninger i landsbyen Novyj Bykiv, om lag 90 kilometer øst for hovedstaden Kyiv. Lokale myndigheter driver stedet. Hjelpeorganisasjonen Caritas er blant de som yter ulike typer støtte til hjemmet.
– Vi har rundt tjue mennesker her nå, men det er plass til totalt 88, forteller myndighetenes representant i landsbyen Ihor Kostovarov.
Senteret består av små hybler i form av containermoduler som er donert av Polen. Storfamilien fra Pokrovsk og deres funksjonshemmede slektning – til sammen seks mennesker – er fordelt på tre hybler.
Husleien og alle sosiale tjenester internflyktningene mottar er gratis – betalt av lokale myndigheter, ifølge landsbylederen. Og beboerne får ta seg jobber på kontorer eller fabrikker i nærområdet.
Familien fra Pokrovsk har mistet nesten alt de eide, men de ønsker å takke for støtten fra lokalsamfunnet. Vi ser tårer i øyekroken til landsbyleder Kostovarov i det besteforeldre og barnebarn plutselig omfavner ham.
For Kyrylos far var det for sent
Barnebarna Oksana (20) og Kyrylo (14) representerer familiens håp for framtida.
Kyrylo går på den lokale ungdomsskolen, mens Oksana er i gang med en utdannelse som helsearbeider med spesialisering i førstehjelp (paramedic). Hun vil gjerne ha en jobb der hun kan gjøre nytte for seg.
– Jeg har gode karakterer, forsikrer Oksana og forklarer at hoveddelen av studiene foregår online, mens hun innimellom reiser til en større by for å følge forelesninger.
Moren deres, Svetlana (38), har fått jobb på en lokal fabrikk og bidrar på den måten med viktige inntekter for storfamilien.
For mannen hennes, Oleksandr, Kyrylos far, kom evakueringen til Nord-Ukraina for sent. Han ble sterkt skadet i kampene og dimittert fra krigstjeneste.
– Faren til Kyrylo døde 22. mai i år, av lungebetennelse. Han ble 42 år gammel, forteller bestefar Valera trist.
14-årige Kyrylo sier ingenting, men nikker stille.
